344. Historien om Vanja Vannymfe
- Vet du hva jeg så i dag nede ved Figga? Et insekt som hadde de vakreste mørkeblå vinger jeg noen gang har sett.
- Det må ha vært Vanja Vannymfe. Ingen andre insekter har slike blå vinger. Kom, vi tar en tur ned til elva og ser om vi treffer henne, sa fru Fantasia. Det er ingen grunn til å ligge i senga å prøve å sove nå. Det er lyst ute ennå og sommernatten er varm.
Det skulle ikke mer til enn et lett dryss med stjernestøv så satt de ved bredden av Figga.
- Hvis du vil se hva som rører seg av liv i naturen, er det beste å sitte musestille og vente. Da kommer det bestandig noen dyr, fugler eller insekter.
- Der har vi henne, sa M og pekte. – Hun sitter der borte. Se der kommer hun flygende bort til oss.
- Hei Vanja! Hyggelig å hilse på deg, sa M.
- Vanja? Nei, jeg er ikke Vanja. Jeg er Vagn Vannymfe, sa Vagn og så seg om. Men jeg er sikker på at Vanja er her i nærheten. Akkurat som jeg pleier hun aldri å fly langt bort fra Figga. Det er her vi trives best. Massevis av siv i vannkanten hvor vi kan gjemme oss om det er noe som truer. Der har vi henne forresten. Hun er ikke like lett å se som jeg fordi vingene hennes er brune.
Fru Fantasia og M flyttet seg bort der hvor Vanja satt. Vanja vred litt på hodet og så på dem.
- Dere er vel ikke farlige vel?
M ristet på hodet.
- Men hvorfor har du slike rare øyne? De sitter liksom på stilker. Du ser helt annerledes ut en Øyvind Øyenstikker.
- Det er fordi jeg må følge med på om det er noen som tenker å spise meg. Slike øyne hadde jeg da jeg var liten larve og levde nede i Figga også. Du aner ikke hvor mange farlige fisk og dyr det finnes nede i elva.
- Det gjelder å passe på. Nesten alle søsknene mine ble spist av Morten Mort og Arild Abbor, de skurkene.
- Nå må du være forsiktig med hva du sier, Vanja, sa feen. – Både Morten og Arild må jo spise for å vokse. Alle kan ikke spise gress. Det gjorde vel ikke du heller da du levde nede i vannet?
- Jeg bare spiste sånne som var mindre enn meg, sa Vanja. – Vannlopper og slikt.
- Tror du at Varg Vannloppe likte det, sa feen.
- Det vet jeg ikke, for jeg spurte ham aldri. Jeg bare spiste henne. Dessuten vet jeg Varg drev og spiste Pia Planktonalge. Det var vel ikke så bra det heller, tenker jeg.
- Da har du vel ingen grunn til å klage på Morten Mort og Arild Abbor. Alle må finne mat å spise. Slik er det bare.
- Jeg er i alle fall her nå, sa Vanja og slo med vingene. – Det er sommer og alt er vidunderlig. Kjenn bare på den deilige lukten av sommer og heggeblomster. Jeg koser meg nesten glugg i hjel, sa Vanja Vannymfe og fløy utover Figga med lette vingeslag.
Lett, latt, lute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar