1001 godnatthistorier - 181. Historien om Klara Klokke

181. Historien om Klara Klokke

-          Jeg må spørre deg om en ting, sa M før fru Fantasia satte seg ned. – Hvorfor sier klokka tikk, takk hele tiden? Hva er den den takker for?

-          Jeg tror Klara Klokke takker slik fordi hun får lov til å måle noe som ingen kan se. Med et metermål kan man måle meter. Med en vekt kan man veie kilo. Verken metermålet eller vekten sier noe når de gjør den jobben. De gjør det de gjør og ferdig med det. Hvem andre er det som får lov til å måle noe som ikke er? Det er nok grunnen til at hun takker.

-          Klara Klokke er en vekkerklokke, og det er hun stolt av. Hun har to blanke bjeller på hodet. Mellom de to bjellene er det en liten hammer som begynner å slå når hun er stilt på vekking. Da blir det spetakkel.

-          Det spesielle med Klara Klokke er at hun aldri sover. Hun går og går både dag og natt. Det morsomste hun vet er å ringe tidlig om morgenen selv om hun blir slått i hodet rett som det er av de som ikke vil stå opp.

-          Klara Klokke har en nær slektning på torget i Trondheim. Der er det et kjempestort solur. Når sola skinner og søylen i midten kaster skygge, er det lett å se hvor mange klokka er.

-          En annen slektning er Timo Timeglass. Han er litt spesiell, for han måler bare en time av gangen. Når sanden inne i ham har rent ut, må han snus på hodet. Da blir han rent svimmel.

-          Om natten bruker Klara Klokke mye tid til å mimre om gamle dager da klokker var klokker. Alle hadde et mekanisk urverk og måtte trekkes opp med jevne mellomrom. Nå er alt annerledes. De digitale klokkene sier ikke takk lenger. Make til dårlig oppførsel mener Klara. Hun lurer virkelig på hvordan dette skal ende. Soluret på torget i Trondheim forsøker å roe henne ned. Slik var det før også da klokkene med urverk kom. Solurene syntes at klokkene med urverk ikke skulle ha noe å gjøre med å måle tiden. Ikke var de nøyaktige heller. Etter noen uker eller måneder viste alle sammen feil tid og måtte stilles på. Solur var det aldri nødvendig å stille. De viste riktig klokkeslett året rundt.

-          Klara Klokke skjønte først at tiden hadde gått fra henne da hun havnet på museum. Etter en tid ble hun mer og mer fornøyd med å bo der. Hele klokkefamilien var samlet der. Mange kom for å beundre dem og om nettene kunne de prate om alt de hadde opplevd i tidligere tider. Riktignok var gjøkurene en plage for de gol hver eneste time. Men man ble jo vant til dem. De store pendelurene slo også hver time, men lyden fra dem var mere dempet.

-          Tiden går, men vi bestefarsklokker slår, pleide pendelurene å si når de ikke hadde noe annet å snakke om.

-          Siden det ikke var noen andre klokker som kunne ringe like fint som Klara, fikk hun jobben med å varsle når museet skulle stenge. Det var en oppgave hun tok svært alvorlig og samlet krefter til hele dagen. Like morsomt var det hver gang å klemme til med ringingen.

Ringeling, ringelang, ringelute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?