”Navler og global oppvarming”

- Hva har de to med hverandre å gjøre? Ikke så rent lite, spør du meg.

Ser jeg ned en varm sommerdag, kan jeg ikke unngå å se den. NAVLEN! Min navle. Ikke akkurat det vakreste syn jeg vet, men den er nå en gang min.

Uttrykket ”verdens navle” er et blinkskudd. Spør du meg. Hvem er verdens navle? gidder jeg ikke en gang å svare; det er jo selvsagt!

Når jeg nå sitter og betrakter denne navlen (min navle) fordi jeg ikke orker å løfte blikket mot horisonten, da er det jeg begynner å TENKE. Grunnen til at jeg stirrer så stivt på denne navlen er ikke, om du måtte tro det, at jeg er en navlebeskuer. Men en navle er nå en gang en navle, og kan aldri bli noe annet enn en navle. Og som sagt, denne navlen er nå en gang min

Så sitter jeg der i varmen og betrakter svetten som pipler ut der jeg vansmekter i varmen. Det er jo slik det er å sitte i varmen. Det blir det svetting av. Og svetten finner selvsagt veien til… Ja, akkurat. Til navlen. Eller rettere sagt den fordypningen der navlen gjemmer seg når jeg sitter slik jeg gjør i varmen.

Ååååh! Det er varmt. Jeg ser på navlen. Min egen navle. Som nå ligger skjult i en liten saltsjø av svette.

Av alt tenker jeg nå på Gro! Gro Harlem Brundtland. Og jeg er så enig, så enig. Det er den globale oppvarmingen! Selvsagt er det den. Hva var det hun sa, forresten? ”Nå er det umoralsk å si at den globale oppvarmingen ikke er menneskeskapt.” Var det ikke noe slikt? UMORALSK – jeg spytter ut ordet. Så stygt er det

Hva kan jeg gjøre med den menneskeskapte globale oppvarmingen? JEG HAR ALDRI LAGT SKJUL PÅ AT JEG ER FLINK OG VET SVARENE PÅ DET MESTE.

- Nå var du beskjeden, Atle, du vet jo alt, (SIER DU. (Iallfall HØRTE jeg du sa akkurat det))

Man på ta saken i egne hender. Gjøre noe! Handle!

Og det er akkurat hva jeg gjør. Jeg handler. Reiser meg opp og trekker inn i skyggen. Rett avgjørelse til rett tid. Rak i ryggen. Det blir så svalt at jeg må ta på en skjorte (min menneskeskapte globale oppvarming blir avløst av min egen menneskeskapte globale nedkjøling – iallfall føles det slik). Navlen kan jeg ikke lenger se.

Da er det jeg får en uimotståelig trang til å synge og jeg stemmer i:

Mot i brystet vett i pannen stål i ben og armer, ryggen tak og blikket fritt, se det er bra.
Tåle slit og tåle sludd, og tåle frost og varme, slike gutter det vil gamle Norge ha.
Hold nå takten der, intet mudder her, la dem se vi er av rette slag.
Bare lek, ja men av den skal fremtidskrefter vokse, derfor er det alvor i vår lek i dag.

Der hvor lien brattest stuper setter han utover, gutten på de glatte ski så spruten står.
Jenten etter, fæle ting hva slik en unge vover, du skal se en vakker dag hun gutten slår.
Sne og is og vann, fjell og skog og strand, der er nok en kan få prøve på.
Ski og skøyter, båt og hjul det er en lyst å bruke, beste kunsten dog på egne ben å stå.

Øve, øve jevnt og trutt og tappert det er tingen, alltid bedre om, og om, og om igjen.
Født som mester, født som helt, å nei, det ble da ingen, mot og kraft det vinnes litt og litt om sen. Ta nå muntert i, intet fuskeri, er da ikke vi mor Norges børn?
Vi skal lære, vi skal øve, vi skal krefter vinne, krefter som kan holde ut en alvorstørn.

OG KJENNER MEG MYE BEDRE.

SAMTIDIG TENKER JEG PÅ GRO: DET ER TYPISK NORSK Å VÆRE GOD!

Den dama kan sannelig få sagt det!