1001 godnatthistorier - 33. Historien om Gregers Gran

33. Historien om Gregers Gran

Ute i den mørke høstkvelden suste det i granskogen. Det var Njord Nordavind som var på vei sørover.

Som vanlig satt Fru Fantasia på sengekanten. Hun var der bare.

-          I kveld skal jeg fortelle om Gregers Gran. Han står rett utenfor her og lar Njord blåse i håret hans.

-          Har grantrær hår?

-          Ja, de har både hår og skjegg. Men skjegg får de først når de blir gamle.

-          Visste du forresten at Gregers Gran har gått på skole?

-          Går grantrær på skole?

-          Javisst gjør de det. Du skal begynne på barneskolen. Da Gregers Gran var liten, gikk han på planteskolen.

-          På planteskolen gikk han i to år. Det viktigste han lærte der, var å vokse rett.

-          Da han var to år gammel, dro alle granplantene på klassetur ut i skogen. De trodde at de skulle tilbake til skolen på ettermiddagen, men slik gikk det ikke. Alle sammen ble de plantet ut.

-          Gregers ble plantet ved en gammel granstubbe. Han passet på å stå rett og fint. De første årene skjedde det ikke mye. Noen gransnutebiller kom innom på besøk, men de bare hilste på.

-          Sindre Skogsnile gled forbi noen ganger når det regnet, men ellers var det stille i skogen. Gregers Gran strakk seg alt han kunne de første årene for å se over gresset som kom opp rundt omkring. Han busket seg og var fornøyd med livet.

-          Da han var 10 år gammel, var han blant de største grantrærne i plantefeltet. Det var heldig for Gregers, for utpå senhøsten kom det noen og festet røde bånd i toppen på mange av de mindre grantrærne.  De snakket om at nå var det snart jul, hørte Gregers. Noen uker etter forsvant de alle sammen.

-          Våren etter var det bedre plass i plantefeltet. Gregers vokste raskt de neste 20 årene. Han raget mange meter over de andre grantrærne ved siden. Han glemte ikke hva han hadde lært på planteskolen og passet på å vokse rett opp.

-          En vår kjente han det begynte å klø i toppen. Hva kunne det være for noe, spurte han seg selv. Var han syk, eller? Mange røde knopper spratt frem fra de øverste grenene.

-          Heldigvis kom Blit Blåmeis flygende og begynte å lete etter bladlus. Hun sa at dette skjedde med grantrærne rett som det var når de ble voksne. Det var blomster. Blit viste Gregers at det kom noen andre blomster også. De blir til kongler, sa hun. Vent noen måneder, så skal du se hva som hender.

-          Gregers Gran så seg stolt omkring. Det var ikke så mange av de andre grantrærne som var så fine som ham. Han tenkte med takknemlighet tilbake på det han hadde lært på planteskolen. Hadde det ikke vært for at han hele tiden hadde tenkt på å vokse rett og strekke seg alt han kunne mot lyset, så hadde han helt sikkert ikke hatt så mye blomster dette året. Han ranket seg, men sa ingen ting til de andre trærne. Gregers Gran likte ikke å skryte. Slik er det med grantrær. De liker best å stå stille når vinden suser og sier ikke for mye. Helt annerledes enn Olea Osp og familien hennes. Når vinden tar tak i trekronene til ospetrærne blir det et leven uten like. De rasler og prater hele tiden.

 

-          Når høsten kommer, kan man se hva for slag ospetrærne er. Bladene deres er i alle farger nede på skogbunnen. Skrytepaver og slarvekjerringer tenker Gregers Gran hver høst. Men han sier ingen ting.

-          Gregers Gran og de andre grantrærne er grønne hele vinteren gjennom, mens ospebladene nede på bakken mister fargen og blir brune før de råtner.

-          Slik gikk årene for Gregers. Han raget høyt over de andre trærne i skogen. Hver vinter fikk han besøk av ulike fugler. Blit Blåmeis og Gunnar Granmeis var faste gjester.

-          Selv om Gunnar var liten, var han en trivelig fyr i vinterskogen. De gjestene Gregers Gran likte best var Gunder og Gunda Grankorsnebb når de en sjelden gang kom fra de store skogene østover i Finland og Russland. De hadde mye å fortelle til en som var nødt til å stå på samme plassen hele livet.

-          Det var bare når det var kongleår de kom på besøk. Granfrø var det beste de visste høst- og vinterstid. Med det spesielle nebbet sitt åpnet de skjellene på grankonglene og fikk tak i frøene.

-          Slik gikk årene ute i skogen. Helt til etter at snøen hadde falt et år i november en gang. Gregers hadde et vakkert snødekke over alle greinene og tenkte for seg selv at nå var han det vakreste grantreet i hele skogen. Men han sa ikke noe, for han var jo et grantre.

-          Men hva var det for noen krek som kom vassende i snøen der nede? De tente opp et lite bål like ved siden av ham. Han hørte de snakket om jul, hva nå det kunne være for noe. Han hadde bare hørt noen snakke om jul den gangen han var ti år gammel. Gregers forstod ingen ting, for han hadde levd i skogen hele sitt liv. På planteskolen hadde han jo bare lært å vokse rett.

-          En mann med motorsag kom bort til Gregers og startet sagen. Det gjorde vondt da han begynte å sage, men Gregers sa ingen ting, for han var jo et grantre. Litt etter gikk han over ende med et brak. Han måtte visst ha svimet av, for da han kom til seg selv, var han ikke lenger i skogen.

-          Han stod på en stor åpen plass og kunne ikke se et eneste grantre rundt seg. Bare masse mennesker som stod tett i tett og sang julesanger. Over hele seg hadde han lys.

-          At jeg skulle få oppleve dette, tenkte han for seg selv. Men han sa ikke noe fordi han var et grantre.

Grekk, grakk, grute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?