Deadline er om en time. Men ingen ting har hendt! – Jeg kjenner på meg at det er slik det må være å arbeide i avis, radio, TV!
Da er det viktig å ha noe mer tidløst på lur. Noe som er laget tidligere…
Som det jeg skrev for noen uker siden om den lille føflekken bak på låret, litt høyt oppe, som jeg plutselig oppdaget. Det er godt mulig jeg har hatt den hele livet, men hvem sjekker hva som er bak på låret når det meste er mer interessant?
Så jeg begynte å bekymre meg. Var den godartet eller ondartet? Melanom? Kreft? Internett er kjekt å ha. Jeg visste ikke at det var så mye stoff om hudkreft. Jeg klippet og limte. Utrolig så mange sider det ble.
Jeg har jo hele tiden visst at livet ikke varer evig, men plutselig forstod jeg at slutten kunne komme fortere enn jeg ønsket.
Uvel var bare fornavnet på den følelsen som vokste i meg. Da sola gikk ned, var jeg virkelig dårlig. En slik føflekk kunne jo ikke dukke opp uten grunn? Den hadde litt ujevne kanter og så ut som den var i ferd med å vokse.
Om kvelden gikk jeg i dusjen. Såpet meg godt inn over hele kroppen. Frotterte meg. Sjekket føflekken en gang til. Borte var den! Og borte ble den uansett hvor nøye jeg så. Da kom jeg på det: Jeg hadde jo syklet et sted hvor de drev og la asfalt. Det var selvsagt en oljeflekk!!!
Jeg smilte til meg selv i speilet: - Atle, nå er også du blitt tabloid!
SMEKK! SMEKK! SMEKK!
- AU! Kan jeg ikke få smekken på en annen finger?
- IKKE MER TØYSING MED ALVORLIGE TING NÅ, ATLE!?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar