En hjertesak - kapittel 33

Kapittel 33

”Hva mener du Mendoza ville?” Li Cheng gikk frem og tilbake på gulvet i leiligheten. Usikkerheten hadde gnagd ham i flere dager nå. Hvis det ikke var noe med den økonomiske avtalen mellom de tre partene, hva kunne det være da?

”Jeg har ingen anelse, egentlig.” Wei Ling tok det mer avslappet enn ham. ”Men det kan jo være et eller annet knyttet til risikoen med opplegget vårt. Hvis vi tenker oss om, blir det jo etter hvert ganske mange personer innblandet, gjør det ikke? Tenk bare på alle vi kommer i kontakt med her i Pattaya. Tror du ikke de snakker med andre? Det ville være helt utrolig om ikke uvedkommende snart får vite at det er noe på gang i prostitusjonsmiljøet. At noen da vil gjøre undersøkelser, det må vi nesten regne med.  Og hva hvis dette kommer videre til politiet? Må vi ikke da regne med at det kan bli snakk om etterforskning? Det kan være det Mendoza vil ta opp med oss. Da er det jo innlysende at han ikke kan gjøre dette over telefon. Ikke sant? Min mening er at vi kan roe oss ned i forhold til Mendoza.”

”Du mener det? Men hva med de som var inne i leiligheten vår i Bangkok? Jeg vet ikke om du la merke til det. Da vi møtte Mendoza i Los Angeles. Jeg nevnte muligheten for å bruke kinesiske donorer. La du merke til hvordan han plutselig våknet og begynte å snakke om å smugle mennesker ut av Kina? Jeg tror han så muligheten til et samarbeid med korrupte kinesiske myndigheter.”

”Jeg kan ikke helt huske hva han sa. Men det slo meg faktisk at menneskesmugling fra Kina kunne være en mulighet. For oss. Så det var han som kom inn på det?” Li Cheng nikket. Wei Ling strøk seg over munnen. ”Du mener at han kan ha noe med innbruddet å gjøre?”

”Hvis vi tenker logisk, sa var det neppe vanlige innbruddstyver som var på ferde. Hvorfor dro de ikke med seg de bærbare PC-ene? Hvorfor ble ingen ting stjålet fra leiligheten? De må ha blitt forstyrret, og så rakk de ikke å kamuflere det som et vanlig innbrudd. Dersom de hadde rukket å ta med seg noe, ville vi ikke tenkt som vi gjør nå. Ikke sant? Dessuten, ville vanlige tyver kastet bort tiden på å undersøke to bærbare PC-er? Nei, jeg er sikker. Enten er det kinesiske myndigheter som har funnet frem til oss, eller så er det Mendozas folk som har vært på besøk. Den tredje muligheten er at noen i Chinatown kunne tenke seg å ta over opplegget vårt.”

Wei Ling rystet på hodet. ”Nå tror jeg fantasien din løper løpsk. Skal jeg si hva jeg tror? Jeg tror at du har lyst til å trekke deg ut av dette fordi du ikke tåler at uskyldige mennesker, slike som Pen, blir ofre for virksomheten vår. Det er der det gnager. Samvittigheten din begynner å bli tynnslitt. Om du ikke er mann til å møte Mendoza ansikt til ansikt, kan jeg stille opp. Husk at nå har vi vårt livs sjanse. Snart begynner pengene å strømme inn. Da trenger vi ikke holde på så lenge. I løpet av mindre enn ett år vil vi ha tjent en formue. Da kan vi bare forsvinne og nyte fruktene av dette arbeidet resten av livet. Et eller annet behagelig sted på denne jordkloden.”

”Det er mulig du har rett.” Li Cheng sukket. ”Jeg tenker for mye. Det var lettere i Kina. Da fulgte jeg bare ordre og stolte på Partiet. Fangene var jo dømt til døden og skulle henrettes likevel. Men det ble for mye da Mendoza plukket opp Pen i bilen. Det gikk et skred inne i meg. Hun hadde fortalt oss om planene sine. Hva hun skulle gjøre med pengene hun tjente. Og så satt vi der i bilen til Mendoza, og hun visste ikke hva som ventet henne.”

Wei Ling fanget blikket hans og stirret ham rett inn i øynene. ”Er du nå sikker på at det var slik i Kina? At de fangene som du tok deg av, hadde vært dømt til døden uansett. Kunne det ikke være at det var behovet for utenlandsk valuta som var en direkte årsak til alle dødsdommene? At du var den egentlige ansvarlige likevel? Har det aldri falt deg inn?”

”Nei.” Li Cheng så spørrende ut. ”Hvorfor skulle jeg tenke slik? Jeg gjorde bare det arbeidet jeg ble satt til.”

”Det stemmer ikke,” sa hun. ”Det stemmer ikke i det hele tatt. Var det ikke du som laget de dataprogrammene og databasene som var en forutsetning for at opplegget kunne fungere? Du hadde et direkte ansvar. Du kunne sagt nei til å fortsette med arbeidet når du visste mer, men du gjorde det ikke. Stemmer ikke det?”

Motvillig måtte han si seg enig med henne. Han ble sittende på stolen med hodet i hendene og se ned i gulvet.

”Nå skal du la meg ordne opp. Når vi reiser over til Los Angeles om en ukes tid, rekker vi å ordne opp i mesteparten av det praktiske her. Jeg skal snakke med Mendoza. Det går jo an å si at du ikke er helt frisk. Han vil sikkert godta det, tror du ikke?”

Li Cheng nikket. Han sank enda mer sammen på stolen.

En hjertesak - kapittel 32

Kapittel 32

Hun våknet i dobbeltsengen. Strakte hånden til siden. Merket at hun var alene. Dagene lå foran henne som blader i en uåpnet bok. Arge var i Pattaya. Mon tro hva han gjorde der? Det fikk være hans egen sak. Hva skulle hun ta seg til? Dona Maria grep seg selv i å stille dette spørsmålet. Et meningsløst spørsmål. I ubetenksomhet stilt av meningsløse mennesker i en meningsløs tid. Nå hadde hun spurt det samme spørsmålet selv. Hvorfor? Sannsynligvis en ryggmargsrefleks fra det hektiske livet som aktive mennesker hadde som hovedmål å vise for de andre at de var en del av.

De andre. Hvem var nå de? Deltakere i livets dans rundt hvem vet hva? Dansen som først foregikk i større og større ballsaler til sirklene ble mindre og mindre før veggene lukket seg om deltakerne i Dødens rom. Hun grøsset.

Noi, hadde Herbjørn Bø sagt. Hun burde kontakte Noi. Det var ingen tung plikt. Faktisk ingen plikt i det hele tatt. Dona Maria hadde helt fra først møte med henne kjent en samstemthet. Som når et strengeinstrument stemmes og neste streng vibrerer når man slår en tone på den første.

Hun ringte til resepsjonen. Spurte om å få nummeret til Nois rom, men fikk vite at hun hadde sjekket ut dagen i forveien. Altså var hun trolig å finne i baren hvor hun arbeidet. Dona Maria bestilte frokost på rommet. Da den var fortært, slengte hun vesken med badetøy over skulderen og gikk ut. De to formklippede flamingoene i flukt fløy like grasiøst over plenen som alltid.

Noi var der. Hun satt ved et bord i baren og så ut i luften da Dona Maria kom inn. En mer alvorlig Noi enn den hun gikk sammen med på stranden på Ko Singtoh.

”Har det skjedd noe?” Dona Maria tok henne i hånden.

Noi så seg om. ”Blir du med en tur ut? Det er bedre å snakke sammen når vi går.”

De gikk nordover. Fulgte veien nærmest sjøen, til fiskerpiren, Tha Thiap Reua Pramong. Der ute lå en større fiskebåt og losset dagens fangst. Det var tungt arbeid i varmen. De stod en stund og så på. Fisken ble lagt i kasser sammen med is. Deretter gikk kassene fra mann til mann opp til en ventende lastebil. Svetten silte av mennene. De arbeidet rytmisk som de aldri ville stoppe.

Noi og Dona Maria gikk ytterst på piren og satte seg. ”Jeg har snakket med Li og Su. De kommer snart til å reise til California. Når de vet mer, har de lovet å ringe tilbake. Men jeg tror ikke jeg vil fortsette som her. Hvis jeg kan få hundre tusen dollar for å selge en nyre, vil jeg heller velge det. Jeg tror ikke jeg klarer at menn skal se på meg, ta på meg, ligge med meg. Dag etter dag. Bli med i kveld til baren, så skal du se hvordan det er. Tenk deg at det er du som sitter der og venter på menn.” Noi så utover havet og ble stille.

Dona Maria avbrøt stillheten. ”Du er sikker på at du har bestemt deg?” Noi nikket.

”Du vet jeg kan bli med deg? Hvis du vil” Noi nikket igjen.

”Bli med meg i baren i kveld, så kan du se hvorfor jeg vil reise.” Noi reiste seg og gikk innover piren. Mennene losset fisk i det samme rytmiske tempoet. De hadde knapt tid til å se opp på de to kvinnene som passerte forbi, enda de var menn som burde ha blikk for to vakre kvinner som gikk alene forbi.

Tilbake på Sofitel så Dona Maria seg om i rommet. Nøktern luksus slo det henne. Men uoppnåelig for Noi som hun hadde skiltes fra utenfor baren. I stedet for å spise på hotellet bestemte hun seg for å gå tidlig ned til baren. Noi hadde sagt at det var mulig å få noe å spise tidlig på kvelden. Før klokken var seks hadde hun skiftet til en hvit langbukse og en lysegul kortermet bluse. Hun passet på å kneppe igjen den øverste knappen i halsen.

Baren var nesten tom da hun kom inn. Kvinnene som arbeidet der, stirret på henne. Dona Maria forstod at det nok var uventet at en kvinne kom alene til et slikt sted. De få mennene som satt der, løftet også på hodet. Hun valgte et bord inne i en av krokene. På den måten hadde hun bedre overblikk over det som foregikk i rommet, samtidig som hun selv satt tilbaketrukket og var lite synlig for de andre gjestene. Hun bestilte mat og noe å drikke. Noi var ikke å se.

Da klokken nærmet seg åtte, begynte det å bli mer trafikk på gaten utenfor, og hun la merke til hvordan kvinnene i baren fulgte med utenfor vinduene. Noen gikk ut og prøvde å fange oppmerksomheten til mennene som gikk forbi. De kaster ut sine garn, tenkte Dona Maria for seg selv. Men hun så at fangsten var mager. En mann i sekstiårene kom inn. Det var tydelig at han hadde vært der før og kjente noen av kvinnene.

Plutselig satt Noi ved siden av henne. ”Ser du den mannen der?” sa hun. ”Han pleier å komme her nesten hver kveld. Han bestiller en øl, og så tror han at han kan gjøre hva han vil. Han stryker oss over håret og nedover nakken. Får han sjansen, passer han på å klemme på brystene til de han sitter ved siden av. Når han har gjort det, går han videre til en annen bar. Det er til å få gåsehud av.”

Dona Maria så i samme retning som Noi. Skuespillet var i gang. Mannen smilte og lo, og snart var han fremme med hendene. Det hjalp ikke at kvinnen ved siden av ham forsiktig skjøv hendene hans bort. Like etter var de der igjen. Sannsynligvis var ikke mannen helt frisk, mente Dona Maria. Men det så ut til at han hadde stor glede av de private syslene sine.

Senere på kvelden var det mer håndfaste ting som foregikk. En ny slags livets dans utspilte seg for øynene hennes. Menn kom inn, gjerne i følge med en av kvinnene. Mannen fikk et glass øl. Kvinnen tok gjerne noe alkoholfritt å drikke. Så satt de der en stund. Kvinnene vurderte situasjonen, så hun. Forsøkte seg frem med hendene for å sjekke om mannen var villig til noe mer enn bare å tømme glasset og gå. Dersom det var tilfelle, var de ute og danset litt på det knøttlille dansegulvet. Musikken var tung og rytmisk. Så ble det gjerne mer utforskning med hendene før parene plutselig reiste seg og forsvant. Hva de gjorde etterpå, var ikke vanskelig å gjette seg til. Dona Maria kjente hun ble uvel. Dypt inne i henne vokste en følelse av at disse kvinnenes lodd i livet var uverdig.

Så var Noi der igjen. Denne kvelden hadde hun stått for serveringen i baren.

”Du forstår hvorfor jeg vil reise?” sa hun.

Dona Maria reiste seg og strøk henne over håret. ”Når du reiser, blir jeg med deg.” Så gikk hun rett forbi de mannlige bargjestene og forsvant ut i tropenatten.

Cobra training

Cobra training on https://youtu.be/vZUCeVID2ZE

En hjertesak - kapittel 31

Kapittel 31

Pattaya! Arge hadde hørt om stedet. En gang på slutten av nittenfemtitallet hadde det som en gang var en fiskerlandsby, mistet uskylden. Da hadde amerikanske soldater som var stasjonert i Nakhon Ratchasima, eller Khorat, oppdaget stedet. Siden fulgte amerikanske marinegaster etter fra den nærliggende Sattahipbasen i forbindelse med Vietnam-krigen.

Han fikk gjøre det beste ut av oppholdet. Fra Hua Hin hadde han ordnet med hotell. Golden Beach Hotel på Hat Pattaya 2 viste seg å være et godt valg. Det lå sentralt i det området han kom til å bevege seg i dersom han fulgte opp det Herbjørn Bø hadde bedt ham gjøre. Han skulle late som han var forretningsmann med planer om å starte en liten virksomhet, kanskje en restaurant eller en bar i Pattaya. Dessuten vanke i barmiljøet på kveldstid og snappe opp navn på noen av de kvinnene som hadde planer om å ta turen over til Amerika

Herbjørn Bø hadde gitt ham adressene til noen dansker som hadde bosatt seg i Pattaya. Da han presenterte seg på det først stedet, en restaurant på Thanon Hat Pattaya, ble han møtt av bare godvilje. Ole Hanssen hadde giftet seg i Thailand for mer enn ti år siden. Siden verken han eller kona, som var fra en landsby ti kilometer øst for Pattaya, hadde noe ønske om å bo i Danmark hele året, ble det til at de etablerte seg i Thailand. Siden hadde han bare vært hjemme noen få ganger, og de få turene til Danmark hadde ikke akkurat styrket hjemlengselen.

”Ønsker du å starte en eller annen virksomhet her, er du velkommen.” Ole Hanssen var velvilligheten selv. ”Vi er ikke mange skandinaver, og det hadde vært hyggelig om vi kunne lage et lite miljø. Du må bare si fra til meg om du ønsker hjelp av et eller annet slag. Vi begynner å kjenne systemet i Thailand nå, men det har tatt sin tid. Jeg kan hjelpe deg med å unngå noen av de fallgruvene vi har falt i.”

Arge lurte på hvordan lønnsomheten var. Han kunne ikke skjønne at det kunne bli mye igjen når prisnivået var så lavt. Ole Hanssen mente at det ikke var noe stort problem. ”Du vet, kostnadene vi har er tilsvarende lave. Det viktigste er å ha et godt kjøkken. Det blir fort kjent at et sted har god mat. Dessuten har vi en take away-tjeneste. Folk får kjøpt ferdiglaget mat for en rimelig penge. Da blir det lettere å ha friske råvarer hele tiden. På den måten greier jeg å holde på kjøkkenpersonalet. Som du sikkert kjenner til, er dyktige kokker nøkkelen til suksess i denne bransjen.”

Arge nikket. ”Du driver bare denne restauranten?”

”Vi startet opp med restauranten her. Take away-tjenesten driver vi fra lokalet ved siden av.” Han dro med seg Arge og viste ham. De to som arbeidet der, var travelt opptatt med å helle forskjellige matretter opp i plastposer og lukke dem med strikk.

Hanssen fortsatte. Han trakk Arge i armen, og de gikk ut på gaten. ”I tillegg driver vi et par barer lenger bort i gaten her. Ja, driver er vel ikke det rette ordet. Men vi har leieinntekter av lokalene og får en provisjon av det som selges der. De som driver virksomheten har ellers frie hender til å gjøre hva de vil. De skal jo også ha det til å lønne seg.”

Det var vanskelig å unngå å legge merke til at Hanssen ble unnvikende i blikket. Han ga ikke lenger inntrykk av ha den samme energien som for et øyeblikk siden. I mellomtiden var de kommet frem til den første baren. Hanssen presenterte ham for innehaveren, en kvinne i førtiårsalderen. Hun var liten, vakker med regelmessige trekk. Hun utstrålte kraft og energi.

Baren virket trivelig, og Arge tenkte for seg selv at her ville han stikke innom en kveld. Da de igjen stod utenfor, måtte han spørre. Selv om han visste svaret. ”Lønne seg, sa du? Så det er ikke nok å tjene på serveringen?”

Nå var det tydelig at Hanssen var beskjemmet. Han så ned og stemmen ble lav, nesten hviskende. ”Du har kanskje hørt om girlie bars?” Arge nikket. Jo, han hadde da det. ”Det er sånn som alle vet,” fortsatte han. ”Men vi snakker ikke så høyt om det. Det er en grei virksomhet for de som driver barene. De fleste jentene leier gjerne et rom av bareieren slik at de har et sted å bo. Om kvelden arbeider noen av dem i baren, mens de andre er opptatt med å kapre kunder. De får en liten provisjon av alt det som kundene kjøper av drikkevarer. Når kvinnene gjør avtaler om andre tjenester får bareieren en provisjon for hver kunde. Kvinnene er på et vis selvstendig næringsdrivende og betaler en sum for å bruke baren til virksomheten sin.”

”Så det å leie ut barene er en fast og sikker inntekt?”

”Jo, den delen av virksomheten går etter måten bra.” Hanssen måtte innrømme det. ”Men som du skjønner, er det ikke dette vi liker å snakke høyt om. På den annen side er det jo akkurat dette som er Pattaya. Slik har det vært i flere tiår. Det er ikke noe utlendinger som meg kan gjøre med det. Dessuten er det jo lovlig å drive barene på denne måten. Hva jentene gjør i fritiden sin, er jo deres sak. Ikke sant?”

Arge måtte motvillig si seg enig i det. Hvilken hensikt hadde det forresten å diskutere dette med mannen. Det eneste som kunne komme ut av det, var at han ble uvenner med den joviale dansken, og det passet ham svært dårlig akkurat nå. De skiltes, og Arge fikk vite hvor den andre baren til dansken lå. Men det var lenge til kvelden, og han bestemte seg for å tilbringe noen timer på stranden, Hat Pattaya.

Badetøyet lå oppe på hotellet. Det gikk raskt å skifte. Han la håndkle, solkrem og vannflasken i en liten ryggsekk, og fant en liggestol under en parasoll. En svak bris fra sjøen gjorde det akkurat passe behagelig nå når solen hadde passert middagshøyden og vel så det.

I grunnen var det fint å være alene av og til. Å være en betrakter. Sånn sett likte han det arbeidet som lå foran ham i Pattaya. Han tok på solbrillene og så seg om. Jo, på en hverdag som denne var det stort sett turistene som dominerte. De var i alle fasonger, men tenderte nok mot å bære på en del kilo for mye. Hva var det de kalte dressene i de større størrelsene i herrebutikkene? Halvstaut, staut, og helstaut. Mange av mennene i tredve-, førtiårsalderen hadde uten problemer gått rett inn i den helstaute varianten. Parene var det som fanget mest av Arges interesse. Måten de gikk på. Noen gikk ved siden av hverandre. Kanskje holdt de hverandre i hånden. Det var de parene hvor enten mannen eller kvinnen gikk først, som hadde det tydeligste kroppsspråket. De relativt bestemte og målrettede skrittene til den som gikk ledet an, signaliserte hvem som hadde lederskapet i forholdet. Iallfall der og da.

Menneskene kunne virke svært kompliserte og til tider vanskelige, men egentlig, på bunnen, var de enkle dyr. Av og til var det fristende å prøve å trekke konklusjoner av samspillet mellom mennesker. For eksempel de parene som satt eller lå henslengt i strandstolene. De fleste var turister, men det var også flere thaikvinner innimellom. De kunne være gift med de mennene, men mange var der sikkert bare fordi de solgte kroppen sin. Hva visste han? Likevel slo det ham at samspillet parene imellom var ulikt. Det var et eller annet med holdningen. Særlig til kvinnene. Faktisk var det en tydelig forskjell mellom de som var turister og de som var fra Thailand. Det var ikke til å ta feil av. Tok han ikke feil, var det en mykhet over bevegelsene til thaikvinnene, en mykhet som var rettet mot mannen de var sammen med. På et vis lignet de på blomster som vendte seg mot solen, rent bortsett fra at de mennene de var sammen med så absolutt ikke kunne sammenlignes med solen, heller tvert imot. Men det var naturligheten i bevegelsen han bet seg merke i. Den samme naturligheten var stort sett totalt fraværende når det gjaldt de hvite kvinnene.

Mens han lå slik og lot tankene flyte, måtte han ha duppet av. Iallfall stakk dagens siste solstrålene ham i øynene da han åpnet dem, som de ville si at nå var tiden inne til å røre på seg. Han var ikke helt sikker på om han hadde drømt eller ikke. Iallfall kunne han ikke nå se de forskjellene han mente å ha sett når han betraktet parene som satt under parasollene eller gikk langsmed stranden. Han slo det bort med at det var vel en drøm.

Etter å ha vært oppom Golden Beach Hotel med sekken, bestemte han seg for å starte runden med å besøke barene. Det kunne være like greit å være tidlig ute. Da håpet han at han slapp den verste pågangen fra kvinnene som arbeidet der. Det måtte vel kunne gå an å ta en øl eller drikke mineralvann uten at de skulle mistenke ham for å ha andre planer. Iallfall så tidlig på kvelden. Solen var ennå ikke gått ned.

Førstevalget var en av barene til Ole Hanssen. Ikke den han hadde vært innom tidligere. ”En liten flaske Singha,” sa han og satte seg på barkrakken ved ett av bordene. Hun som serverte, satte seg like godt ved siden av ham da hun hadde plassert flasken og et glass på bordet.

”Sàwàt-dii kâ,” sa hun, trolig for å prøve ham ut.

”Sàwàt-dii khráp,” hilste han igjen. ”Sàbai dii reu? Hvordan har du det?” spurte han.

Hun smilte. ”Sàbai dii. Jeg har det bra.”

Hadde det noensinne vært noen is mellom dem, noe han tvilte sterkt på, var den borte. Det var tydelig at hun satte pris på at han hadde svart henne på thai.

”Jeg heter forresten Wilai.”

”Per Arge her,” han strakte ut hånden.

”Hva gjør du i Thailand?” Hun så nysgjerrig på ham fra siden.

Det skulle du vel gjerne visst, tenkte han for seg selv. Høyt sa han: ”Jeg har planer om å flytte til Thailand om ikke så lenge. Tilfellet ville at jeg arvet en slump penger, og så har jeg hørt at flere skandinaver har slått seg ned her i Pattaya. Flere driver restauranter. Andre driver barer, mens noen er i begge bransjene. Du vet vel ikke om det er vanskelig å finne dyktige folk i Pattaya-området?”

”Nei, jeg tror ikke det. Det er nok heller omvendt. Blir det noen ledige jobber, står folk i kø. Det pleier aldri være noe problem.”

Arge senket stemmen. Så startet han den lille diktafonen han hadde i lommen.  ”Jeg har hørt at det ryktes at det skal være gode penger å tjene i utlandet for tiden. Men det er kanskje bare løst snakk. Du skulle ikke vite noe om det, du?”

Wilai lente seg mot ham over bordet. ”Når du sier det, så var det akkurat det vi jentene snakket om tidligere i dag. Jin, Saeng, Um, Sarai, Madee, Pathana, Suwai og jeg. Ja, vi arbeider her i baren alle sammen. Vi kan tjene omtrent hundre tusen dollar hvis vi reiser til USA og gir bort en nyre. Flere av oss lurer på om vi skal benytte muligheten til å komme bort fra dette livet i Pattaya. Men ikke jeg. Nei, jeg tør ikke ta sjansen.”

”Du vet ikke hvem som står bak dette? Hvem som kommer med tilbudene?”

”Noen sier at det er utlendinger, men jeg vet ikke. Folk sier så mye, og det er sjelden til å stole på. Hvis du går rundt og spør, vil du helt sikkert få vite mer.”

Arge tømte resten av ølglasset. ”Du får ha takk for praten,” sa han. ”Det var hyggelig å treffe deg.”

”Jeg håper du kommer innom en annen kveld,” sa Wilai og trykket ham i hånden. Arge merket at hun mente det, men det var vel helst lommeboken hans hun var opptatt av. Han svingte nedover Thanon Hat Pattaya og drev nedover gaten. Det slo ham at han kjente seg som drivtømmer i vårflommen hjemme, slik han husket det fra barndommen ved Glomma. Han grep seg i at sammenligningen haltet. Han tvilte sterkt på at tømmerstokkene var blitt tildelt evnen å tenke.