987. Historien om Finn Fisker
- Jeg trodde aldri jeg skulle komme med i en godnatthistorie, sa Finn Fisker da han kom inn til M sammen med fru Fantasia.
- Egentlig var det ikke så viktig, for jeg liker best å være ute og fiske når det lir mot kvelden. Hvis du vil, kan du være med meg ut akkurat nå.
- Kan jeg det, spurte M og så opp på feen.
- Det er den letteste ting i verden, svarte feen og drysset en neve stjernestøv over alle tre.
Plutselig var de i fjellet og bare lyden av rennende vann hørtes.
- Her har jeg vært mange ganger, sa Finn Fisker. – Jeg kjenner hver eneste stor stein i denne elva og vet hvor fisken står.
- Blir det ikke kjedelig å stå slik og fiske, spurte M.
- Kjedelig, sa Finn, - Både ja og nei. Det blir hva du gjør det til. Biter ikke fisken, er det bestandig mye annet å se og høre. Jeg kan sette meg ned i vannkanten. Sitter jeg lenge nok, kan Rudolf Røyskatt dukke opp. Han holder til mellom de steinene der litt lenger ned. Rudolf vet at jeg pleier å legge ut litt mat til ham og noen ganger spiser han av hånden min. Det er bestandig noe som hender her ved elva. Når jeg er sammen med fru Fantasia, er det bestandig mye interessant å høre. Du vet det sikkert, men det meste i naturen kan snakke om du bare lytter.
M nikket.
- Bare se på den ballblommen som vokser der.
- Carl Linnaeus kalte den for trollius europaeus, og den ser litt trolsk ut der den står. Det du sikkert ikke vet, er at inne i hver blomst er det en liten gul blomsterfe som holder til. Hun er inne i blomsten helt til den visner og setter frø. Da flytter hun til en annen gul blomst. Når fisken ikke biter, er det utrolig hvor mye hun har å fortelle. Alle blomstene har slike blomsterfeer. I blåklokkene har de blå klær. Akkurat nå tror jeg blomsterfeen i ballblommen ligger og sover, men hvis vi er forsiktige kan vi kanskje se henne, sa Finn.
Og sannelig! Da Finn Fisker brettet kronbladene til side, lå det en liten fe og sov midt i blomsten.
- Er det lenge siden du begynte å fiske, spurte M.
- Det er så lenge siden at jeg nesten ikke kan huske det, sa Finn. – Da jeg var gutt, skar jeg meg en fiskestang av en seljegren. Den første fisken jeg fikk var en liten abbor.
- Når abboren blir redd stritter den med piggene på ryggen. Jeg tenkte ikke på det, og det stakk ordentlig vondt i hånden min. Etter det lærte jeg å ta tak i abboren ved å stryke hånden fra hodet og nedover for å få ryggfinnen til å legge seg ned. Ellers er det spennende med å fiske at du aldri vet hva som biter på kroken. Det kan være stor fisk og små fisk. Det er forskjellig hver eneste gang. Noen ganger er det bare en kvist som henger fast. Det er håp i hengende snøre, sier mange, hva de nå mener med det, avsluttet Finn Fisker.
Snir, snør, snute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar