”Vi vil fly, men…”

det er bestandig et men når vi venter med å starte!

Det er snart nyttår nå, og det er et godt tidspunkt for å revurdere egen flyging i forhold til sikkerhet. Å ha noen nyttårsforsetter på dette området er sikkert fornuftig for de fleste av oss.

For min egen del er noe av det nyttigste HG- og PG-stoffet det som omhandler hendelser, uhell og ulykker. Det kan bidra til at jeg unngår å gjøre samme eller lignende feil. Nesten alt ser for meg ut til å ha utspring i pilotfeil av ulike slag.

Det kan ikke underslås at å fly HG og PG er farlig. Og det er i den harde og ukontrollerte kontakten med bakken faren ligger.

Minstehøyde for VFR-flyging over vann og utenfor tettbebygd strøk er 150 meter (500 fot) i henhold til BSL F 1.1 kapittel 3.

Spesielt når man flyr med motor, kan det være veldig fristende å fly lavere. Det er mer spektakulært for en selv og tilskuere på bakken. Kanskje det er noen venner en vil hilse på. Det er i det hele tatt veldig fristende å fly lavt.

Her i Thailand er jeg med i Khorat Paramotor Club, en klubb med omtrent 100 medlemmer. I år har vi hatt en fatal ulykke (en fersk pilot hoppet ned etter at han ble hengende i en kraftledning) og en alvorlig ulykke for en drøy uke siden. En meget erfaren pilot startet etter å ha konsumert store mengder alkohol. Etter start skulle han korrigere en sideveis pendling, men han overkorrigerte og gikk i bakken med resultat hjerneblødning, brudd i ryggraden og punktert lunge.

Pilotene i vår klubb elsker å fly lavt, og selv om det ikke er noe press mot den enkelte pilot for å gjøre det samme, ER det et betydelig gruppepress i retning lavtflyging. Slik jeg ser det, er det store muligheter for ulykker/hendelser dersom pilotene får motorstopp i lav høyde.

For min del velger jeg å fly PPG slik jeg flyr HG og PG – jeg har ”en fot i bakken” og har bestandig en brukbar landing innen rekkevidde. Det samme gjelder rett etter start og innflyging for landing.

Nå i helgen var vi og besiktiget 2 starter like ved grensen til Myanmar i Kanchanaburi-provinsen. Den første var en idrettsbane med trær på alle kanter og vind på tvers. Den andre, som jeg har to bilder fra, var også en idrettsbane med trær på tre kanter og åpning mot en gullfarget wat. Hovedvindretningen i høyden var litt fra siden, men vinden stod rett som det var inn med noen få sekundmeter, men for lite til baklengsstart. Alle de andre fløy. Jeg valgte å stå over fordi jeg syntes starten ikke var optimal i forhold til startferdighetene mine. Noen svarte skyer presset også på. De siste pilotene som landet fikk en del turbulens fra vindøkningen fra siden i forbindelse med dette skysystemet.

Jeg hadde FORFERDELIG lyst til å fly nær grensen til Myanmar, men var egentlig glad jeg lot være.

Mitt nyttårsforsett for flygingen til neste år er å fly enda sikrere enn i år.