Jeg satt og koste meg med stekt and med ”mot deng” i mørket i går kveld. Plutselig merket jeg at noe krøp ut fra munnviken. Hva var det egentlig jeg spiste? Da jeg tok innholdet på tallerkenen i nærmere øyesyn, så jeg at maten rørte på seg der nede. Anden var død nok; den var stekt. Men ”mot deng” eller røde maur var ikke stekt, og de krøp rundt på tallerkenkanten og blant andestykkene.
Raskt grep jeg tak i den som kilte meg i ansiktet, stirret den i øyene og sa ”Sorry, kamerat” før jeg puttet den i munnen. Deretter kom turen til de andre som nok trodde de skulle slippe unna.
Syrlig og godt…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar