1001 godnatthistorier - 9. Historien om Fridtjof Frosk

Historien om Fridtjof Frosk

Det plaskregnet ute. Plask. Plask. Plask.

-          Det er slikt vær Fridtjof Frosk elsker, sa fru Fantasia da hun listet seg inn der M allerede lå i sengen.

-          Froskeplask. Plaskefrosk. Froskeplask. Plaskefrosk. Froskeplask. Plaskefrosk.

-          Kvaak, kvaak, kvaak, sa Fridtjof Frosk. – Jeg tror sannelig det er tid for å fiske i dag. Det regner, og det er deilig og vått.

-          Dermed hoppet han ut i vannet med et plask. Et skikkelig froskeplask. Han visste hvor han skulle finne snøre og krok. Noen gutter hadde vært på fisketur noen dager før, og de hadde mistet både dupp og snøre.

-          Fiskestang hadde han ikke, men det var enkelt å få tak i. I vannkanten vokste det mye siv. Han fant et langt sivstrå som han tok i munnen og trakk inn på land. Så var det å finne meitemark. Fridtjof Frosk visste akkurat hvor han skulle lete på en regnværsdag som dette. I komposthaugen i hagen til Gundersen myldret det av mark. Det var bare å forsyne seg. Fridtjof hadde vært der mange ganger før, for meitemark var noe av det beste han visste.

-          Høres det ikke godt ut, spurte fru Fantasia.

-          Æsj, sa M. Det går da ikke an å spise meitemark!

-          Heter du Fridtjof Frosk, så er det helt greit. Feite meitemark er yndlingsmaten hans, tro det eller ikke.

-          Nå hadde Fridtjof nesten alt. Han manglet bare en båt for å komme seg ut på vannet. Når du er frosk er det den letteste ting i verden. Det er båter over alt. Alt som flyter, kan brukes. Han så seg ut et stort vannliljeblad, stupte ut og svømte til det største vannliljebladet han så.

-          Det eneste som var vanskelig var å bite over stilken slik at han kunne ro med vannliljebladet ut dit han ville. Stilken var tygg og seig, og Fridtjof Frosk hadde ingen tenner i munnen. Det syntes han var helt greit, for da trengte han aldri å gå til tannlegen, men akkurat nå hadde det vært veldig kjekt med tenner. Men Fridtjof Frosk visste råd for det meste. Også denne gangen. Han plystret på Arild Abbor som han kjente godt. Venner er til for å hjelpe når det trengs. Nå trengte han virkelig hjelp.

-          I løpet av et øyeblikk hadde Arild gjort jobben. Fridtjof Frosk takket og ga Arild Abbor et par meitemark for arbeidet.

-          Nå var det bare å komme seg ut på vannet og fiske. Fridtjof Frosk lovet Arild at han ikke skulle ta noen i familien hans, og Arild Abbor sa at han skulle varsle familien sin slik at ingen lot seg lure av fristende meitemark som sprellet ute på dypet.

-          Fridtjof Frosk så seg om og lurte litt på hvor den beste fiskeplassen kunne være. Han speidet ut over vannet. Da fikk han øye på plassen. Det var et lite område med åpent vann mellom alle vannliljene.

-          Så fine de var, alle vannliljeblomstene. På veien utover måtte han stikke nesen ned i noen av dem for å lukte. Mmm, de luktet utrolig godt!

-          Vannliljene var så fine at han nesten glemte at han var ute på fisketur. Vel utenfor alle vannliljene og vannliljebladene gjorde han seg klar. Da han hadde fått mark og dupp ut i vannet, satte han seg ned for å slappe av. Regnet sildret ned og det var en helt perfekt dag for frosker som ville fiske. Og det ville Fridtjof Frosk.

-          Men! Og det var et stort men!

-          Det var ikke bare Morten Mort og familien hans som holdt til i vannet. Fridtjof Frosk hadde mye moro av å terge mortefamilien. De likte å svømme i stim og var lette å lure. Fridtjof hadde snakket mye med Stine Stingsild om akkurat dette. Stine var, akkurat som Fridtjof Frosk, en liten ertekrok.

-          Rett som det var svømte hun bort til Morten Mort og stakk ham i magen med de skarpe piggene hun hadde på ryggen. Morten ble skikkelig sint. Ja, han ble så sint at finnene hans ble helt røde. Det lyste rødt av øynene hans også.

-          Men pass deg for Jørund Gjedde, advarte Stine Stingsild. Han er den farligste fisken i vannet. Han står og lurer inne i sivet eller mellom vannliljebladene der hvor Morten Mort og de andre i mortefamilien går og beiter hele dagen. Plutselig slår han et slag med halen og jafser i seg en uoppmerksom mort. Meg bryr han seg ikke om fordi jeg har disse piggene på ryggen. Jeg vet at han er dere ute nå, sa Stine og pekte med snuten.

-          Pytt, sa Fridtjof Frosk. Hva bryr jeg meg om ham. Jeg sitter oppe på dette vannliljebladet, og han kan ikke se meg.

-          Jeg bare advarer deg, sa Stine Stingsild. – Jørund Gjedde har noen helt forferdelige skarpe tenner. Den som havner i gapet hans, kommer aldri ut.

-          Bare så du vet det, sa Stine.

-          Pytt, svarte Fridtjof Frosk. Dermed rodde han ut på vannet. Under seg så han småfisken svømme rundt. Dessverre så han ikke Jørund Gjedde. Fridtjof satt også og viftet med tærne i vannet. Det skulle han ikke gjort. Han hørte et plask, så inn i en kjempesvær munn som åpnet seg.

-          Heldigvis for Fridtjof Frosk var han en mester i å hoppe. Derfor greide han så vidt å slippe unna tennene til Jørund.

-          Mens regnet silte ned, svømte han alt han kunne. Da han satt trygt på land, lovet han seg selv høytidelig at han aldri mere skulle erte Morten Mort.

-          Snipp, snapp, gjeddesnute, så var den historien ute.

-          Sov godt under dyna, M.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?