Mens jeg sykler en tur på formiddagen må jeg tenke på ”Peer Gynt” og Henrik Ibsen. Bare at på disse breddegradene bygges det så mye mer enn på Peer Gynts trakter ikke så langt unna Rikssenteret for hang- og paragliding i Vågå.
Det er faktisk utrolig slik skyene bygger. Det er så jeg nesten havner i grøften flere ganger mens jeg løfter øynene mot slottene der oppe. De skyter opp i jetstrømmen og blir finslipte i toppene som etter hvert trekkes ut i en kjempenimbus enda høyere oppe og lenger bak. Under skyene som ligger over jungelen, er det nesten svart. Så får skyene ”skjørt” under seg, og det glimter til der oppe, men ennå for langt borte til at lyden av torden når til meg.
På tilbakeveien begynner det å dryppe, men jeg går akkurat klar av skybruddet som slippes løs minutter etter at jeg er kommet under tak. Det er utrolig så fort uværet kommer når det først braker løs.
Da er jeg glad jeg ikke flyr hangglider, PG eller paramotor der oppe. Noen ganger er det absolutt best å befinne seg med begge bena plantet på bakken. Men jeg kjenner en dyp glede inne i meg når jeg ser skyslottene vokse. Den som hadde ligget under dem i jevnt stig før de blir så store at de suger opp alt som befinner seg rett under dem. Her, når jeg flyr paramotor, liker jeg helst at skydottene ikke er større enn de som ligger under meg på bildet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar