668. Historien om Stuggur Stue
- Stuggur Stue står oppe i Stuggudal et sted, og nå venter han på besøk av deg, sa fru Fantasia og satte ned på stolen ved siden av M.
- Jeg tror han har mye rart å fortelle.
- Kan et lite hus ha noe å fortelle?
- Alt og alle har noe å fortelle, sa feen. – Det gjelder bare å lytte. Nå finner jeg frem tryllestaven og så går turen til Stugudal.
Før det var gått et halvt øyeblikk stod de i gresset utenfor Stuggur Stue.
- Jeg hører ingen ting, sa M. – Det er noen fluer som surrer. Det er alt.
- Vi får åpne grinda og se hva som skjer.
- Det ser ikke ut som det har vært noen her på lenge, sa M. – Jeg tror ikke det er noen som bor her i det hele tatt.
- Jeg ser døren står på gløtt. Den er visst ikke låst, sa feen. – La oss gå inn.
- Tør vi det, da, spurte M.
- Visst tør vi det.
- Jeg er litt redd.
Fru Fantasia åpnet døren forsiktig. Den knirket som det ikke hadde leet seg på flere år.
- Nå blir jeg enda reddere, sa M. – Dørknirking er det skumleste jeg vet om. Det er bra det ikke er mørkt, iallfall. Da tror jeg at jeg hadde løpt min vei.
- Vi setter oss i benken borte ved vinduet og venter på at Stuggur Stue skal si noe. Han er litt treg av seg, for han er ikke vant med å få besøk.
M satt helt stille og fulgte en flue med øynene der den dunket mot vindusglasset uten å komme ut.
- Er det noen her, hørtes en stemme.
M krøp sammen i benken.
- Jeg ser dere nok, sa stemmen til Stuggur Stue, for han var det.
- De fleste som kommer innom her, ser bare at det er ingen som bor her, og så går de igjen. Her i Stugudal bor ikke mange mennesker, og de som bor her er opptatt med sitt. Det er nesten aldri noen som snakker med meg. Men jeg husker ennå den gangen for omtrent tre hundre år siden da general Armfeldt kom innom her med karolinerne sine. De var seks tusen mann som skulle tilbake til Sverige. Det var midt på vinteren, men lite snø i fjellet, så Armfelt tenkte at det skulle gå greit å gå over fjellet. Du kan se han har skåret navnet sitt inn her på denne tømmerstokken. Jeg husker ennå at det gjorde vondt, for kniven hans var sløv.
- Ja, der ser jeg det, sa M. – Armfeldt.
- Hadde de hørt på meg, ville de ventet, sa Stuggur. – Jeg kjente i tømmerstokkene mine at det var uvær i vente. Og uvær ble det. Flere tusen karolinere frøs i hjel i fjellet på veien til Sverige.
- Siden har jeg stått her i Stugudal. Helst ville jeg flytte ned til Trondheimsfjorden, men det går nok ikke med grunnmur og alt sammen. Derfor står jeg her. Det var iallfall hyggelig at dere kom innom. Jeg håper det ikke er tre hundre år til jeg får besøk igjen, sa Stuggur Stue.
Stuggurinn, stuggurat, stuggurute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar