505. Historien om Mårten Mår
- Morten Mår er en likandes kar, sa fru Fantasia og satte seg ned ved siden av M.
- Hvordan da, spurte M.
- Han er blid og munter hele tiden og elsker å gjøre små skøyerstreker.
- Bortsett fra det, er han litt nøye på det. Han har en slik fin gulhvit flekk i brystet og passer på at han ikke skitner den til. Hver morgen finner han frem til en liten vannpytt og vasker seg grundig på brystet. Å være velstelt er viktig, mener Mårten Mår.
- En dag bestemte Mårten seg for å dra på tur til Sverige. Grunnen til det var ganske enkel. Han hadde hørt noen svensker snakke sammen.
- Jag mår bra, sa en av dem.
- Javel, tenkte Mårten. - Jeg er jo mår. Kan hende er det bedre enn bra å være mår i Sverige enn i Norge? Det må jeg finne ut av.
Hva Mårten ikke visste, var at «Jag mår bra» betyr «Jeg har det bra».
- Det var ikke langt til svenskegrensen. Mårten hadde trodd at grensen så annerledes ut, at det var en strek i skogen eller noe slikt, men det var det ikke. Det var bare hugget ned masse trær langs grensen slik at det var en slags gate der. Heldigvis var det ingen biler eller noen andre der. Mårten så seg om før han sprang over og var i Sverige.
- Mårten så seg også om da han var kommet vel over grensegaten. Han hadde trodd at han skulle se at han var i Sverige, men det var akkurat slik som det var i Norge. Gregers Gran var den samme. Furhild Furu også.
- Det var da merkelig, sa Mårten for seg selv. – Jeg er i Sverige, men ingen ting er annerledes enn i Norge.
- Det stemmer, sa Ulf Ulv.
Mårten Mår ble så redd at han sprang opp i nærmeste furutopp.
- Ingen grunn til å være redd, sa Ulf. – Jeg spiser ikke småkryp som deg annet enn når jeg er veldig sulten.
- Javel, sa Mårten, men holdt seg noen meter oppe i Furhild Furu for sikkerhets skyld.
- Jeg har vandret omkring både i Norge, Sverige, Finland og Russland. Alle landene har grenser, men vi dyr, fugler og insekter bryr oss ikke om det. Vi bestemmer hvor vi vil være.
- Merkelige greier egentlig at tobeiningene finner seg i at de ikke kan gå hvor de vil og leve hvor de vil. Får de tak i oss dyr, vil de gjøre det samme med oss. De lager grenser og gjerder for oss eller setter oss i bur. Akkurat som de gjør med seg selv. Jeg har nok sett dem på vandringene mine. Tobeiningene liker ikke å være ute. Hver morgen forsvinner småtassene inn i noen hus som de kaller for skole. Der er de mesteparten av dagen før de slipper ut. Det samme gjelder for de voksne tobeiningene. De holder seg innendørs de fleste av dem nesten hele dagen.
- Svenskene er akkurat lik nordmennene, sa Ulf Ulv. – Bortsett fra at de snakker svensk.
- Javel, sa Mårten Mår. – Da kan jeg jo like godt gå tilbake over grensegaten.
- Ja, du «mår» like bra i Norge som i Sverige, svarte Ulf. – Men jeg må rusle videre. Jeg skal en tur til Finland for å besøke familie. Kan hende vi sees neste år.
Så luntet han videre langsmed grensegaten. Mårten ventet til Ulf Ulv var ute av syne før han våget seg ned.
Veg, våg, vute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar