23. Historien om Leif Lemen
Hva var det fru Fantasia hadde i hånden den kvelden da hun
kom inn til M? M reiste seg opp i sengen for å se.
-
Nei. Så søt den er, sa M.
-
-
Det er Leif Lemen, men nå kan Leif fortelle
selv.
-
Feen drysset stjernestøv over Leif og M slik at de kunne
forstå hverandre. Leif Lemen var helt sprekkeferdig av alt han ville si til M.
Så der satt de på sengekanten og Leif begynte å snakke.
-
Jeg er ikke gammel, sa Leif. – Bare omtrent ett
år. Like før snøen falt i fjellet ble jeg født i et lite kratt med dvergbjerk.
-
Snøen kom tidlig det året, og bladene var
fremdeles grønne. Det var fint med snø. Den dekket alt som en stor hvit dyne,
og det ble så lunt og godt. Vi hadde det moro med å grave ganger under snøen og
slik kunne vi besøke hverandre og leke sammen.
-
-
Det var bare en ting vi måtte passe oss for, og
det var Solfrid Snømus. Hun var like tynn som oss og kunne løpe rundt i gangene
vi hadde gravet. Dessuten var hun mye flinkere til å løpe enn oss.
-
Om vinteren var Solfrid nesten umulig å se. Hun
er hvit over hele seg. Annerledes enn Rudolf Røyskatt som har svart haletipp.
Egentlig er Rudolf farligere, for han er større. Men heldigvis er han så stor
at han ikke kan løpe rundt i gangene som vi har gravet under snøen.
-
Det er derfor vi nesten aldri går oppå snøen om
vinteren. Da kan det gå ille slik som med fetter Lasse. Han skulle opp en liten
tur ved påsketider for å sole seg. Så gikk det galt. Vi hørte bare et pip. Det
var alt. Siden så vi ham aldri, men vi så sporene etter ham og Rudolf Røyskatt.
-
-
Hele familien min holdt sammen under snøen. Det
var nok av røtter og gress å spise, og det var en fin tid. Så kom våren. Snøen
forsvant og vi kom ut for første gang. Mamma og pappa hadde advart oss mot
fjellrev, snøugler og andre rovfugler, men hvem ville høre på det? Vi hadde
aldri sett dem og visste ikke hvordan vi skulle ta oss i vare.
-
Nettene var lyse, sola varmet, og det var nok av
deilig mat over alt. Hvordan kunne vi vite at vi var maten til andre dyr?
Rudolf Røyskatt og Solfrid Snømus kjente vi allerede. De andre hadde vi bare
hørt om.
-
-
En dag jeg hadde gått opp i fjellet hvor snøen
ennå lå, hørte jeg det suste i lufta og så opp. Noe stort kom flygende rett
over hodet mitt.
-
Det var noe av det skumleste jeg har sett. Det
var Ulrik Snøugle. Heldigvis greide jeg å gjemme meg under snøen. Ellers hadde
det gått ille. Jeg kunne se ham inn i øynene da han passerte. Han så ikke snill
ut.
-
Ham ville jeg ikke møtt, sa M.
-
-
Jeg så snøuglefamilien så vidt senere en gang.
Jeg hadde av en eller annen grunn rotet meg bort og fant ikke veien hjem. Det
begynte å bli mørkt. Da så jeg med ett en liten haug foran meg med noe som
rørte seg på toppen. Skrekk og gru! Det var Ulrikke Ugle med ungene sine.
-
Jeg kunne også se at det var noen egg der.
Ulrikke Ugle, kona til Ulrik, holdt ett eller annet i nebbet. En lemen. Det var
hva det var! For noen grådigpeiser de ungene ar. Jeg løp alt jeg kunne og kom
meg heldigvis unna.
-
-
Det gikk bra den gangen. Etter det passet jeg på
å titte opp i lufta rett som det var. Likevel engstet jeg meg ikke. Jeg kjente
meg stor og sterk og var egentlig ikke redd for noen. Når jeg av og til møtte mennesker på tur,
satte jeg meg ned i lyngen og hveste. Da var det ingen som våget å røre meg.
-
At jeg var så overmodig, skulle jeg en dag angre
på. Høyt over meg hørte jeg en skarp lyd.
-
-
Jeg visste ikke hva det var da, men det var en
fjellvåk, en stor rovfugl. Jeg så opp, men den var så liten, ikke større enn en
spurv trodde jeg.
-
Fjellvåker liker å fange byttet sitt på bakken,
men falker helst fanger bytte i luften. Fjellvåken har tydelige fjær på
vingetippene, mens falkene har spisse vingetipper. Det visste selvsagt ikke jeg
før etterpå.
-
Igjen hørte jeg et sus over meg, og så stakk det
i ryggen. Før jeg visste ordet av det var jeg i lufta. Jeg fløy!
-
Der fikk jeg deg, sa Finngjerd Fjellvåk.
-
Det gjorde ikke så vondt, for hun hadde bar fått
klørne i pelsen min. Derfor kunne jeg etter hvert slappe av og nyte den fine
utsikten. Hvis jeg overlevde dette, hadde jeg noe å fortelle til søsknene min.
-
Det var over skogen jeg hørte en annen lyd.
Under oss var en annen fugl. Den virket liten til å begynne med, men da den
sirklet seg opp til oss, så jeg at den var stor. Da den så Finngjerd Fjellvåk,
begynte den å skrike. Det var en kongeørn.
-
-
Før jeg visste ordet av det, angrep den og
styrtet ned mot oss. Finngjerd klarte å komme seg unna, men det var på håret at
Kolbjørn Kongeørn hadde slått klørne i henne. Hun fløy ned mot skogen med
Kolbjørn rett etter. Like over bakken mistet hun taket i meg. Jeg ramlet på
ryggen og så de to rett over meg.
-
Jeg var ikke skadet i det hele tatt og trengte
bare å pusse pelsen litt.
-
-
Så fant jeg deg, sa feen, - og jeg tok deg med
hit.
-
-
Hoj! Det var spennende, sa M.
-
Flipp, flapp, flute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven
drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte.
Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar