”Kort flytur på Khao Sadao for min del”

Neste helg er det King’s Cup i paragliding her på Khao Sadao. I den anledningen var jeg i Khorat og kjøpte en 2-metersradio. Kun for lytting i tilfelle det skulle komme noen beskjeder under konkurransen.

Lørdag ettermiddag var det så vidt det trakk inn. En del piloter startet baklengs, men det var ikke nok løft itl å komme opp. Jeg stod over. Søndag morgen var det på samme vis. Nesten ingen vind. Men det kom en del termikk inn av og til. Som vanlig når jeg venter på ”forhold” trevet jeg litt frem og tilbake, snuste på vinden, var fremme på kanten for å sjekke om det kom noen godbobler. Dess mer termikken kom inn, dess mer rastløs ble jeg. Hele tiden ventet jeg på den gode flyfølelsen som kommer når alt klaffer. Flere piloter prøvde seg, men alle måtte ned og lande etter kort tid.

Så begynte det å dra seg til, og jeg fulgte ”regel nr. 1” – når det blir forhold, så slå til. Ikke vent på bedre forhold. Så opp gikk det i en grei liten boble. Dro så til venstre og kom inn i bra løft, veldig bra løft. Jeg kunne fly åttetall og holde meg i løftet. Det var da jeg brøt ”regel nr. 2” – når du er lavt og i løft, forlat ikke dette løftet. Det er ikke sikkert du finner noe bedre. Men siden det løftet så bra, var jeg rimelig sikker på at det var bedre forhold lenger bort på hanget. Det var det ikke. Jeg gikk inn i kraftig synk tilsvarende det gode løftet. Og sølte bort all høyden. Etter 10 minutter stod jeg på bakken. Det var fin motvind inn på det siste legget, det gikk fremover med 16 km. Litt over landing løsnet en boble foran meg og jeg ble sugd mot den. Bakkefarten økte betydelig mer enn bakkeeffekten skulle tilsi. Overraskende.

Vel nede studerte jeg nestemann. Han forsøkte seg bortover hele hanget, men fant lite løft. Han var godt under starten og så ut til å måtte gi seg. Så fant han løft der hvor jeg tok løftet første gang og dro etter hvert opp til skybas og forsvant en del kilometer bakover hvor han landet.

Etter det ble det helt stille på start. Så kom bakvinden. Et stort skysystem sugde trolig til seg luft- Den svarte skyen flyttet seg bakover og til venstre for starten, og det begynte å trekke inn sideveis etter 17. Selv syntes jeg skyen begynte å bli vel svart. Det slapp også regnbyger langt unna hvor det var mindre svart. Med hangglider i Norge har jeg fløyet oppe i en nimbus med gjentatte lyn bare noen hundre meter unna. Dette er tropene hvor forholdene kan endre seg mye raskere. Så jeg sikret og pakket paraglideren godt ned i sekken og var veldig tilfreds smed det. Selv om skyen drev unna og ble mindre svart, og de andre pilotene hadde fine turer på hanget. Flotte forhold for topplanding med sidevind. Men vinden var så sterk at en elev ikke maktet å topplande; hun dro rett til værs fordi hun sikret og fløy for nær kanten. Da det mørknet, måtte hun lande nede.

Kort videosnutt fra starten etter at vinden hadde frisknet til etter 17.

”Finnes det intelligent liv der ute?”

Feil spørsmål, spør du meg (men det er INGEN som spør meg). Var det ikke stemoren til Snehvit som stilte seg foran speilet og ville ha svar på ”hvem er vakrest i verden her?” Ikke helt ulikt oss når vi retter øynene oppover mot stjernene og lurer på hva som er der ute.

”Vårt” solsystem, ”vår” galakse, ”vårt” univers. Nå skal noen vitenskapsmenn ha funnet ”noe” som trekker på deler av ytterkantene av vårt univers. Kan det være gravitasjonen fra et annet univers?

Hva er forresten ”intelligent liv”? Bortsett fra oss mennesker, da – vi som er så intelligente at vi har definert oss selv som intelligente. Man kan undres (og jeg gjør faktisk det rett som det er). Spesielt når det snakkes engasjert om menneskeskapte (ordet ”menneskeskapt” kan ha mange betydninger eller konnotasjoner – vi kan for eksempel lage problemer hvor det ingen problemer er) miljøproblemer som global oppvarming. Etter min ringe oppfatning, som nå er sterkt påvirket av at det faktisk er mer enn 35 grader her jeg sitter, kan det ikke være særlig intelligent å sitte på en grein, den samme greinen som vi sager av tett inne ved stammen (kortfattet oppsummering av miljøargumentasjonen).

Forleden satt jeg på Khao Sadao og betraktet svalene, disse luftens akrobater, som gjorde allverdens krumspring i lufta. At de (trolig) har vært her lenger enn homo sapiens sapiens, er tydelig. De behersker luftrommet på en helt annen måte enn visse andre sidrompete individer. Her må det være tale om en intelligens som er annerledes enn den homo sapiens har funnet opp for å bevise at homo sapiens er sapiens, ja. Å følge de enkelte svalene med øynene, i den grad det er mulig å fange inn alt av bevegelser, er en estetisk opplevelse av klasse.

Tilbake til speilet, eller til tiden før speilet. Var det ikke Narkissos (http://no.wikipedia.org/wiki/Narkissos) som ble så fanget av sitt eget speilbilde at han ikke greide å løsrive seg? Kan hende noe å tenke på for oss før vi haster videre mot de gjøremålene vi fyller vår tid på jorden med?

”SPEKTAKULÆR START I 10 SEKUNDMETER”

på Hat Yao. Videosnutten taler for seg selv.

”PG-starten på Hat Yao”

Tenkte jeg skulle fly en tur i dag, men vinden var noe for sterk for meg. Jeg tror vinden som passerte en ganske høy øy litt utenfor stranda, var med på å løse ut korte termikksykluser stadig vekk. De fleste hadde hjelp til å holde i selen for at ikke pilotene skulle gå til værs. Vi var 10 piloter på Hat Yao i dag. Det ble en trelanding. Ellers kom alle ut mer eller minddre greit. I lufta var det helt greie forhold med 8-10 sekundmeter rett ut for start.

”Khao Mo Dud”

ligger på Had Chao Lao i Chantaburiprovinsen. Her er det kysthang ispedd termikk. I dag, 2. april, var det ganske mye termikk. Opp til 5 meter i boblene i øyeblikket. Llikevel ble det bare ett lite sideinnklapp. Jeg kunne nok ønsket at det var noe mindre vind på starten; vi burde vært der tidligere. Mange andre ble lettet opp før de ble snudd rundt og fløy ut. Det samme skjedde med meg. Var nok ikke helt fornøyd med den starten, nei. Startplassen er ganske trang med høye trær bare 5-10 meter bak der hvor skjermen ligger, avhengig av hvor langt frempå man går. Så marginene er små når det gjelder å henge glideren ”til tørk”.
Det var starten på King’s Cup nå og mange prominente personer til stede, blant annet ett av barnebarna til den thailandske kongen. Det var ikke fritt for at jeg skvatt litt da jeg oppdaget to bevæpnete soldater da jeg landet helt i kanten av landingsjordet. Jeg legger trolig ut noen videosnutter etter hvert.

”HJELP! HJELP! HJELP!”

Jeg trenger hjelp fra deg til å finne frem i irrgangene til det departementale språket. Her om dagen fikk jeg nemlig brev fra Det kongelige arbeids- og inkluderingsdepartement med følgende setning:

”Avgiftene for frivillig medlemskap skal tilsvare det som samlet ville ha blitt innbetalt dersom vedkommende hadde vært bosatt (pliktig trygdet) i Norge.”

Hva betyr denne setningen? Hvordan skal den tolkes? Kan du hjelpe meg med å finne finne til meningen? Spørsmålet mitt er dette enkle (Ta utgangspunkt i setningen fra departementet): Hva er prosentsatsen for frivillig medlemskap i trygden for pensjonister? Send gjerne en kommentar.

Saksopplysninger: Når man er pensjonist og bosatt (pliktig trygdet) i Norge, betaler man 3% trygdeavgift via skatten. Dersom man er pensjonist og bosatt utenfor Norge, kan man få frivillig medlemskap i trygden.

Bakgrunnsinfo på http://www.lovdata.no/for/sf/ai/ti-20090130-0085-0.html#3 og www.nav.no/rettskildene/Rundskriv/147743.cms

”Skjermdrageren i Suntisuk”

Kameraoperatøren syntes nok det ble noe varmt med 40 grader i skyggen og sol ute på plassen. Derfor noen utålmodige tilrop… Vinden var grei, men med tilløp til kraftige kast. Dagen etter ble det væromslag med 15 graders temperaturfall. 25 grader og høy luftfuktighet kjentes skikkelig kaldt.

”2 timer i luften på Khao Sadao”

Dagen så lovende ut, og jeg var sikker på å komme høyt dersom jeg bare holdt ut. Vinden var akkurat passe til baklengs. Alle 5 pilotene, inklusive meg selv, kom greit ut. Så var det bare å sitte og vente på at termikken skulle slå til. En lett blanding av termikk og hang tok meg etter hvert opp til 800 meter over havet. En større hauk og en liten falk holdt oss med selskap av og til. Jeg sjekket løftet langsmed hele åsryggen; det beste var å finne like ved der hvor det var en flott slette for topplanding nesten helt til høyre for starten. Så begynte det å klabbe. Løftet ble dårligere og termikken mer rufsete. De andre landet, men jeg holdt ut. Dagen burde da ha større muligheter? Til slutt valgte jeg å gi meg. Fjærlett landing nesten i veikrysset hvor vindpølsa befinner seg. Det er jo en DRØM å lande med paraglider i forhold til HG…

”Trekke skjerm”

Vinden var rimelig grei i går ettermiddag. Noe skiftende på styrke og retning. Jeg lettet fra bakken bare en gang og hadde kollapser i ulike varianter. Noen ganger var vinden så pass stabil at jeg fikk trent på å trekke store ører (som ble VELDIG store pga manglende trykk i skjermen; jeg stod jo på bakken). Jeg trakk en skikkelig B-stall; vingen gikk i skikkelig sekkeform og falt ned som en stein. Skikkelig røsk i C-riserne satte vingen på bakken i løpet av noen øyeblikk. Forsøkte også å styre vingen med C-riserne, men vindretningen var for skiftende til at det gikk veldig bra. Noen løpeturer (se bildet) ble det også tid til når vinden var for slapp til å holde vingen oppe mens jeg stod stille.

I grunnen artig å trekke skjerm, men PUUUH! så varmt.

”Ettermiddagstermikk på Khao Sadao”

Da vi kom opp på starten lørdag ettermiddag, var det bra med vind og termikk. Helt sikkert startbart for piloter med mer erfaring enn meg, men jeg vil gjerne ha optimale forhold. Så jeg ventet og så på de andre pilotene.

Syklusene var ikke på mer enn ett eller to minutter, men de var til gjengjeld ganske kraftige. Det røsket bra i trærne rett bak starten. Siden det er bratt rett nedenfor tilløpet, er det en tendens til at det er lite vind hvor vi står og trekker opp skjermen, Når skjermen kommer opp, treffer den brått vind som er flere sekundmeter raskere, og man på passe på å bremse skjermen akkurat passe slik at den ikke går frempå eller bakpå. Det er ikke lett når termikken blander seg inn. En pilot ble løftet opp i baklengsstarten, snurret rundt og pendlet frem og tilbake i selen mens han ble løftet rett til værs og ut.

Jeg valgte å drøye og nøt de 40 varmegradene i skyggen, iallfall de første 20 av dem…

Så ble det min tur. I en rolig syklus dro jeg skjermen opp, kontrollerte den, snudde meg rundt og beinet på. Noe urolig, ja. Ganske så termisk, men innen innklapp av noe slag verken for meg eller de andre pilotene. Kunne hatt behov for tre armer når jeg tok bilder/filmet. Det ble en del bevegelse i skjermen når jeg måtte slippe en eller begge bremsene for å fomle med kameraet. Hørte etterpå at en instruktør nede på starten ble engstelig for hva det var jeg holdt på med. Etter hvert ga jeg opp fotograferingen.

Nå var det bare å duppe opp og ned i termikken. Vinden var så pass sterk at boblene blåste i stykker, og det var lite fristende å følge dem bakpå når det noen ganger var helt stillstand motvinds. Det ble nærmest å fly på termisk hang innimellom områdene med synk.

Solskiven rødmet mer og mer. Jeg tok signalet og fløy ut fra hanget mot landingen.

"Video Khao Sadao"

Nærmere 40+ i skyggen i går og sprek termikk på Khao Sadao. Lite bevegelse i skjermen likevel. Ikke antydning til innklapp.Skjermen skjøt heller ikke frempå slik at jeg måtte bremse den opp. En kjempetur. Dette frister til gjentakelse neste helg.

”Myk termikk på Khao Sadao”

Vi dro til Khao Sadao på lørdag og fant et fint sted for overnatting nedenfor før vi dro opp på starten. Der oppe satt mange piloter og trøkket. De sa det var kraftig vind, men det var vel egentlig ikke det, iallfall ikke etter norsk målestokk. Så da ble det til at jeg også trøkket helt til all termikk var forsvunnet.

Søndag var vi på start ved 9-tiden. Alene. 10 tok jeg av. Da begynte det å trekke inn så pass at det gikk med baklengsstart. I begynnelsen gikk det tregt, men jeg holdt høyden. Så meldte termikken seg og ble bare bedre og bedre. Fine og store bobler som bare økte i styrke. Den siste jeg gikk ut av i 1540 meter var på 5 meter i 1500 meter. Jeg lurte på om jeg bare skulle fortsette i heisen. Valgte å sikre i tilfelle det skulle bli ruskete forhold etter hvert på landing. Men her kunne jeg fløyet til kvelden, det er sikkert. Khao Sadao er et kjempested. Bilvei helt opp til start. Selve startstedet er av de bedre jeg har sett.

"En ekte pattaneser fra Sunti Pattana!"

Noen kraftige grønne tobakksplanter med store blader satte meg på tanken om mitt neste lille prosjekt (jeg har oppfattet at om man vil være "med", er det viktig å ha noen prosjekter på gang...).

Jeg vil lage en eller flere sigarer og ta et bilde av meg selv der jeg sitter og nyter(?) en ekte, fet pattaneser (Sunti Pattana ligger rett borte i veien her).

Men først må jeg få tak i noen planter (eller frø)for at ikke prosjektet skal ende opp med å gå i nettopp frø. Følg med...

"Kraftig dustdevil/trombe"

Litt utpå ettermiddagen tuslet jeg ut med skjermen på idrettsplassen. Før jeg krysset veien, ble jeg møtt av en vegg av støv, løv og vind. Har aldri sett en så stor dustdevil noen gang her nede. Den som holdt på å stikke av gårde med skjermen til Frode sist sommer på Vole var kraftig nok, men ganske så fislete i forhold til denne.

Jeg tror knapt jeg hadde greid å holde skjermen buntet over nakken om tromben hadde truffet meg. Jeg drøyet noen minutter og snuste på vinden: Så godt som vindstille på tross av at vinden hadde herjet i trærne like før dustdevilen slo til.

Nølende forsøkte jeg et par opptrekk før jeg pakket sammen. 40 grader i skyggen i dag...

”Hva skal jeg med opptenningsved her???”

Endelig fungerte motoren etter at ting (se bildet) gikk galt inne i veivhuset. Batteriet blir også ladet fra motoren nå.

Lørdag kveld var alt klart for å prøvefly. For mye vind gjorde at solnedgangen var det eneste vi kunne nyte.

Søndag morgen stod jeg opp 05.30 og kjørte til startplassen i Khorat. Helt ideelle forhold. Motoren startet så lett som bare det. Varmkjøringen gikk greit.

Starten gikk ikke så greit. Kan hende var gasshendelen justert litt annerledes? Iallfall dro jeg skjermen opp, ga gass, men så skjøt skjermen litt frempå. Uten skjermen å trekke på ble trykket fra motoren så sterkt at jeg mistet balansen, snublet og falt lett forover. Iallfall slo jeg meg ikke. Derimot gikk propellen berserk bak ryggen min. Buret og deler av rammen ble hakket opp slik at alt bare er å hive på dynga.

I tillegg fløy en splint fra propellen opp og kuttet litt i den nye skjermen.

En mager trøst er at det ble fin opptenningsved. Hva skal jeg med det her?

Da blir det en liten paramotorpause, ja…

”Vind og et åpent sinn”

Paraglideren ligger foran meg og smånapper i A-linene. Vingen er den samme. Startstedet er det samme. Sola er den samme. Trærne rundt plassen er de samme. Jeg er den samme. Men vinden er ikke den samme. Den varierer så det holder. Og enda litt til. Skal opptrekkene bli forutsigbare, må vinden være jevn på styrke og retning.

Siden vinden stadig skifter, blir hvert opptrekk ulikt de andre opptrekkene. Jeg venter på ”riktig” vind, men når temperaturen er mer enn 35 grader i skyggen og termikken herjer, er hvert opptrekk fylt av overraskelser.

Logisk sett er premissene (vinge, startsted, vind, fysiske hindringer som trær rundt startplassen osv) til stede for konklusjonen (et vellykket, stabilt opptrekk). Likevel skjer dette aldri. Iallfall ikke midt på dagen.

Det er nå jeg begynner å tenke på Rasmus Berg som skiftet navn til Erasmus Montanus på veien mot kunnskapens tinder (og dype daler). Syllogismen fra Ludvig Holbergs Erasmus Montanus lyder slik: «En sten kan ikke flyve. Mor Nille kan heller ikke flyve. Ergo er Mor Nille en sten».. En deduktiv slutning som følger logikkens lover sies å være gyldig. En gyldig slutning med utgangspunkt i sanne premisser vil føre til en sann konklusjon. Er konklusjonen usann, er enten premissene gale eller logikkens lover er brutt. Når Mor Nille er blitt til en stein, har Erasmus Montanus brutt logikkens lover.

Her jeg står og svetter og tenker tanker som blir stadig mer uklare og flyktige, innser jeg at det er premissene som svikter og ikke er optimale for at vingen skal komme opp slik jeg ønsker.

Min konklusjon (i den grad jeg er i stand til å tenke klart) er at det ikke er mulig å få til et skikkelig bra opptrekk fordi premissene er for uforutsigbare.

Jeg slipper en strøtanke (med grovsand og grus) ned på den filosofiske og politiske glattisen hvor mange premissleggere beveger seg: Er det derfor så mye går galt på ulike arenaer? Premissene stemmer rett og slett ikke?

Slik de ikke stemmer for meg denne dagen. Jeg tar meg selv i den andre (eller er det den ene?) hånden og ønsker lykke til i morgen.

"Motoren er nå reparert"

Er litt spent på å se de løse delene som er skiftet ut. Det blir til at jeg drar til Khorat en av dagene og flyr litt der. Her hjemme har jeg trent en del på skjermkontroll i 35 +. Begynne å beherske baklengsstartteknikken med mulighet til å bremse begge sider av skjermen med en hånd under opptrekk. Det var ganske turbulent på idrettsplassen midt på dagen med 50 % sideinnklapp og total frontkollaps sånn innimellom.

Fremover vil jeg trene på motorstart og trekke så mye brems under igangløping at jeg får bedre tid til å kontrollere skjermen mens jeg springer. Jeg ser at pilotene her har veldig ulik startteknikk. Noen løper som de har en viss mann i hælene, mens andre lunter av gårde med bremspådrag før de gir kraftig gass og slipper opp. Sistnevnte har mye bedre kontroll under start.

”For noen dager siden”

varmkjørte jeg paramotoren før takeoff. Så lot motoren gå litt på tomgang før jeg skulle kjøre den med full gass. Plutselig ville den ikke mer. Ikke ville den starte på nytt heller.

Neste morgen gjorde jeg et nytt forsøk. Ikke antydning til tenning. Med kyndig hjelp testet jeg om det var gnist på pluggen og at det kom bensin til forgasseren. Det gjorde det. Men propellen var blitt uvant tung å dra over kompresjonspunktet. Hakkete liksom.

Fredag dro jeg til Khorat for å få et motorkyndig medlem av klubben til å finne feilen. Det gjorde han! Diverse metalldeler inne i motoren var gått i oppløsning… Mer om dette senere.

Litt tidlig synes jeg i og med at den nye motoren min neppe har gått særlig mer enn 10 timer. Enda en grunn til å unngå unødig lavtflyging. Blir det motorstopp i lufta, er det greit å ha litt tid til å områ seg.

Men mange andre fikk seg fine flyturer i solnedgangen.

”Tur til Hat Chom Tawan”

Det ble en fin liten tur til Hat Chom Tawan på ettermiddagen. Etter å ha måttet avbryte det første startforsøket fordi A-riseren glapp i den ene hånden, hadde jeg en nesten perfekt start i nullvind. Flott å kunne bruke idrettsplassen rett utenfor huset.

”Fascism in the People’s Republic of China”

Liu Xiabo is nominated to ”Nobels fredspris”. Last December he was sentenced to 11 years in jail for ”stretching the right of free expression too far”. See http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3509316.ece

This reminds me of Carl von Ossietzky who won the Peace Prize of Alfred Nobel for 1935 in 1936. The Nazis in Germany denied him to go to Norway and he died in jail in 1938. See http://no.wikipedia.org/wiki/Carl_von_Ossietzky

Conservative organizations, newspapers were against Ossietzky winning the Peace Prize, and even the Norwegian King Haakon decided not to be present at the ceremony in December 1936.

The Nazis in Germany/The communists in China, albeit different ideologies, seem to behave in much the same way. There is one word for this: FASCISM.

Hopefully the Nobel Committee of Norway will show the same courage as they did in 1936 and give the prize to Liu Xiabo.

”Fin flytur i rolig luft”

Starten gikk greit på første forsøk. Tok en runde til Soengsang og tilbake. Det var så godt som vindstille på landingen. Kuttet motoren litt før landing, gled inn med full fart og konsentrerte meg om å steile ut vingen. Armene mine burde nok vært en del centimeter lengre. Neste gang får jeg kompensere for det ved å ta grep over bremsehåndtakene. Landingen var grei nok, men den kunne vært litt mykere.

"Skjermhåndtering på en søvnig dag"

Vinden roet seg ned betydelig sent på ettermiddagen, og jeg fant frem den gamle Adventureskjermen. Hadde to fine opptrekk og sprang over hele idrettsplassen. Så ble det kvelden. Selv om jeg var søvnig, husket jeg å gjøre som på den plakaten på et hotell i Bangkok (se bildet) som jeg MÅTTE ta et bilde av.

”Et tankekors, en tankehalvmåne, et tankebønnehjul eller hva man skal si her hvor buddhismen er rådende tro?”

Her hvor jeg bor (der hvor pepper’n gror), er det ingen offentlig renovasjon, altså ingen renovasjonsavgift. I dag kom det en mann (se bildet) innom med en håndkjerre og hentet plastavfall, tomflasker, metallavfall og annet avfall som kan resirkuleres. Han fyller opp en pickup. For søppelet betaler han omtrent 500 baht; I Soengsang (det nærmeste tettstedet) selger han lasset for 3.000 baht.

Mens man i Norge må betale i dyre dommer for å bli kvitt avfallet (som vel har en verdi også i Norge?), FIKK VI HER 100 BAHT (snautt 20 kroner) av han som tok med seg avfallet (eller verdiene).

Skjønne det den som kan? Her er søppelet en ressurs for meg som produser det, mens i Norge må jeg betale for å bli kvitt det.

Ellers lurte jeg på en paramo tortur (den trykkfeilsdjevelen!) nå på ettermiddagen, men jeg ser at det er noen ettermiddagsbyger som trykker på. Så det får kan hende være til i morgen. Ellers så er det faktkisk nesten tortur å bære rundt på 40 kg motor. Skal jeg i tillegg stå og vente på at vinden står lagelig inn, utvikler jeg flaskeskuldre (har sjekket det i speilet etterpå…). Det ser ikke pent ut, nei!

”Solid bakkekontakt i dag"

Dog ikke så nær bakken som denne karen. Overskyet vær og passe med vind ga muligheter til å dra skjerm. Jeg tok frem den gamle Advance-vingen og trente baklengsstarter. Begynner å få draget på å kontrollere høyre og venstre side med en hånd ved å holde brems og D-riser i venstre hånd.

”The Mad Scientist Syndrome and the Big Pharma Mafia?”

Denne kommentaren er sakset fra The Guardian, en seriøs britisk avis.
http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2010/jan/14/swine-flu-elusive-as-wmd

