1001 godnatthistorier - 149. Historien om Sølve Sølvkre

149. Historien om Sølve Sølvkre

-          I dag så jeg et rart lite insekt i barnehagen, sa M da fru Fantasia satte seg på sengekanten. - Det så ut som en liten sølvfisk og hadde det veldig travelt med å gjemme seg.

-          Det må ha vært Sølve Sølvkre som var på ferde. Typisk av ham å løpe og gjemme seg.

-          Det har han gjort i lange tider. Noen mener at han har holdt på med å gjemme seg i mer enn fire hundre millioner år, og at Sølve var ett av de første dyrene som krøp opp av havet. Det er kan hende derfor at han helst liker seg på fuktige og mørke steder. Selv om han er liten, kan han bli hele åtte år gammel, og det er mye for et slikt lite krek.

-          Sølve blir også kalt for sølvfisk fordi det nesten ser ut som han svømmer når han piler rundt.

-          En av de verste fiendene til Sølve Sølvkre er Jacko Jaktedderkopp.

-          Hadde Jacko bare vært alene, ville det ikke vært noe problem, men familien hans er kjempestor.

-          Alle jaktedderkoppene er noen latsabber. De gidder ikke en gang å lage et skikkelig edderkoppnett. I stedet sitter de og lurer i busker og kratt og venter på at noen spiselige insekter skal komme forbi. Det har de holdt på med i flere hundre millioner år, så Sølve vet godt hvem de er.

-          Derfor ble Sølve svært glad da menneskene kom og bygde hus. Da ble det mange nye steder å gjemme seg. Matrester og andre spiselig ting ble det også mye av. Om det skulle bli knapt med mat, kunne Sølve være matløs et helt år uten at det var noe stort problem.

-          Dessuten kunne han til og med spise papiret i bøker om det ble sveltihjel.

-          Det var ikke så nøye hva slags bøker det var, selv om Sølve likte de eldste bøkene best. Kom han ikke inn i bøkene, kunne han gnage på permen.

-          Når Sølve Sølvkre flyttet inn i et nytt hus, var noe av det første han gjorde å undersøke om de som bodde der, hadde sølvtøy i skuffer og skap. Ikke fordi han var spesielt interessert i sølvtøyet; det var jo ikke spiselig. Det var sølvpussen han var ute etter. Hvordan skulle han ellers klare å skinne som sølv?

-          Når fargen hans begynte å bli litt anløpen, tok han seg gjerne en tur dit hvor sølvskjeene og sølvgaflene lå og gnukket og gned seg inntil dem. Det skulle ikke så mange gnukkene til før fargen hans var like fin som før.

-          Sølve likte å ta seg ut og være velstelt når han tok en titt i speilet. Han hadde sett alt for mange eksempler på insekter som ikke tok vare på seg selv. Det gikk noen millioner år, og så var de borte. Det slo aldri feil.

-          Sølve husket godt karbontiden for trehundreogseksti til trehundre millioner år siden. Da var oksygeninnholdet i lufta opp til 35 prosent mot 21 prosent i dag. Den gangen var det mange insekter som ble kjempestore. Øyenstikkerne kunne ha et vingespenn på 75 centimeter og skolopendere ble flere meter lange.

-          Da var det greit å være så liten at de kjempestore insektene ikke tok seg bryet med å jakte på småinsekter som ham.

-          Av og til hadde Sølve mareritt om natten. Han drømte at andre insekter var ute etter å spise ham. Men når han våknet og sola skinte, var alle bekymringer feid bort. Når han hadde klart seg i mer enn firehundremillioner år, var det liten grunn til å engste seg, tenkte han.

-          Tvert imot så han frem til mye millioner år. Alt ordnet seg nok slik det hadde gjort før.

Million, millien, millinute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?