140. Historien om Dolp Dørstokk
-
I kveld skal jeg fortelle om Dolp Dørstokk, sa
fru Fantasia da hun satte seg ved siden av M.
-
Du vet han du må gå over eller tråkke på hver
gang du går gjennom en dør.
-
Hvorfor heter han egentlig dørstokk? Jeg har
aldri sett noen stokk.
-
Det er fordi i gamle dager da de bygget hus av
tømmer, så kalte de den nederste stokken i huset der hvor de skulle ha en
døråpning, for dørstokken.
-
Dørstokken ble ganske høy, og det var tydelig at
det var en stokk. Folk måtte løfte bena høyt før de gikk gjennom døra.
-
Jeg skjønner at du er en fe fordi du bruker
tryllestaven når du går GJENNOM døra, måtte M si Jeg må bestandig åpne døra før
jeg går gjennom døråpningen. Hvordan greier du å gå gjennom en dør uten å åpne
den?
-
Nå spør du nesten mer enn jeg kan svare, smilte
feen.
-
La oss høre hva Dolp selv har å fortelle.
Hun drysset litt stjernestøv over dørstokken inn til
soverommet. Dolp var litt knirkete i stemmen før han kom i gang med å snakke.
-
Tipptipptippoldefaren som er på museum nå,
fortalte meg om den gangen dørstokker virkelig var dørstokker. Det var andre
tider, sa han. – Folk hadde virkelig respekt for dørstokkene. De løftet bena
høyt for ikke å snuble, og de tråkket så godt som aldri på oss. Hvis de gjorde
det, så stanget de hodet i dørkarmen. De måtte løfte bena og bøye nakken fordi
døråpningen som regel var ganske liten.
-
Gamle dørstokker, eldre enn
tipptipptippoldefaren min, sa at det var fordi det var ufredstider i Norge for
over tusen år siden. Døråpningene var små for at det ikke skulle være så lett å
bryte seg inn i hus med sverd i hånd.
-
Hadde jeg kunnet bestemme, sa Dolp Dørstokk, -
så skulle det vært slik i dag også. Folk eier ikke respekt for oss dørstokker.
Ikke nok at de snubler i meg rett som det er. Det kan jeg tåle. Men at jeg blir
tråkket på nesten hele tiden, er noe jeg absolutt ikke liker.
-
Jeg har tenkt på dette gjennom et langt liv, sa
Dolp.
-
Folk er blitt for late. De orker ikke å løfte
føttene sine fordi de er blitt vant til veier og gulv uten en eneste ujevnhet.
Helst skal de kunne gå uten å se hvor de går. Jeg har snakket med Ivar iPad og
Mona Mobil om dette. De to har ikke tall på de gangene de er blitt mistet og
har falt i bakken på grunn av en liten stein eller hump i veien.
-
Hvorfor heter du Dolp, måtte M spørre. Det er et
litt rart navn.
-
Fint du spør, for jeg er stolt av det navnet.
Alle i familien har hatt det til fornavn eller mellomnavn. Når dørstokkene var
så høye som de var før, var det bestandig noen som ikke greide å løfte bena
høyt nok til å unngå å subbe nedi. Derfor ble dørstokkene gjerne slitt og fikk
en liten dump eller dolp etter som årene gikk. En gammel og ærverdig dørstokk
hadde en skikkelig dolp. En dolp er et slags adelsmerke, for å si det slik.
-
Selv har jeg ingen dolp. Jeg bare heter Dolp. Om
du husker på det, vil jeg helst ikke at du tråkker på meg. Det gjør faktisk
vondt hver gang, bare så du vet det. I hvert fall hvis du har sko på bena. Har
du sokker på deg kan det gå an om sokkene er nyvaskete.
-
Hvis du kan lukke døren nå, ville jeg sette pris
på det, sa Dolp. – For nå er det tid for å sove.
M gikk ut av senga og lukket døren. Hun strøk Dolp forsiktig
med tærne slik at Dolp sukket av velvære.
-
Det var godt, knirket Dolp Dørstokk. God natt
til deg!
Nitt, natt, nute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven
drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte.
Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar