396. Historien om Henning Hengebjerk
- Endelig er våren kommet, sa fru Fantasia og satte seg ved siden av M. Hun tørket seg i pannen.
- Sannelig tror jeg ikke at jeg er litt svett. Henning Hengebjerk syntes også det var vel varmt i dag, sa han. Han strevde med å springe ut, men ennå var knoppene hans knapt blitt grønne.
- Det er så mye som skal skje om våren, sa han. – Ikke skal jeg være for tidlig ute, men heller ikke for sent. Og så er det jo Terje Tele som er et problem nesten hver vår. Dersom han har gått dypt ned i jorda, er det ikke vann å finne. Om det er råkaldt om høsten før Snart Snø kommer, kan Terje gå flere meter ned i bakken.
- Henning Hengebjerk er stolt av de fine, tynne grenene sine som henger ned som et slør. Han lar gjerne Sølvi Sønnavind leke med i det nyutsprungne løvet tidlig på sommeren. Det fine med å være hengebjerk er at ingen kommer og brekker av grener tidlig om våren. Mange tobeininger liker å plukke inn bjerkegrener om våren for å få litt grønt løv inne i huset. Grenene til Henning er alt for tynne til å kunne stå rett opp og ned i vase.
- Bjart Bjerk skulle ønske at det ikke var bare på ham det ble brukket av kvist om våren. Disse tobeiningene skulle bare visst hvor vondt det gjør med all kvistbrekkingen, pleier han å si til Henning.
- Det går nok over, forsøker Henning å trøste. – Snart er det sommer, og da får de annet å tenke på.
- Tenke, utbrøt Bjart. – Jeg tror ikke de der tobeiningene kan tenke i det hele tatt. Har du ikke sett dem når de herjer i skogen med Mons Motorsag og Holger Hogstmaskin? De ødelegger alt når de farer frem.
- De tar i hvert fall ikke hensyn til oss bjerketrær. At ikke det er miljøkriminalitet, er mer enn jeg forstår. Det er så jeg gråter tårer av sevje når jeg ser hvordan det blir seende ut etter Holger.
- Takk og pris for at jeg ikke vokser ute i barskogen, sa Henning Hengebjerk. – Der jeg holder til, synes jeg tobeiningene er ganske greie. Stort sett får jeg stå i fred og vokse meg så stor jeg vil.
- Der jeg bor, har noen satt opp en flaggstang for at jeg skal han noe pent å se på. Iallfall er det hva jeg tror tobeiningene har tenkt. Hvis de kan tenke, da.
- Stort sett henger de en vimpel der, men noen ganger heiser de et stort flagg. De skulle bare visst at jeg ikke bryr meg om flagg og sånne greier. Jeg liker best å få besøk av alle fuglene som flyr omkring. Noen bygger til og med rede mellom grenene mine. Ja, vi kjenner jo Bjørn og Bjorhild Bjerkefink begge to.
- Triveligere fugler finnes ikke. De er ikke så flinke til å synge, men de er desto hyggeligere.
- Du skal ikke føle deg for trygg der du står, sa Bjart Bjerk. – Du vet vel hva som skjer med oss bjerketrær når vi blir gamle nok?
- Nei, det vet jeg ikke. Fortell!
- Vi risikerer å ende opp som bjerkeved. Jeg har hørt at de tobeiningene helst liker å fyre med bjerkeved. Særlig når de skal tenne opp i peisen.
- Sier du det, sa Henning. – Vil du som jeg, så tror jeg at vi drar vår vei. Jeg vil ikke bli til bjerkeved.
- Jeg har tenkt på det mange ganger, men så er det de forbaskete røttene mine. Jeg har forsøkt å flytte på meg, men jeg sitter jo bom fast.
- Jeg har en idé, sa Henning Hengebjerk. – Hva om vi ber Mons Motorsag om hjelp. Hvis han sager av røttene, kan vi gå hvor vi vil.
- Godt tenkt, sa Bjart.
Det varte ikke lenge før Mons tok til å dure og bråke. Dessverre gikk det ikke som de to vennene hadde håpet. De gikk i bakken begge to og endte sine dager, tro det eller ikke, som bjerkeved.
Bjirk, bjark, bjute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar