997. Historien om Morgan Morild
- Når høstkveldene kommer og det er varmt i sjøen, kan vi være heldige å treffe på Morgan Morild, sa fru Fantasia da hun kom inn til M. – Vi skynder oss til Paradisbukta og tar en titt. Det er akkurat passe mørkt nå.
- Hvem er Morgan Morild?
- Hen er en bitteliten alge som lyser i mørket om han blir forstyrret. Ingen vet hvorfor han gjør det, men lyser gjør han.
Ute ved Paradisbukta var det mørkt. Bekmørkt. Og helt stille. Av og til hørtes Ulrik Ugle.
- Dette er skummelt, sa M. – Er du sikker på at det ikke er noen spøkelser ute?
- Spøkelser finnes ikke, svarte feen.
- Men hvorfor er det så mange som snakker om spøkelser, da?
- Du skal ikke tro alt du hører. Ikke alt du ser, heller. Der har vi forresten Morgan Morild. Han lyser der hvor bølgene slår mot land.
- Så rart, sa M.
- Det er ikke rart i det hele tatt, hørtes en stemme.
- Hvem er det som snakker, spurte M.
- Det er meg, Morgan Morild, sa stemmen. – Jeg er her og over alt i sjøen. Jeg er her for å lyse for draugen og de andre sjøtrollene. De holder seg i dypet om dagen, men om natten vil de gå i land for å finne noe å spise. De er lei av å spise fisk hver eneste dag.
- Det er bare jeg som har sett draugen når han går i land. Jeg lyser for ham slik at han kan finne veien. Han liker best å gå i land når det er uvær, så det er ikke noe å være redd for i kveld. Alt er trygt her i Paradisbukta.
- Hvis jeg vasser ut i vannet nå, er du sikker på at jeg ikke brenner meg på føttene?
- Det er helt trygt, sa Morgan. – Jeg bare lyser slik at du ser hvor du tråkker.
- Så rart!
- Ja, det er mye å undre seg over. Jeg undrer meg hele tiden, og det er muligens derfor jeg lyser slik. Jeg ligger i sjøen og titter opp på himmelen. Hvis du kunne se like godt som jeg kan, ville du ikke gjøre annet. Det er så mange lysprikker der oppe. Dess mer jeg ser, dess flere lysprikker ser jeg. Noen sier at lyset fra dem har reist i milliarder av år, og at de kan hende ikke er der lenger. Noen som kaller seg astronomer, er opptatt av det. De ser det de ser, men samtidig vet de at alt de ser som er veldig langt unna, ikke er der lenger.
- Men noe må vel være langt der ute, mente M.
- Det er det nok, men jeg tar det helt med ro selv om det hadde vært interessant å vite. Jeg vet hvor jeg er akkurat nå, og det er i Paradisbukta. Det er nok for meg. Dessuten er det snart sengetid for deg.
- Ja, det er sant, sa M og kastet et blikk på nattehimmelen.
Morild, morald, morute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar