er hva jeg rett som det er bedriver og legger frem i denne bloggen. Ikke ulik mange andre sitter jeg inne i skapet mitt. Døren er lukket, og det er mørkt og trygt. Her kan jeg sysle med mine egne saker. Av og til åpner jeg døren på gløtt.
OJ! Hva er det jeg ser? Utrolig hvor mye lys som kommer inn gjennom en ørliten sprekk. Jeg får den ene åpenbaringen etter den andre. Herre min jemini, jøje meg, ååå!, gud bedre – det bare detter ut av meg.
For noen dager siden skrev jeg at jeg nesten ”sultet i hjel” som liten. Takket være legevitenskapen som påstod at spebarn skulle ha en tilmålt mengde melk pr. måltid. Det er hva jeg vil kalle fragmentert kunnskap.
I 2009 er det ganske så mange milliarder mennesker som rusler omkring på denne jordkloden. Med all forskningen på riktig kosthold burde det ha kommet ut noe mer enn fragmentert kunnskap, men jeg kan ikke se at det er tilfelle. Det ene kostholdsrådet slår det andre i hjel. Helheten mangler. Mulig det er informasjonen som svikter ved at den blir tabloidisert av forskere og media.
Slik jeg ser det fra skapet mitt, (jeg understreker fra skapet mitt), går det nok minst tusen år! før det blir noen konsensus. I mellomtiden velger jeg å ta en titt ut bakdøren. Den gangen da menneskene levde i ”naturtilstanden” og måtte nøye seg med å spise det de fant for å overleve. Det meste kunne spises. Hadde man tilgang til kjøtt, spiste man kjøtt. Råket man ut for en mengde spiselige rotknoller, forsynte man seg grådig av det matfatet.
Her jeg sitter i skapet mitt, har jeg sluttet å tro på ”sunn mat”. Det overlater jeg til helsefreakene. Jeg stikker heller ut bakdøren og spiser det jeg finner der ute. Som for eksempel røde maur…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar