682. Historien om Gro Gråmåke
- I går snakket jeg med Gro Gråmåke, sa fru Fantasia, - og jeg tok henne med inn hit i kveld.
- Men hun er jo kjempestor, utbrøt M. – Jeg visste ikke hun var så stor. Tør jeg ha henne her inne på soverommet?
- Du trenger ikke være redd, sa Gro. – Jeg er vant til dere mennesker og kommer ikke til å hakke deg.
- Jeg hakker aldri tobeininger. I stedet pleier jeg å sette meg på et hustak for å se om noen av dem mister en matbit eller tre. Da er jeg raskt frempå for å forsyne meg. I kveld hadde jeg tenkt å spørre deg om du vil bli med på en liten flytur. Vil du det?
- Kan jeg det, da, spurte M og så opp på fru Fantasia.
- Du kan hvis du vil, sa feen og trakk frem tryllestaven. – Men først må du få nok stjernestøv til at du krymper og blir passe liten.
- Hold deg fast, sa Gro og så seg tilbake. - Nå letter vi.
- Så flink du er til å fly, sa M mens hun holdt godt tak i nakkefjærene til Gro. - Du trenger jo nesten ikke bruke vingene. Likevel seiler du av gårde.
- Nesten alle fugler flyr forskjellig, sa Gro. – Jeg har ikke forstått hvorfor. Bare se på Svante Svale der borte hvordan han kaster seg rundt. Noen ganger flyr han til og med på ryggen. Linus Linerle oppfører seg helt annerledes. Han flyr opp og så ned hele tiden. For ikke å snakke om Tera Terne. Hun flyr helt annerledes enn de fleste andre; hun løfter seg opp for hvert vingeslag.
- Men hvem er det jeg ser der borte om det ikke er Hilda Havørn. Henne må vi passe oss for. Større og skarpere klør er det ingen andre som har. Heldigvis er hun litt tung av seg og ikke så rask i vendingen. Skal vi fly bort og erte henne litt?
- Tør vi det, da, spurte M. – Hun ser veldig stor ut. Der borte ser jeg forresten Surt Svartbak som forsøker å egle seg inn på Hilda. Jeg tror det er best vi lar være.
- Men Hilda har en fisk i klørne sine. Jeg skulle ikke forundre meg om det er Seihild Sei som har vært uheldig. Hilda spiser neppe alt sammen, og da kan det bli en godbit på meg også. Vi følger etter, sa Gro.
- Men ikke for nær, s M. – Se på det nebbet og de klørne.
- Vær du trygg. Jeg skal være forsiktig. Vi gjemmer oss bak en busk og ser hva som skjer. Surt følger også med, og han er større enn meg. Det er ikke umulig at han får med seg flere i svartbakfamilien og jager Hilda bort. Da er det klart for meg. Ikke vær redd, for jeg har gjort dette mange ganger før.
Det gikk akkurat som Gro sa. Hilda og svartbakene begynte å slåss og ble opptatt av helt andre ting enn Seihild slik at Gro kunne hoppe nærmere.
- Redd meg, sa Seihild, for det var fremdeles liv i henne. - Slipp meg ut i vannet. Jeg er alt for stor til at du kan spise meg, sa hun og så på Gro Gråmåke.
- Ja, hvorfor ikke, sa Gro og tok tak i halen til Seihild med nebbet og dro henne ned i fjæra.
- Det var dagens gode gjerning, sa M. – Har du også hørt at den største gleden du kan ha, er å gjøre en annen glad.
- Nei, sa Gro, - det er sikkert ikke en gråmåke som har sagt det. Men hvorom allting er, så tror jeg det er sengetid nå. Vi flyr tilbake.
Glid, glad, glute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar