1001 godnatthistorier - 326. Historien om Finn Firfisle

326. Historien om Finn Firfisle

-          Nede under vedstabelen hørte jeg noe noen fisle rundt. Jammen var det ikke Finn Firfisle som hadde det travelt. Hva han drev med, vet jeg ikke, men vi kan jo ta en tur ned til ham og spørre, sa fru Fantasia og ventet på at M skulle stå opp av senga.

-          Er det ikke kaldt ute, spurte M.

-          Pytt sann, sa feen. Jeg drysser bare litt stjernestøv over deg, så kjenner du ikke kulda.

Rett etter stod de ved vedstabelen.

-          Hallo, Finn! Er du hjemme.

Et lite hode stakk frem, og snart så de hele Finn Firfisle.

-          Huffameg, så kaldt det var, sa Finn. Jeg tror ikke jeg holder det ut lenge her.

-          Ikke noe problem, sa feen og drysset litt stjernestøv over Finn også.

-          Det var bedre. Er det noe dere lurer på, spurte han. Er dere ute etter et lunt sted for vinteren, dere også? Det er plass til flere under vedstabelen. Jeg har trukket inn tørt gress og løv på en lun plass der inne. Dere er velkommen inn. Det er ikke mange andre i familien min her. Jeg kommer bare på Sakkeus Salamander, men han overvintrer helt andre steder. Han graver seg dypt ned i jorda slik at han ikke fryser i hjel om vinteren.

-          Hmmm, sa M. – Jeg tror jeg foretrekker senga innomhus.

-          Kan jeg flytte inn hos deg, spurte Finn Firfisle. – Jeg ser du bor i et stort og varmt hus. Det er sikkert plass til meg der inne?

-          Tja, svarte M. – Jeg vet ikke hva mamma og pappa vil si. Jeg tror ikke de liker firfisler, ormer og slikt.

-          Ikke noe problem. Jeg skal være så stille så. Jeg lover å ikke røre alt for mye på meg. Ikke spiser jeg så mye heller. Det er nok for meg om jeg kan fange noen av de dovne fluene som forviller seg inn når det begynner å bli kaldt. Er det en avtale?

M nikket.

-          Jeg sier ikke nei takk hvis du kan gi meg noen feite små meitemark av og til heller. Jeg trenger litt mat før jeg trekker meg tilbake for vinteren. At Markus Meitemark ikke liker at jeg spiser ham, vet jeg godt, men det er en del av livet – å spise eller bli spist.

Finn Firfisle så på M og blunket med det ene øyet.

-          Nå håper jeg at du gjør som vi er blitt enige om, at du holder deg i ro hele vinteren. Selv om du ikke er særlig stor, vet jeg at mamma og pappa synes du ser skummel ut. Du er vel ikke giftig?

-          Nei, absolutt ikke. Jeg og fetteren min, Ståle Stålorm, er ikke giftige i det hele tatt.

-          Vi to er egentlig ganske like og er gode venner. Kan hende kan jeg invitere med meg Ståle slik at vi får selskap i vinter? Det er greit å være to slik at vi kan prate om dette og hint den lange vinteren.

-          Der kommer forresten Ståle krypende. Han innbiller seg at han er mye penere enn meg. Hvis du er grei, sier du ikke noe om det.

M nikket.

-          Jeg har en liten kasse dere kan bo i.

-          Det er bare en ting du må passe på. Ikke ta oss på halen, for da kan den falle av. Ikke det at det gjør så mye, men det tar litt tid før den vokser ut igjen.

-          Da har du noen å småprate med i vinter, sa feen til M. – Det kommer nok til å bli koselig. Men pass på at mamma og pappa ikke ser dem. Sett kassen på et lurt sted når de to vennene tar vinterdvalen sin.

Dvil, dval, dvute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?