1001 godnatthistorier - 345. Historien om Ulla Uer

345. Historien om Ulla Uer

-          Du aner ikke hvem jeg traff på i Paradisbukta forleden, sa Fru Fantasia da hun kom inn til M. – Det var selveste Ulla Uer.

 

-          Hun hadde tatt mot til seg og svømt inn på grunt vann.

-          Hva hadde hun å gjøre inne i Paradisbukta, spurte M.

-          Hun ville bare si fra at nå var det nok med all den snikfiskingen på uer som foregikk i fjorden på dypt vann. Selv var hun nå blitt sytti år gammel og hun hadde sett seg lei på hvor mange i familien hennes som lot seg lure på kroken.

-          Snikfisking? Hva er det for noe?

-          Det skal jeg fortelle deg, sa feen. – En snik er en lang line med så mange som tretti kroker med et tungt søkke i enden. Hele linen slippes ned på to hundre meters dyp eller mer og har en blåse som ligger og flyter. Der blir linen liggende en times tid før den blir trukket opp. Da er det bestandig noen i uerfamilien som har latt seg lure til å bite på og blir trukket opp.

-          Nå tror jeg at vi to skal bli med Ulla Uer ned i sjøen og se hva som foregår.

-          Kan vi det, da, spurte M.

-          Du vet jo at jeg har tryllestaven min, sa feen. – Da er det ingen grenser for hva vi kan gjøre.

-          Men er det ikke kaldt der nede i vannet? Og mørkt?

-          Det ordner jeg. Du trenger bare å holde deg nær meg og svøpe en flik av drømmekappen omkring deg. Da kjenner du ikke kulda i det hele tatt.

De fôr ned i sjøen så det boblet rundt dem. Helt nede på bunnen stod Ulla Uer og ventet på dem.

-          Der ser dere den, sa Ulla. – Sniken. Allerede nå begynner mange småuere å bli nysgjerrige på hvorfor det henger småsild i vannet. Krokene er ikke lette å se, men de er der. Der ser jeg forresten Lurv Lusuer.

 

-          Han blir ikke så stor som oss andre uere. Det skulle ikke forundre meg om han lot seg lure av sniken.

-          Nå må vi tenke oss om, sa fru Fantasia og satte seg på en stein på bunnen. Hva kan vi gjøre og hva kan vi ikke gjøre? De tobeiningene som fisker med sniken, er sultne. Hvis de ikke fisker opp uer og annen fisk, hva skal de spise da? Er det noe bedre å spise poteter og grønnsaker enn å spiske fisk og kjøtt? Jeg vet hva Per Potet ville si. Han liker ikke å bli spist. Like lite som Vera Hvete og Kranselin Ku.

-          Dessverre, Ulla, jeg tror ikke det er noe annet å gjøre enn å være forsiktig. Vil du ikke bli trukket opp sammen med sniken, må du bare la være å bite på kroken. Det gjelder å være forsiktig og passe på seg selv. Da kan du bli sytti år gammel slik som du. Selv har du helt sikkert spist mye småfisk som ikke har visst å gjemme seg. Å passe på seg selv er det viktigste.

Litt etter stod Fru Fantasia og M i sanden i Paradisbukta. Feen ristet vann av drømmekappen.

-          Nå er det visst tid for å sove, sa feen og drysset stjernestøv over hodet til M.

Før M visste hva som hadde hendt, lå hun med hodet på puten og drømte om Ulla Uer og annen fisk og at hun selv svømte i vannet så lett som bare det.

Ueritt, ueratt, uerute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 344. Historien om Vanja Vannymfe

344. Historien om Vanja Vannymfe

-          Vet du hva jeg så i dag nede ved Figga? Et insekt som hadde de vakreste mørkeblå vinger jeg noen gang har sett.

 

-          Det må ha vært Vanja Vannymfe. Ingen andre insekter har slike blå vinger. Kom, vi tar en tur ned til elva og ser om vi treffer henne, sa fru Fantasia. Det er ingen grunn til å ligge i senga å prøve å sove nå. Det er lyst ute ennå og sommernatten er varm.

Det skulle ikke mer til enn et lett dryss med stjernestøv så satt de ved bredden av Figga.

-          Hvis du vil se hva som rører seg av liv i naturen, er det beste å sitte musestille og vente. Da kommer det bestandig noen dyr, fugler eller insekter.

-          Der har vi henne, sa M og pekte. – Hun sitter der borte. Se der kommer hun flygende bort til oss.

 

-          Hei Vanja! Hyggelig å hilse på deg, sa M.

-          Vanja? Nei, jeg er ikke Vanja. Jeg er Vagn Vannymfe, sa Vagn og så seg om. Men jeg er sikker på at Vanja er her i nærheten. Akkurat som jeg pleier hun aldri å fly langt bort fra Figga. Det er her vi trives best. Massevis av siv i vannkanten hvor vi kan gjemme oss om det er noe som truer. Der har vi henne forresten. Hun er ikke like lett å se som jeg fordi vingene hennes er brune.

 

Fru Fantasia og M flyttet seg bort der hvor Vanja satt. Vanja vred litt på hodet og så på dem.

-          Dere er vel ikke farlige vel?

M ristet på hodet.

-          Men hvorfor har du slike rare øyne? De sitter liksom på stilker. Du ser helt annerledes ut en Øyvind Øyenstikker.

 

-          Det er fordi jeg må følge med på om det er noen som tenker å spise meg. Slike øyne hadde jeg da jeg var liten larve og levde nede i Figga også. Du aner ikke hvor mange farlige fisk og dyr det finnes nede i elva.

 

-          Det gjelder å passe på. Nesten alle søsknene mine ble spist av Morten Mort og Arild Abbor, de skurkene.

-          Nå må du være forsiktig med hva du sier, Vanja, sa feen. – Både Morten og Arild må jo spise for å vokse. Alle kan ikke spise gress. Det gjorde vel ikke du heller da du levde nede i vannet?

-          Jeg bare spiste sånne som var mindre enn meg, sa Vanja. – Vannlopper og slikt.

 

-          Tror du at Varg Vannloppe likte det, sa feen.

-          Det vet jeg ikke, for jeg spurte ham aldri. Jeg bare spiste henne. Dessuten vet jeg Varg drev og spiste Pia Planktonalge. Det var vel ikke så bra det heller, tenker jeg.

-          Da har du vel ingen grunn til å klage på Morten Mort og Arild Abbor. Alle må finne mat å spise. Slik er det bare.

-          Jeg er i alle fall her nå, sa Vanja og slo med vingene. – Det er sommer og alt er vidunderlig. Kjenn bare på den deilige lukten av sommer og heggeblomster. Jeg koser meg nesten glugg i hjel, sa Vanja Vannymfe og fløy utover Figga med lette vingeslag.

Lett, latt, lute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 343. Historien om Trym Tresnekke

343. Historien om Trym Tresnekke

M lå i sengen på hytta like ved sjøen og ventet på at Fru Fantasia skulle komme. Det var nesten helt stille, bare noen bølgeskvulp og spredte måkeskrik hørtes av og til. Luften var fylt av duft fra Karl Kaprifolium og Jeanette Sjasmin.

-          Jeg ble litt sen i kveld, for jeg traff på Trym Tresnekke der han lå fortøyd like ved land, sa feen og satte seg.

-          Han lå nylakkert og fin og småpratet med skvalpesjøen da jeg kom. La oss ta en tur ned til ham er han ligger.

Et lite dryss med stjernestøv gjorde susen, og der stod de ved siden av Trym.

-          Hei, sa Trym. – Er det dere? Det var sannelig på tide at dere kom og besøkte meg. Det gjelder å nyte det fine sommerværet mens det er her. Det vet jeg som stort sett ligger fortøyd på brygga hele sommeren. Det blir ganske så kjedelig. Noen ganger lurer jeg på hvorfor de som eier meg egentlig kjøpte meg?

-          Riktignok får jeg mye stell hver eneste vår. Det er nesten ikke grenser for hvor mye jeg blir pusset, oljet og lakkert, men så blir det stille. Og så jeg som er så glad i bølger og vind. Ikke alt for mye, men nok til at jeg rører skikkelig på meg.

-          Egentlig tror jeg at de som eier meg, har alt for mange ting de skal stelle med og bruke. Jeg tror ikke de er lykkelige med alle tingene de eier.

-          Nå når det er slik en fin sommerkveld, kan vi ikke ta en tur på sjøen sammen? Jeg har alt klart og vet om mange fine steder rett utenfor her.

-          Tja, hvorfor ikke, sa fru Fantasia. – Det er fremdeles litt for tidlig til å sove, er det ikke?

M nikket.

-          Hopp om bord, sa Trym Tresnekke og startet motoren.

Dermed tøffet de utover den blikkstille kveldssjøen.

-          Ikke noe er så fint som en sommerkveld på sjøen når vannet ligger helt uten en krusning, sa Trym. – Bare se hvor fine bølger jeg lager. Der ute holder forresten Nils Nise til med familien sin. De er ute etter brisling, det vet jeg. Bare se ned i vannet på all småfisken som svmmer.

-          Ikke rart de har det travelt med å komme unna når Nils Nise er i nærheten. Han er en skikkelig slukhals selv om han ser snill og grei ut.

-          Andre kjenninger her ute er Stein Steinkobbe. Når han ikke svømmer rundt og leter etter noe å spise, pleier han å ligge på et skjær og dovne seg. Det er ikke mange som er så flinke til å svømme som Stein. Jeg kjenner ham godt. Rett som det er dunker han borti meg for å fortelle at han har sett meg.

-          Pass deg for propellen, Stein, pleier jeg å si. Den må du ikke komme borti.

-          Jada, sier Stein før han setter i gang med sprett og sprell under vannet.

-          Men hva er det jeg kjenner? Jeg mener jeg begynner å gå tom for diesel. Nå gjelder det å skynde seg sakte tilbake til land.

Trym Tresnekke tok til å harke og hoste og rakk så vidt å slå bakk på propellen slik at de ikke kolliderte med svaberget.

-          Nå tror jeg det er sengetid, sa fru Fantasia. - Takk til deg, Trym, og god natt.

-          Kan vi ikke ta en tur med Trym en annen kveld, sa M og trakk dynen opp under haken.

-          Det kan det nok bli en råd med, sa feen.

Trym, tram, trute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?