188. Historien om Meising Meisel
-
Gjett hva jeg fant i veikanten i dag da jeg gikk
hjem fra barnehagen, spurte M da fru Fantasia kom inni soverommet.
-
En tikrone kanskje?
-
Nei! Denne her! Jeg har ikke anelse om hva det
er for noe rart.
-
Sannelig er det ikke Meising Meisel. Ham har jeg
ikke sett på lenge. Hva kan han ha drevet med, mon tro? Jeg drysser litt
stjernestøv over ham. Da kan han fortelle hva han har opplevd.
Feen svingte tryllestaven noen ganger over Meising som
begynte å harke og hoste.
-
Endelig godt at noen fant meg, sa Meising
Meisel. – Jeg trodde jeg skulle bli liggende og ruste i stykker. Og jeg som har
strevd og arbeidet et helt langt liv.
-
Hva har du gjort, måtte M spørre.
-
Jeg var på ferie med en billedhugger fra Italia.
Han er litt sær sånn. Han kan ikke reise noe sted uten å ha med seg verktøyet
sitt. Nå var han på vei til et marmorbrudd i Fauske. Jeg måtte selvsagt være
med fordi han hadde planer om å grovhugge en skulptur. Han burde vite bedre enn
å la meg ligge og slenge. Hva skulle han gjort uten meg? Jeg bare spør?
-
I Carrara i Italia har jeg vært ved siden av ham
bestandig. Der holdt vi på å lage de fineste skulpturer av den vakreste
marmoren som finnes.
-
I Carrara brytes kjempestore blokker ut av
fjellet. Bare de aller beste blokkene blir brukt til å lage skulpturer. Det kan
ikke være en eneste sprekk i steinen skal billedhuggeren være sikker på at den
ferdige skulpturen blir perfekt.
-
Marmoren i Carrara har vært brukt i hundrevis av
år, og den kjenner marmoren fra andre land også. I det gamle Hellas hadde de
store marmorbrudd med hvit marmor som de brukte til de skjønneste skulpturer.
Alt dette vet jeg, for det er nemlig ikke slik som folk tror at jeg og Margaret
Marmor ikke kan snakke sammen mens jeg meisler og Margaret blir meislet ut.
-
Det eneste jeg ikke liker ved å være meisel, er
at jeg blir hamret på litt for hardt noen ganger. At jeg blir truffet på riktig
måte av Harald Hammer er også viktig. For det første får jeg hodepine av skjeve
slag. Dessuten går det ut over Margaret Marmor også. Et lite feilslag og store
fliser kan gå av slik at hele steinen må kastes eller skulpturen må bli
annerledes.
-
Jeg vet for eksempel at mange av de ordentlig
gamle skulpturene har mistet en arm eller et hode nettopp på grunn av feilslag
som laget en ørliten sprekk. Siden ble sprekken bare større og større til det
gikk galt. Jeg tenker bare på Venus fra Milo som var så vakker den gangen hun
var hel og fin.
-
Jeg regner med at du lengter tilbake til Italia
og Carrara og den hvite marmoren der. Kan jeg hjelpe deg på en eller annen
måte, tror du, spurte feen.
-
Du har kanskje en sånn der mobiltelefon? Jeg
tror de kaller det smarttelefon.
-
Jeg bruker like gjerne tryllestaven, sa feen.
Den er mye bedre enn en smarttelefon.
Hun svingte med staven og før noen rakk å telle til tre,
stod en fremmed mann der. Han fikk øye på Meising Meisel.
-
Mio carissimo, utbrøt han og kysset Meising med
et skikkelig vått smask.
-
Æsj, sa Meising. – Så vemmelig! Det er akkurat
slik italienere er. Men jeg kommer iallfall tilbake til Italia og Carrara nå.
Takk og pris for det.
Marmoroppe, marmorinne, marmorute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven
drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte.
Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar