Noen år nå har jeg tenkt på å lære kitesurfing. Jeg lurte på det for mange år siden og lånte en såkalt foilkite som er egnet til vinterbruk. Selv om dragen bare var på noen få kvadratmeter, var det veldig kraft i den når den ble kjørt fort selv i svak vind. Noen år senere forsøkte jeg en virkelig stor drage egnet til bruk på vannet. Men vinden var sterk, godt over 10 sekundmeter. Jeg hadde et brukket ribben (fall på ski) som ikke var helt leget og skulle bare prøve å fly dragen. Plutselig ble jeg bare dratt av gårde (slikt skjer når man ikke har peiling), instruktøren trakk i en såkalt ”chicken loop”, og dragen tvinnet seg skikkelig. Instruktøren greide ikke å skjule at han ble irritert (floke på fiskesnøret med bare én line kan være ille nok – en drage har mange liner…). Jeg trakk meg derfor forsiktig unna og avsluttet opplæringen.
Et par år senere er det at jeg løper en tur på stranden. Solen er sterk og står rett over hodet. Og der holder de på, ute i sjøen og på stranden. Det ser lett ut. Faktisk lekende lett. Dette vil jeg lære! Dessverre står jeg så lenge og ser på (solkremen hadde jeg selvsagt glemt) at det blir et fullstendig hudskifte på kalotten noen dager etterpå.
For noen dager siden stod vi på en annen strand. Klok av skade har jeg nå noe på hodet (se bildet). Vi er to fra Guatemala, en fra Oregon, en fra California og meg selv. Uten å bli oppfordret til det begynner han fra California å fortelle at dette er det fjerde kurset han går på. Det demrer for oss andre at det kanskje ikke er så lett som det ser ut til. Han fortsetter med å berette om sitt ”kitemare” (kitemareritt) som han ennå sliter med å komme over. Mens han holdt på med å lære å kontrollere dragen, mistet han balansen, fikk den ene foten inn i linene og ble trukket av gårde med hodet vekselvis over, men helst under vannet. Instruktøren sper på med en historie om nybegynneren som drev med kitesurfing i fralandsvind og aldri rakk tilbake; han ble bare borte.
Da er vi klare. Det blir mange timer i vannet. Veldig mange. Vi lærer å få dragen opp, kontrollere den, bli trukket bortover i vannet i god fart. Dagen etter blir han fra California (”kitemare”mannen) og han fra Oregon vurdert til å være klare til å prøve på kiteboard eller brett. Det går ikke så bra. Han fra California mister cowboyhatten sin og finner den aldri igjen. Han fra Oregon får seg en skikkelig lårhøne av brettet i et ukontrollert fall. Vinden øker. Selv om det er 30 grader i vannet, begynner noen av oss å fryse.
Solen er for nedadgående. Stemningen likeså. De andre drar hjem; de skal jobbe på mandag. Jeg bruker kvelden til å vurdere om jeg skal ta én dag til. Jeg forstår at én ekstradag ikke vil gjøre meg til mester. Det er mulig jeg kan komme meg opp på brettet. Men hvor mange ganger i året vil jeg dra til et sted som er egnet for kitesurfing? To eller tre ganger muligens? Dessuten vil jeg være avhengig av å ha en hjelper for å få dragen problemfritt opp og ned (se bilde). Og vil det egentlig være så morsomt å kitesurfe ut og inn fra en strand etter at jeg har nådd mestringsfasen? Jeg vet jo hvorfor jeg sluttet med windsurfing (seilbrett); det ble rett og slett kjedelig…
Neste morgen finner jeg en havarert cowboyhatt lenger ned på stranden. Jeg lar den ligge. Instruktøren sier at han vil at jeg skal komme opp på brettet i dag. Han tar noen legg ut og inn. Forsøker å friste meg. Jeg kaster et blikk mot hatten som ligger der fylt av sand. Og velger å takke nei…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar