1001 godnatthistorier - 668. Historien om Stuggur Stue

 

668. Historien om Stuggur Stue

-          Stuggur Stue står oppe i Stuggudal et sted, og nå venter han på besøk av deg, sa fru Fantasia og satte ned på stolen ved siden av M.

-          Jeg tror han har mye rart å fortelle.

 

-          Kan et lite hus ha noe å fortelle?

-          Alt og alle har noe å fortelle, sa feen. – Det gjelder bare å lytte. Nå finner jeg frem tryllestaven og så går turen til Stugudal.

Før det var gått et halvt øyeblikk stod de i gresset utenfor Stuggur Stue.

-          Jeg hører ingen ting, sa M. – Det er noen fluer som surrer. Det er alt.

-          Vi får åpne grinda og se hva som skjer.

-          Det ser ikke ut som det har vært noen her på lenge, sa M. – Jeg tror ikke det er noen som bor her i det hele tatt.

-          Jeg ser døren står på gløtt. Den er visst ikke låst, sa feen. – La oss gå inn.

-          Tør vi det, da, spurte M.

-          Visst tør vi det.

-          Jeg er litt redd.

Fru Fantasia åpnet døren forsiktig. Den knirket som det ikke hadde leet seg på flere år.

-          Nå blir jeg enda reddere, sa M. – Dørknirking er det skumleste jeg vet om. Det er bra det ikke er mørkt, iallfall. Da tror jeg at jeg hadde løpt min vei.

-          Vi setter oss i benken borte ved vinduet og venter på at Stuggur Stue skal si noe. Han er litt treg av seg, for han er ikke vant med å få besøk.

M satt helt stille og fulgte en flue med øynene der den dunket mot vindusglasset uten å komme ut.

-          Er det noen her, hørtes en stemme.

M krøp sammen i benken.

-          Jeg ser dere nok, sa stemmen til Stuggur Stue, for han var det.

-          De fleste som kommer innom her, ser bare at det er ingen som bor her, og så går de igjen. Her i Stugudal bor ikke mange mennesker, og de som bor her er opptatt med sitt. Det er nesten aldri noen som snakker med meg. Men jeg husker ennå den gangen for omtrent tre hundre år siden da general Armfeldt kom innom her med karolinerne sine. De var seks tusen mann som skulle tilbake til Sverige. Det var midt på vinteren, men lite snø i fjellet, så Armfelt tenkte at det skulle gå greit å gå over fjellet. Du kan se han har skåret navnet sitt inn her på denne tømmerstokken. Jeg husker ennå at det gjorde vondt, for kniven hans var sløv.

-          Ja, der ser jeg det, sa M. – Armfeldt.

-          Hadde de hørt på meg, ville de ventet, sa Stuggur. – Jeg kjente i tømmerstokkene mine at det var uvær i vente. Og uvær ble det. Flere tusen karolinere frøs i hjel i fjellet på veien til Sverige.

-          Siden har jeg stått her i Stugudal. Helst ville jeg flytte ned til Trondheimsfjorden, men det går nok ikke med grunnmur og alt sammen. Derfor står jeg her. Det var iallfall hyggelig at dere kom innom. Jeg håper det ikke er tre hundre år til jeg får besøk igjen, sa Stuggur Stue.

Stuggurinn, stuggurat, stuggurute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 667. Historien om Styrk Stær

 

667. Historien om Styrk Stær

-          Et sikkert vårtegn er når Styrk Stær kommer flygende og begynne å synge, sa fru Fantasia og flyttet på hodeputen før hun satte seg ved siden av M.

-          Han sitter rett utenfor på en gren, så vi tar en tur ut til ham. Bare pass på at du ikke skremmer ham. Han liker ikke å bli forstyrret når han holder på med sangen sin.

 

-          Hei, er det dere, sa Styrk da han hadde sunget ferdig. – Deg kjenner jeg fra før av, sa han til feen, - men hvem er den lille tassen der?

-          Jeg er vel ingen liten tass, sa M.

-          Du er kan hende en stor tass, da, kvitret Styrk. – Men det er det samme. Alle som kommer sammen med fru Fantasia er mine venner. Det var forresten bra dere kom. Jeg trenger hjelp til å finne mat til ungene i reiret. Ja, vi bor i den fuglekassen dere, sa han og pekte med vingen.

 

-          Hvordan skal jeg komme opp dit, spurte M.

-          Det er bare å fly. Ikke noe er enklere enn det.

-          Da trenger jeg vinger, og det har jeg ikke.

-          Det ordner fru Fantasia, Jeg kjenner henne godt og vet at tryllestaven hennes gjør underverker.

-          Kan jeg få vinger?

Feen nikket og tok frem tryllestaven. Det begynte å klø bak på ryggen til M og plutselig hadde hun de fineste gjennomskinnelig vinger.

-          Det var det, Så enkelt, sa Styrk. – Nå er det bare å finne passende mat for ungene i reiret. Det er så lett som bare det. Alle småkryp som går inn i munnen min, er passende mat. Siden du ikke har nebb, har jeg funnet en liten pose til deg. Nå er det bare å samle hva du finner og fly opp til hullet der.

Så fløy Styrk sin vei.

-          Dette var ikke lett, sa M til seg selv. – Men det er vel ikke annet å gjøre enn å sette det ene benet foran det andre og se om jeg finner noe som er spiselig. Kanskje jeg skal rope? Er det noen som vil fly her i nærheten?

Ingen svarte, men det var mange småkryp som krøp av gårde så fort de kunne.

-          Kan hende Markus Meitemark har lyst på en flytur? Jeg ser han prøver å stikke unna, men han har ikke forsvunnet ned i jorda ennå.

M skyndte seg bort til Markus og trakk ham i halen.

-          Vent, ropte hun. – Nå har du sjansen til å bli med ut for å fly. Jeg har fått vinger, og jeg er sikker på at du aldri har fløyet før.

-          Ikke vil jeg det heller, sa Markus. – Hadde det vært meningen at jeg skulle fly, hadde jeg hatt vinger. Jeg har aldri sett noen meitemarker som kan fly.

-          Du kan jo være den første. Det må da være kjedelig å krype på bakken hele tiden.

-          Jeg hørte nok at du snakket med Styrk Stær, den sniken. Tror du virkelig at jeg vi bli spist opp av den bråkete ungeskokken oppe i fuglekassa? Da får du tro om igjen. Dessuten vet jeg at stærunger ikke liker meitemark. Der kommer forresten Styrk flygende med nebbet fullt. Og det er ikke meitemark han har med.

Styrk Stær landet ved siden av M.

-          Hvordan går det? Har du funnet noe spiselig?

-           Dette går ikke, sa M. – Da jeg spurte om det var noen som ville fly, forsvant alle sammen så fort de kunne. Nei, jeg tror heller jeg vil legge meg.

Dermed slo hun med vingene og fløy inn på soverommet. Der hadde noen lukket vinduet slik at hun fløy inn i glassruten med et smell. Dermed våknet hun og oppdaget at hun bare hadde drømt.

Smill, smell, smute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

Dette var på tide

 

Dette var på tide: Protestbrev til Folkerepublikken Kina - Se https://www.aftenposten.no/meninger/i/dloapB/protestbrev-til-folkerepublikken-kina

1001 godnatthistorier - 666. Historien om Severin Setersmør

 

666. Historien om Severin Setersmør

-          I går kveld etter at jeg hadde vært hos deg, måtte jeg besøke noen barn som ikke fikk sove inne i Iungsdalen, sa fru Fantasia og satte seg ved siden av M.

-          Hvor er det, spurte M.

-          Det er langt inne på Hardangervidda. Der er det en seter hvor de lager setersmør.

 

-          Hvorfor heter det setersmør, spurte M.

-          Det er fordi smøret blir laget på setra. Siden det ikke er vei inn dit, kan ikke melkebilen fra Tine meierier komme dit. Derfor blir det laget setersmør. Det smøret inneholder litt mer salt for at det skal holde seg bedre i sommervarmen.

-          Severin Setersmør er helt ekte setersmør og er stolt av det.

 

-          Han er laget på setra og har en helt annen historie å fortelle enn det juksesmøret som er laget på fabrikk enten det kaller seg setersmør eller smør av setertype.

-          For noen hundre år siden inne i Iungsdalen var det en seter hvor Severin Setersmør holdt til hver sommer sammen med seterbudeia. Luften var klar, bortsett fra når det regnet, og gresset var grønt. Der inne bodde det også en mann som ble kalt Eivind Fredlaus. Det ble sagt at han hadde drept en mann i Hallingdal og hadde flyktet til fjells.

-          Severin husker Eivind godt selv om det var nesten tre hundre år siden han gjemte seg i fjellene på flukt fra lensmannen. Eivind hadde mange venner i bygda som hjelp til med å skjule ham. Likevel måtte han rett som det var flykte opp i fjellet. Der bygde han flere steinbuer slik at han hadde tak over hodet om vinteren og når det ble uvær. Steinbuene står der den dag i dag. Eivindbotn inne på Hardangervidda har fått navn etter Eivind Fredlaus.

-          Noe av det beste Eivind visste var setersmør og flatbrød. Om han kunne få noen skiver med spekemat attpå, var han fornøyd. Budeiene passet på å legge igjen nok av både Flakk Flatbrød og Severin Setersmør når de stengte setra for vinteren.

-          Det gjorde ikke noe for Severin å være alene på setra. Han var verken redd for troll eller huldrer slik som seterfolket. Han hadde aldri sett noe til dem og trodde at det bare var noe budeiene skremte barna med når det var sengetid. Når det noen ganger knirket i tømmerstokkene, var det nok helst Vegard Vestavind som tok i og laget lydene.

-          Selv om Eivind Fredlaus ikke spiste opp alt smøret om vinteren, var Severin like god når våren kom. Hardangervidda om vinteren var like kald som en fryseboks.

-          Severin likte å bli med Eivind på tur. Da ble det både fisking og jakt på reinsdyr, for Eivind kunne ikke leve bare av smør og flatbrød. Selv om han lå i en smørøskje i sekken, kunne han følge med på det som skjedde.

 

-          Den gangen var det snaut med folk i fjellet. Det fantes ikke turister som gikk på tur. Folk gikk bare i fjellet om de var nødt til det for å skaffe mat, enten det var fisk, ryper eller reinsdyr.

-          Det er helt annerledes i Iungsdalen nå enn den gangen Eivind Fredlaus holdt til der.

-          Severin har vært innom Iungsdalshytta som Den norske turistforening eier. Der ble han nødt til å rydde opp på frokostbordet for noen år siden. Hvem andre var det som stod der enn en kar som kalte seg for setersmør?

 

-          Severin slo i bordet og sørget for at han forsvant. Han slo så hardt at selv Tine ble redd og sluttet å lage slikt juksesmør.

-          Når Severin kommer på bordet på Iungsdalshytta like han best å komme i en skikkelig gammeldags smørøskje, en slik en som Eivind Fredlaus gikk rundt med, men det er ikke bestandig han får det som han vil selv om han er en stabeis.

Fisj, føsj, fute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?