En forutsetning for at bonden kan høste korn og overleve er at han høster mer enn han sår. Han får en ”meravling”. For at han fortsatt skal kunne drive som bonde, må han legge til side såkorn og driftsmidler til neste vår. I tillegg må han produsere en ”merverdi” slik at han har midler til å greie seg til neste høst. Et enkelt og oversiktlig system. Så lenge det virker.
Når du og jeg arbeider, skaper vi også en merverdi gjennom det vi gjør, enten vi produserer noe, selger noe eller yter en eller annen tjeneste i arbeidssammenheng. Enkelt og greit. Så lenge det virker.
For at bonden og du og jeg skal leve noenlunde bekymringsfritt, er det greit å ha en økonomisk buffer slik at vi kan makte overraskende utgifter. Slik kan en kjenne seg ”rik” uten egentlig å ha så mye penger. Man trenger ikke bekymre seg om de daglige og årlige utgiftene.
Deler av offentlig sektor i Norge ser ut til å ha pervertert denne kunnskapen. Skoleverket, helsevesenet, eldreomsorgen osv ser ut til å være ridd av en økonomisk mare for tiden. Mens Norge er rikt som aldri før i historien, sutres og klages det på alle kanter over dårlig økonomi. Her må det være noe fundamentalt galt!!! Dette stemmer jo ikke med den økonomiske virkeligheten.
Eller gjør det? Skoler, sykehus, eldreinstitusjoner blir kjørt med stramme tøyler; de skal helst ”lønne seg”. Jeg er overbevist om at det er noe galt med økonomistyringen (men det er sikkert mange andre ”greier” også). Et offentlig finansiert sykehus kan isolert sett aldri ”lønne seg”, men innsatsen på sykehuset gir positive ringvirkninger til andre deler av samfunnet. Helse, politi, brannvesen, eldreomsorg, skole, universiteter, Regjering, Storting, kommunal- og fylkesdemokratiet med flere, alle er de virksomheter som isolert sett aldri kan ”lønne seg”. Å slippe markedsøkonomien løs her, vil føre til de underligste resultater.
Hadde offentlige virksomheter hatt en lovpålagt solid økonomisk buffer (som stod i et visst forhold til totalbudsjettet) som ikke kunne avvike mer enn for eksempel 50 % opp eller ned fra utgangspunktet, kunne mye sutring vært unngått. At man kunne ønske å gjøre storsatsinger på ulike områder, er en annen sak. Alle vet at det for eksempel i helsevesenet er ekstremt høyt under det mulige utgiftstaket; trolig er det ikke mulig å se taket i det hele tatt – så høyt er det.
Selv kunne jeg ønsket meg en privat jumbojet når jeg skulle ut å reise. Og et helikopter til småforflytninger. En lystyacht på mellom 500 og 700 fot kunne også vært greit. Å spise med gullbestikk og gullservice hadde heller ikke vært av veien. Pluss alt det andre jeg gjerne vil ha. Det tar jeg ikke med her (selv om det snart er jul).
”Å snu på skillingen og la daleren gå” er et gammelt ordtak som passer når et gjelder økonomistyringen i mange offentlige virksomheter. MENER NÅ JEG! UBESKJEDEN SOM JEG ER!
Slikt blir det sutring og klaging av.
For moro skyld søkte jeg via Google på
Budsjettøkning – 4.340 treff
Budsjettkutt – 17.100 treff
Budsjettoverskudd – 2.430 treff
Budsjettunderskudd – 18.500
Mulig tallene forteller mer om gjennomført negativ vinkling i media enn om budsjettstyringen i norske foretak. Sunn forretningsøkonomi skulle iallfall tilsi at det er en fordel for en virksomhet å gå med budsjettoverskudd…
Ingen flyging i Suntisuk i dag heller; jeg trodde de skulle rydde plassen for meg. Det gjorde de, men så fylte de på ny våt tapioka. Får nok prøve i Khorat til helgen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar