1001 godnatthistorier - 552. Historien om Knut Knuskkjuke

 

552. Historien om Knut Knuskkjuke

-          Hva gjør jeg her, hørte jeg en spørre i kveldingen, sa fru Fantasia og satte seg ned i fotenden av senga til M.

-          Hvem var det, spurte M og reiste seg opp.

-          Jeg så meg om og så ingen før jeg hørte en tynn, knusktørr stemme nedenfor der jeg stod. Det var Knut Knuskkjuke.

 

-          Ikke rart jeg ikke hadde sett ham, for han var grå som trestammen han satt på.

-          Hva gjør jeg her, spurte han.

-           Hvorfor spør du om det, sa jeg. Alle kan jo se at du sitter på trestammen slik som kjuker pleier å gjøre.

-          Nei og nei, sa Knut Knuskkjuke. – Og jeg som hadde det så fint når jeg holdt til inne i Bjart Bjerk. Om våren fikk jeg søt bjerkesevje å drikke. Resten av året hadde jeg det tørt og godt der inne og jeg traff på mange interessante biller og larver. Bjart var egentlig ikke begeistret for noen av oss.

-          Jeg tar min død av dere, sa Bjart og stønnet.

-          Ingen kan leve evig, sa jeg og forsøkte å trøste. – Hvordan ville det verden se ut om dere bjerketrær bare ble flere og flere? Da ville det ikke være plass til annet enn bjerketrær.

-          Så sant, så sant, pep en annen liten stemme, enda tynnere enn Knut Knuskkjuke.

-          Det var Sofus Soppnisse. Han var ikke større enn en stor mygg og var like tynn i stemmen som Mysil Mygg.

-          Jeg måtte bøye meg ned for å se ham, så liten var han. Han hadde gravd seg et lite hull i kanten av Knut Knuskkjuke.

-          Dette er huset mitt, sa Sofus. - Da Knut endelig fant ut at han skulle komme ut fra Bjart Bjerk, var jeg klar med hakke og spade. Det gjaldt å grave når han var fin og myk. Nå har jeg det fineste huset man kan tenke seg. Flere rom og en fin balkong her på kanten hvor jeg kan følge med på alt som skjer i skogen.

-          Skjer det så mye i skogen, spurte M. – Når jeg går på tur, ser jeg nesten ingen ting.

-          Du må sette deg ned og bli sittende en stund, svarte feen. – Da skal du se at du får øye på litt av hvert. Når Sofus Soppnisse sitter på balkongen sin, er det utrolig mye som kommer flygende og rekende forbi. For ikke å snakke om alle soppene som titter opp etter at det har regnet noen dager. Da dukker de opp, letter på hatten og hilser.

 

-          Akkurat slik er det. Det er så trivelig, sa Sofus Soppnisse. – Mange av dem kjenner jeg igjen fra tidligere år.  Bleik Blekksopp, for eksempel har det forferdelig travelt med å komme opp. Noen ganger har Bleik rotet seg litt bort slik at det bare er asfalt der han kommer opp. Da samler han bare krefter og lager hull i asfalten.

 

-          Noen dager senere er Bleik blitt helt svart og vissen, utslitt som han er etter den harde jobbingen gjennom asfalten. Slike ting og mye annet ser jeg når jeg sitter på balkongen hos Knut Knuskkjuke. Knut og jeg har utrolig mye å snakke om når kvelden kommer.

-          Så sant, så sant, sa Knut. Etter å ha vokst innestengt under barken til Bjart Bjerk, er den den befrielse endelig å komme ut og se seg om og prate med Sofus.

Knusk, knask, knute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 551. Historien om Aurora Aurorasommerfugl

 

551. Historien om Aurora Aurorasommerfugl

-          Aurora Aurorasommerfugl hører ikke til dem som gjør så mye av seg og er ikke så ofte å se om sommeren, sa fru Fantasia da hun kom inn til M om kvelden.

-          Hun satte seg på denne løvetannen og sa hun ville bli med inn til deg i kveld.

 

-          Men jeg synes hun ligner på Kålhild Kålsommerfugl, sa M.

-          Jo, de to er ganske like. Derfor har Auskjén Aurorasommerfugl store problemer når han skal finne fram til Aurora. Heldigvis kan Auskjén telle til to, for Kålhild har to prikker på forvingene, mens Aurora bare har én.

 

-          Aurorasommerfuglene har fått navnet sitt etter morgenrødens gudinne, Aurora, i det gamle romerriket. Hun hadde to søsken, sola og månen. I det gamle Hellas mente de at Aurora, eller Eos som hun het i Hellas, var mor til Anemoi, vindene. De fikk navnet sitt fordi det gjerne begynner å blåse tidlig om morgenen.

-          Så rart. Mente de virkelig det?

-          Du må be mamma eller pappa lese noen historier om de gamle gudene i Hellas. De gjorde mye rart.

-          Var det ikke meg du skulle fortelle om, spurte Aurora Aurorasommerfugl og så opp på feen.

-          Ja, det var sant. Jeg glemte nesten deg. Du satt så stille på løvetannen.

-          Jeg husker ennå da jeg lå inne i puppen min. Jeg kunne så vidt se ut, sa Aurora.

 

-          Auskjén var like ved siden av. Jeg trodde jo vi var ganske like, men da vi krøp ut, så jeg at Auskjén hadde mye finere farger enn meg. Det skulle jo vært omvendt. Han hadde fått den fine fargen til sola når den står opp om morgenen, mens jeg hadde fått ingenting.

 

-          Ikke rart at jeg ble litt sur. Hvordan skal du greie å finne meg blant alle kålsommerfuglene som flagrer omkring, spurte jeg.

-          Det blir mitt problem, sa Auskjén og flottet seg med de fine fargeflekkene sine.

-          Dermed fløy han sin vei og jeg så ham aldri mer. Kan hende ble han tatt og spist av en fugl? Ikke vet jeg. Borte ble han, iallfall. Jeg håper han ikke ble tatt av en sommerfuglfanger og plassert på et brett.

 

-          Jeg har sett disse sommerfuglfangerne snike seg rundt med store, hvite hover. Hvorfor de holder på med det, er mer enn jeg forstår. Ikke kan de spise oss sommerfugler, heller.

 

-          Jeg har hørt at for lenge siden hadde tobeiningene nok med å samle mat slik at de hadde noe å spise når det var lite mat å finne. Etter at de hadde nok av mat, visste mange ikke helt hva de skulle samle på, men samle på noe måtte de. Noen samlet frimerker, andre samlet mynter og andre igjen samlet på alt mulig annet rart. Noen fylte husene sine med det de samlet på slik at de måtte bygge seg et nytt hus. Det ble til om med bygget store museer til å fylle opp med ting noen hadde samlet på. Merkelige greier det der. Selv samler jeg bare på nektar nok til å spise meg mett.

-          Legg deg ned en dag i blomsterenga, sa Aurora Aurorasommerfugl. – Se hva jeg og de andre sommerfuglene holder på med. Bare tenk deg den gleden det er å finne en vakker blomst breddfull av nektar som ønsker deg velkommen og sier at du bare kan spise til du er mett.

-          Det er kan hende som når jeg finner en tue som er full av modne, saftige blåbær, svarte M. – Da blir jeg så glad.

 

-          Slik har jeg det hver eneste dag, sa Aurora før hun flagret ut gjennom det åpne vinduet.

-          Kan du fortelle flere sommerfuglhistorier, spurte M.

Feen nikket.

-          Men det får bli en annen kveld. Nå er det sengetid og tid for å sove for både deg og Aurora Aurorasommerfugl.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 550. Historien om Røffen Rømme

 

550. Historien om Røffen Rømme

-          I kveld er det tid for å fortelle om Røffen Rømme, sa fru Fantasia og glattet på putevaret før hun satte seg.

-          Noen av de du forteller om, har så rare navn, sa M.

-          Navnet skjemmer ingen, svarte feen. – Røffen er stolt av navnet sitt.

 

-          Røffen er like hvit som snøen som faller om vinteren. Det sier iallfall Kranselin Ku.

-          Hver sommer når det lir ut i juni, lyder ropet «til seters, til seters» nede i dalen. Kranselin Ku spisser ørene og begynner å glede seg til hun skal på fjellbeite. Hun husker godt hvordan det var i fjor og i årene før.

 

-          Røffen Rømme har heller ikke glemt hvordan det var på setra. Fjellet er ikke langt unna og der ligger fremdeles snøen på toppene. Hadde ikke Røffen visst bedre, ville han trodd det var rømme som lå i fjellet, ekte seterrømme.

-          I gamle dager, for mange hundre år siden, før det fantes noe som het kjøleskap, varte det ikke lenge før melken ble sur. Derfor ble det laget fløte av melken og setersmør av fløten. For at smøret skulle holde lenger, ble det blandet i litt salt. Når bøndene betalte skatt i gamle dager, betalte de gjerne skatten i smørlauper. En laup smør var omtrent atten kilo.

-          Røffen har god kontakt med Severin Setersmør, men noen ganger blir det litt for mye. Som når Severin stadig vekk sier «har du salt, har du alt».

-          Makan til tull og tøys, mener Røffen, men han sier ikke noe.

-          I stedet gleder han seg til lørdag på setra, for da blir det laget rømmegrøt. Det er ordentlig festmat, og Røffen gleder seg like mye hver gang. Da treffer han på Melvin Mel som vanligvis står i matskapet og sturer. Når de to blir rørt sammen i en stor svart gryte, kan de ikke ha det bedre.

 

-          Vivi Visp hjelper til med å røre de to vennene sammen. Når det begynner å bli varmt, tar Røffen til å svette. Det er ikke vanlig svette, men smør som tyter frem.

-          Ikke lenge etter blir han øst opp i en fin porselenstallerken.

 

-          Da er det godt å være Røffen. Det er lørdag. Det er rømmegrøt med dryss av kanel og sukker. Og så pligg.

-          Pligg? Hva er det for noe?

M så ut som et spørsmålstegn.

-          Det er et annet navn for spekemat, saltpølse og sånn, sa feen.

-          Åja. Jeg trodde kanskje at pligg var det samme som lørdagsgodt?

-          I ordentlig gamle dager hadde de ikke lørdagsgodt som sjokolade og annet smågodt. Da var det pligg de koste seg med. Hvis de var heldige, kunne de få kandissukker i butikken.

-          Kandissukker? Hva er det for noe?

-          Det er store sukkerkrystaller som det går an å lage selv. Bare spør mamma eller pappa.

 

-          Hvis Røffen ville ha sukker på seg for lenge siden, var han nødt til å be noen knuse kandissukker. Nå for tiden er det enklere. Det er bare å helle sukker ut av en pose.

-          Jeg tror jeg har lyst på rømmegrøt med pligg på lørdag. Og så lørdagsgodt, sa M.

Pligg, plægg, plute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?