Swine flu was as elusive as WMD. The real threat is mad scientist syndrome
Remember the warnings of 65,000 dead? Health chiefs should admit they were wrong – yet again – about a global pandemic
• Comments (606)
• Buzz up!
• Digg it
•
•
o Simon Jenkins
o guardian.co.uk, Thursday 14 January 2010 20.30 GMT
o Article history
Let me recap. Six months ago I reviewed the latest bit of terrorism to emerge from the government's Cobra bunker, courtesy of Alan Johnson, home secretary. Swine flu was allegedly ravaging the nation. The BBC was intoning nightly statistics on what "could" happen as "the deadly virus" took hold. The chief medical officer, Sir Liam Donaldson, bandied about any figure that came into his head, settling on "65,000 could die", peaking at 350 corpses a day.
Donaldson knew exactly what would happen. The media went berserk. The World Health Organisation declared a "six-level alert" so as to "prepare the world for an imminent attack". The happy-go-lucky virologist, John Oxford, said half the population could be infected, and that his lowest estimate was 6,000 dead.
The "Andromeda strain" was stalking the earth, and its first victims were clearly scientists. Drugs were frantically stockpiled and key workers identified as vital to be saved for humanity's future. Cobra alerted the army. Morgues were told to stand ready. The Green party blamed intensive pig farming. The Guardian listed "the top 10 plague books".
If anyone dared question this drivel, they were dismissed by Donaldson as "extremists". When people started reporting swine flu to be even milder than ordinary flu, he accused them of complacency and told them to "wait for next winter". He was already buying 32m masks and spending more than £1bn on Tamiflu and vaccines. Surgeries refused entry to those with flu symptoms, referring them to a government "hotline" where prescription drugs were ordered to be made available without examination or doctor's note. Who knows how many died of undiagnosed illness as a result? Lines were instantly jammed. It was pure, systematic government-induced panic – in which I accept that the media played its joyful part.
This week the authorities admitted that, far from a winter upturn in swine flu, there has been a slump. From 100,000 a week at the peak, there were just 12,000 last week. After the coldest winter for decades, when deaths might be expected to rise, the rate is below that of seasonal flu. In the UK, 360 people have died under its influence, most with prior "non-flu" conditions. Swine flu is not nice – I have had it – but bears no relation to the government hysteria.
I accept that anyone can make a mistake, and authority has some duty to err on the side of caution. As Alastair Campbell implied on Tuesday, Iraq might have had weapons of mass destruction, so Blair was right to go to war just in case. But it is reasonable to ask, as the Chilcot inquiry is doing, why precaution on such a colossal and potentially destructive scale was justified when those who questioned the need for it have since been proved right. Is anyone asking about flu?
Swine flu is not the first time we have suffered this nonsense. I have a stack of predictions by senior scientists on BSE/CJD in 1995. It would "lead to 136,000 deaths" – a spurious exactitude used to convey plausibility – and "could infect up to 10 million Britons". This led to an obscene £5bn campaign of cattle destruction and compensation. When the prediction proved wildly wrong, the government excused itself with a classic Rumsfeld-ism: "The absence of evidence is not the evidence of absence."
This was followed by Sars 2003, a "panic gripping the world". The World Health Organisation declared that "One in four Britons could die". The medical doom-monger, Dr Patrick Dixon, said that Sars had "a 25% chance of killing tens of millions", whatever that meant. The madcap Tory health spokesman, Liam Fox, demanded the arrest and quarantining of all recent travellers from Asia, including 30,000 Asian students.
In the event, some 800 people died with Sars worldwide, against 21,000 who died in Britain in the seasonal flu epidemic of 1999/2000.
Undaunted, within a year the same alarmists were at work on avian flu. With now habitual hyperbole, Donaldson predicted 50,000 deaths, with "an upper limit", graciously conceded, of 750,000. When one dead swan slumped on a beach in Scotland, BBC reporters went crazy as inspectors stumbled through the seaweed, clad in anti-nuclear armour. Within a year the horror had passed. The global mortality was put at 262, with not one death in Britain. Another fiasco was brushed under the carpet.
The Blair government, and now Brown's, have proved adept at using scare politics to divert attention from other troubles. During foot-and-mouth Blair was quick to don a yellow jumpsuit for photographers and intone as if he alone stood between an illness (that is in fact harmless to humans) and armageddon. This time the swine flu coincided with two other "mystery diseases", MRSA and C-difficile, which killed 10,000 Britons in 2007 alone. But those deaths lay squarely at the doors of unclean NHS hospitals. Hence there were no scary stories or predictions about them from Donaldson.
Donaldson and his eager virologists will doubtless stick loyally to their predictions since it is "too early to be complacent". His allies at the BBC did their bit on Wednesday with a Horizon programme that turned a serious study of virology into grotesque scaremongering, with solemn music and voices crying, "there's no escape", "this could take a devilish turn", and "we don't even know how many viruses there are!" Children writhed in agony from smallpox.
Mad scientist syndrome is rampant. Had these scares been disseminated by a private firm, a local authority or a newspaper (as was anti-MMR), they would be damned from on high with demands that heads roll. As it is, the government's Scientific Advisory Group for Emergencies sails gaily on, still graced by the presence of Sir Roy Anderson, who happens also to draw a six-figure salary as a non-executive director of GlaxoSmithKline, which made hundreds of millions from the government's panic. Anderson, and GSK, vigorously deny any conflict of interest.
The Council of Europe's head of health, Wolfgang Wodarg, is one of the few who have dared blow the whistle on the links between "Big Pharma" and national and supranational agencies. He this week persuaded the council to stage a debate on the "enormous gains" made by GSK and others from the swine flu pandemic. He seeks details of relations between the companies and the WHO, given that stockpile contracts kick in the moment that organisation uses the word "pandemic". It did so for the first time last year, with reckless alacrity.
I am not aware of the WHO or the General Medical Council or any of the medical colleges investigating these matters, or any check on conflicts of interest of government doctors who work for drugs companies. I am not aware of any Whitehall or Commons committee, any National Audit Office or competition inquiry into the supply of these drugs. All I know is that a huge amount of health money, time and effort was last year diverted from possibly critical therapies into what looked from the start to be yet more terror virology.
This is why people are ever more sceptical of scientists. Why should they believe what "experts" say when they can be so wrong and with such impunity? Weapons of mass destruction, lethal viruses, nuclear radiation, global warming … why should we believe a word of it? And it is a short step from don't believe to don't care.

”To bomstarter i ettermiddag”

var nok til at jeg var fornøyd. Og svett. Og sliten. – Det var litt mye vind, muligens akkurat nok til en baklengsstart, men siden vinden vanligvis dabber av når sola er på full fart ned mot horisonten, valgte jeg forlengs. Første starten hadde gått greit om jeg ikke hadde slakket av på gassen for å kontrollere vingen. Resultat motorkutt. Andre starten ble litt slalåmløping inntil jeg så at jeg hadde kurs rett mot et fotballmål. Et trykk på stoppknappen sørget for at vingen delvis la seg over målet. Umulig å forstå hvordan linene har en tendens til å gå i floke dersom det skjer noe uventet. Fisketurer med nylonsnøre og backlash dukker plutselig opp mens jeg forsøker å få orden på flokene. Og plutselig duppet sola ned under trærne. I morgen ettermiddag blir det muligens flyging i Khorat.

”Fatal paramotor accident in Lake Had Chomtawan in Thailand”

Last Saturday there was a fatal paramotor accident in the big lake shown on this photo. Two pilots were flying in connection with a Children’s Day arrangement on the beach some 5 kilometers away from here. I do not know what happened, but I guess the pilot who lost his life wanted to ”show off”, and then crashed in the water. The canopy was seen floating in the lake, but the boat which went out with people to help was too slow, and the pilot did not survive. The other pilot had a close encounter with a tree while showing of, but he was not injured.

Something to think about for paramotor pilots who like action close to the ground?

”Så på meteorogrammet, kontrollerte kjølevæsken på motoren,”

satte opp vindpølse, toppet opp tanken, bar motoren ut på idrettsplassen. Så inn for å hente skjermen. Da jeg hadde alt på plass, var vinden noe for sterk. Dessuten stod den på tvers av plassen og kom over noen 10 meter høye trær. Turbulensen fra trærne ville jeg møte under avgang. Derfor satte jeg meg ned og dyrket tvilen: Skal, skal ikke, skal, skal ikke.

Det ble skal ikke. En svett opplevelse ble det uansett. Og en velfortjent dusj. Bedre lykke en annen dag!

”2108 meter”

er min høyderekord med PPG. Hadde tenkt å gå over 3000 meter, eller iallfall over Galdhøpiggen, men det ble litt for kaldt der oppe. Må nok ha på mer klær i tilfelle jeg skal forsøke en gang til. Begynte nesten å hakke tenner i takt med motoren på tomgang mens jeg seilte nedover.

”PPG-tur både i går og i dag morges”

Jeg har plundret litt med startingen med den nye paraglideren. Det henger sikkert sammen med at jeg hadde lagt meg til noen uvaner. Nå regner jeg med som ganske sikkert at problemene skyldes at jeg ikke har gitt jevn gass før takeoff. Jeg har slakket litt på gassen med det resultatet at motoren stoppet idet jeg igjen ga full gass. Noen medpiloter i Khorat viste meg hvordan det skulle gjøres. Starten i går var perfekt, men i dag ble det nytt motorkutt da jeg gjentok samme feilen. Med jevn gass på andre forsøk var det null problem. Siden det var morgen og igjen var blitt ”kaldt” (alt er relativt, men det var faktisk bare litt over 20 varme), tok jeg på meg vindjakke. Da ble det behagelig sommertemperatur oppe i 900 meter. Turen i dag gikk til Soengsang og tilbake. Ny rissesong er på vei der det er mulighet for kunstvanning via kanalnettet fra en del innsjøer i omegnen. Fin tur i antydning til småtermikk når klokka begynte å nærme seg 9 på morgenen.

”Khao Ko i Phetchabun”

var et flysted jeg ville prøve i nyttårshelgen. Jeg kjente flere piloter som hadde tenkt å dra dit, men når det kom til stykke, så ble de hjemme. På forhånd hadde jeg forestilt meg høye fjell (fjellene i området går opp til over 1.800 meter), en frittliggende start på en av de høye toppene og kan hende 1.000 meter (minst) ned til landing. Området kalles for ”Switzerland noi” eller Lille Sveits, og det måtte jo ha en grunn? Bilveien opp i fjellområdet var smal og svingete.

Underveis kontaktet vi lokale piloter, og på den måten fant vi frem. Starten lå på omtrent 980 meter over havet, men ned til den nederste landingen nede ved sjøen var det neppe mer enn 200 meter.

Utpå ettermiddagen frisknet termikken til, og flyforholdene utviklet seg til termisk hang. Litt for heftig for mine startferdigheter. I tillegg var det biltrafikk på veien hvor vingene ble lagt ut. Mange folk gikk omkring på starten. Jeg safet og pakket ikke ut vingen en gang. IGJEN! Av og til, og denne gangen var ikke noe unntak, lurer jeg på om jeg er FOR forsiktig. Men den gode flyfølelsen var helt fraværende enda jeg drev intens sjelegransking for å finne den. At de 4 erfarne og dyktige pilotene hadde noen bomstarter som ikke var helt gode (de havnet noen meter ned i skråningen), gjorde meg etter hvert sikker på at det er viktig å ha en god magefølelse før start. Hvorfor presse på når det kommer nye flydager?

Hundre meter lenger ned var det imidlertid en veldig fin start hvor det var mulig å henge. En pilot landet der to ganger mens jeg var nede for å sjekke om det var mulig (for meg) å lande der. Det var noe trangt på grunn av et par luftstrekk. Skulle jeg fly der, måtte jeg lande lenger ned hvor det var mer åpent. En pilot landet der tidligere på dagen – han kom inn i svak medvind, tok en helikopterlanding og noen liner i skjermen hektet i en stolpe (bilde med skjermen på bakken nede i venstre hjørne).

Jeg skulle nok fløyet den kvelden, men hadde ikke rukket mer enn å hente skjermen, pakke den ut før det mørknet og så fly noen få minutter. Neste ettermiddag derimot….

Neste ettermiddag satte jeg meg godt til rette der nede og ventet på at termikken skulle stå jevnt inn. Så ble det plutselig bakvind. Etter å ha blundet en times tid var det fremdeles bakvind, og dagen ble ”kansellert”.


Free Counters