Jeg mimrer litt om den vinterettermiddagen da jeg var ganske fersk pilot og kom inn i bølgeløft etter å ha startet fra Føskekollen. Forholdene var ganske så skiftende på start med vindstille og mye vind. Der ute var det ganske så turbulent. Hjelmen klasket i oppreiserne rett som det var, og bena sparket i kjølen. Jeg har sjelden opplevd maken til turbulens. Men oppover gikk det. Plutselig ble det helt stille. Luften var laminær, og det var som å ta heisen oppover. Der oppe var det en stor ullen sky med ganske skarpe kanter. Jeg vil tippe at den lå på omtrent 2500 meter. Vinden økte på. Stiget økte jevnt og trutt. Det begynte å mørkne, og jeg begynte sakte å drive bakover.
Skulle jeg unngå utelanding vestover et sted, måtte jeg ned. Det var lettere tenkt enn gjort. Jeg måtte gjennom den urolige luften. Å dra full bøyle var til liten hjelp. Det var bare så vidt det gikk nedover. Så begynte jeg å skru harde 360 gradersvinger, virkelig harde svinger. Plutselig skjedde noe jeg aldri har opplevd siden. G-kreftene ble så sterke at det svartnet for øynene, og jeg ble fullstendig matt i hele kroppen. Det er godt mulig jeg ble helt borte et lite øyeblikk. Armene og kroppen ble slappe og hangglideren gikk ut av svingen av seg selv. En medvirkende årsak til blackouten var nok at bena var lavere enn hodet i de krappe svingene.
Mer hard skruing, men ikke så mange etter hverandre. Sakte men sikkert slet jeg meg nedover i turbulensen. Etter landing var varmedressen kliss våt på ryggen enda det var mange kuldegrader.
En interessant erfaring. Til nå har jeg ikke hørt om andre som har fått blackout på grunn av G-krefter når de har fløyet HG eller PG, men jeg har heller ikke nevnt denne episoden for så veldig mange.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar