Atle sitter og prater med en bekjent. Vi er i ferd med å løse verdensproblemer. Nesten! Da ringer mobiltelefonen!!! Samtalen avsluttes brått. Etter å ha overhørt diverse selvfølgeligheter utover de klassiske ”hvor er du nå?” ”hva gjør du nå?” avsluttes samtalen. Det er vanskelig å ta opp tråden.
Et knepp senere er det en innkommende melding som må besvares. Etter en stunds knotting får vi igjen blikk-kontakt. Tråden fra samtalen har røket.
Vi er ute og spiser. Flere flunkende nye ”smart”telefoner ligger ved siden av bestikket. Hvorfor, undrer Atle? Er det for å vise dem frem? Da skjer det noe med dippeduttene. Glemt er innholdet på tallerkenen. Atle sitter som en statist og pirker i maten. Best ikke å forstyrre knotterne.
Kjenner du deg igjen?
Atle har forstått så pass at det er dette som kalles sosiale medier. Han tenker på en forståsegpåer som for lenge siden (tilbake i steinalderen for iallfall tre år siden) uttalte at datamaskinen var som skreddersydd for autister.
Man kan sannelig undres. Og Atle undres rett som det er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar