”Fiksjon eller virkelighet eller begge deler?”

Dette er alvorlige saker!! Jeg må understreke det fordi tonen i noe av det som følger, kan tyde på det motsatte.

Foranledningen til dette skriveriet er at to gourmetjournalister, Nygårdshaug og Eggen, nylig fikk sparken i E24 (eller var det Dagens Nærlingsliv?). Radarparet skal ha besøkt en rekke restauranter og skrevet epistler om maten, vinen, servicen og diverse. Så viste det seg at de to i en del tilfeller ikke hadde vært sammen under en del besøk. Etterpå (i selskap med en eller flere flasker årgangsvin for det jeg vet?) sydde de i fellesskap sammen restaurantanmeldelsene som om begge to hadde vært til stede. Underfundig og artig lesestoff med en smak av kork, et snev av syre og en lett og sprudlende humoristisk ettersmak for å holde meg til vinspråket.

Fiksjon? Nei! Virkelighet? Nei! Her får man Ole Brumms ønske oppfylt: ”Ja takk, begge deler!”

Det minner meg om den gangen vi vandret rundt i grønne uniformer i Sør-Varanger og skulle orientere oss i området mellom Sovjet-unionen og Finland. Grensen mot øst gikk i Pasvikelva og var ikke lett å overskride (det var ikke ofte vannet i elva hadde badetemperatur), men et geværlag havnet langt inn i Finland og kom først tilbake uken etter. Selv ble vi stående å stirre utover et stort vann som skulle vært et helt annet sted. Forklaringen var at kartene i området var laget etter Nygårdshaug og Eggen-metoden. De som i sin tid skulle gjøre feltarbeidet for kartverket dro ut på tur med sekkene fylt med tegne- og måleutstyr, mat og (BRENNEVIN). Så ble også kartene deretter. Bedre å hygge seg i lystig lag enn å slite i myggbefengt og uoversiktlig lende.

Det sies fra både pålitelig og upålitelig hold at moderne krigsreportasjer blir til rundt de ”vannhullene” hvor journalistene samles etter dagens dont og spriter opp dagens hendelser eller mangel på sådanne.

Ernest Hemingway skal ha hatt en fortid som krigskorrespondent (han dekket den gresk-tyrikiske krigen for Toronto Star med base i Paris og senere den spanske borgerkrigen), og etter sigende hadde han visse problemer med å sette korken på flasken, noe som, sleivete sagt, resulterte i en Nobel-pris i litteratur og mange gode bøker.

Nei, nå tror jeg sannelig det er på tide å kose seg med en Freia melkesjokolade som i følge den gamle reklamen «bidrager til at bevare sindets munterhet». (Hadde nå bare sjokoladen vært i salg her hvor jeg befinner meg blant elefanter, kongekobraer, giftige skolopendere og edderkopper med mer. I mangel av en virkelig melkesjokolade får jeg kose meg med en fiktiv)

Jeg håper Nygårdshaug og Eggen kan videreføre restaurantbesøkene sine i et annet medium. Som Ole Brumm vil jeg gjerne ha begge deler. Både fiksjon og virkelighet.