511. Historien om Saxo Sauesaks
- Jeg vet om en som drømmer om det gode liv på landet, slik det var for lenge siden i veldig gamle dager, sa fru Fantasia og satte seg på sengekanten.
- Gamle dager? Når var det? Da pappa ble født kanskje?
- Nei, det er nok mye lenger siden. Iallfall flere hundre år. I gamle dager var det ikke elektrisk strøm og du kunne ikke slå på en lysbryter når det ble mørkt. Det fantes heller ingen biler. Saxo Sauesaks lengter tilbake til den tiden. Nå er han på museum og blir ikke brukt lenger. Du kan se ham på et bilde jeg har med meg.
- Han så sannelig rar ut, måtte M si.
- Jeg rar?
Saxo var litt rusten i stemmen fordi det var lenge siden han var blitt brukt.
- Den gangen jeg var ung, fantes det ikke andre sakser enn meg. Var det noe som skulle klippes, måtte de bruke meg. Hadde jeg ligget lenge, fikk jeg gjerne en omgang med Sleip Slipestein eller Brynjar Bryne. Skal jeg klippe uten å lugge, må jeg være skarp.
- Det forstår jeg godt. Det gjør veldig vondt når det lugger hos frisøren.
- Jeg vet ikke hvor mange sauer jeg har klippet i mitt liv, sa Saxo Sauesaks, - men jeg kan love deg at jeg ikke har lugget noen av dem. Det var jeg nødt til, ellers fikk jeg ikke lov av Sauhild Sau å klippe henne.
- Vet du hvor gammel du er, måtte M spørre.
- Nei, det bryr jeg meg egentlig ikke om, men jeg husker godt den gangen da smedene holdt på med å lage vikingsverd. Jeg ble selv laget i en slik smie av Smekk Smed. Når vi var ferdige, fikk vi en omgang av Brynjar Bryne. Brynjar holder forresten på med arbeidet sitt den dag i dag. Nå for tiden passer han på de tre sverdene i Hafrsfjord ved Stavanger for at de ikke skal være så skarpe at folk skjærer seg på dem.
- Jeg vet at Sauhild driver og skubber seg inntil dem når hun klør i ulla. Da er det viktig at de ikke er for skarpe.
- Du sa at du var på museum. Hvor da?
M så spørrende på Saxo.
- Nå for tiden holder jeg til på Norsk folkemuseum på Bygdøy. Hver høst blir jeg tatt frem når det er saueklipping på gamlemåten. Det er en trivelig tid. Mange barn lurer på om det går an å klippe med meg.
- Bare prøv, sier jeg, - men det er nesten ingen som er så sterke i hånden at de greier å klemme meg sammen slik at jeg klipper. Den som skal klippe med meg, må være sterk i klypa. Når jeg har gjort jobben er det tid for karding og spinning av ulla. Noen ganger ble jeg laget til vadmel.
- Hva er vadmel for noe rart, spurte M.
- Det er et tykt ullstoff som er godt og varmt. Det ble brukt til klær og tepper i gamle dager. Vadmel blir også brukt i bunader. Det kan være greit med gode og varme klær når det er kaldt for eksempel på 17. mai.
- Jeg liker å tenke på at det er jeg som klippet all ullen som ble brukt i bunader og andre klær i gamle dager. Nå liker jeg godt å være på museum. Da blir jeg ikke brukt hele tiden slik som før og har god tid til å hvile meg og se på alle de som kommer på besøk.
- Du er en slags pensjonist nå, da, sa M.
- Ja, det kan man si, avsluttet Saxo Sauesaks.
Klipp, klapp, klute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar