1001 godnatthistorier - 125. Historien om Tønnes Tønne

125. Historien om Tønnes Tønne

-          Historien i kveld er om en rund og trivelig fyr som nå for tiden helst drømmer om gamle dager.

-          Hvem kan det være, måtte M spørre.

-          Det er Tønnes Tønne.

-          Når Tønnes Tønne har tid til det, står han gjerne på museumsbrygga og ser ut over sjøen. Han tenker på den tiden da tønner av tre betydde noe.

-          I virkelig gamle dager, for flere hundre år siden, ble tønner laget av bøkkere. De brukte ikke tønnebånd av jern, men av hasselkvister. Det var tider, står Tønnes og tenker. Han liker egentlig ikke at han nå har jerntønnebånd, men hasselkvistbåndene ble sprøe og brakk.

-          På kaia var det et liv og røre uten like når silda kom inn fra havet og skulle saltes. Tønnes husker fremdeles den gode følelsen når han ble fylt lagvis med sild og salt og ble god og mett før lokket ble satt på.

-          Siden kom han ut i verden og ble kjent med livet i andre land. Noen ganger kom han tilbake til Norge for å bli brukt flere ganger, men det hendte også at han ble i utlandet. Her ble han kjent med andre i tønnefamilien, de som ble brukt til vintønner og drikkevarer ellers.

-          Siden Tønnes var en sildetønne, var han helt ubrukbar til vin og cognac. Heller ikke kunne han brukes til vanntønne, for hvem ville vel drikke vann med sildesmak?

-          På 1800-tallet da mange fra Norge utvandret til Amerika, bestemte Tønnes Tønne at han ville være med. Han forlangte å bli fylt med sild av beste sort, for han viste at utvandrerne trengte mat. Det var mye næring i sild for sultne kropper. Maten i Norge for folk flest bestod av sild og velling, sild og velling. Den eneste variasjonen for mange var at de den ene dagen spiste sild og velling, den neste dagen velling og sild.

-          Siden tønner var mangelvare i Amerika, ble Tønnes Tønne skikkelig rengjort før han ble med vestover. Selv ble han fylt med saltet kjøtt, mens andre tønner ble toppet opp med korn, både såkorn og matkorn før reisen gikk vestover.

-          Ute på prærien var det endeløse vidder med gress. Noen steder var det små hus, men trematerialene kom langveis fra.

-          Dit Tønnes Tønne kom, var det knapt nok trematerialer å oppdrive. Han måtte ta til takke med å bo en i en hytte med jordvegger.

-          Det var ikke så galt, for det var god og lunt der inne om vinteren.

-          Tønnes Tønne stod hele vinteren i en krok og ventet på våren. Ikke at det betydde så mye for ham om det var vinter eller vår, men såkornet han hadde inne i seg, var svært spent på hva de ville oppleve i Amerika.

-          William Hvete hadde aldri vært på prærien før. Han hadde bare hørt om indianere og bøfler eller bison. Stor var derfor skuffelsen til William da han bare ble sådd og forsvant under jorda og ikke fikk se noen ting av det vidunderlige landet som han hadde hørt så mye om.

-          Heldigvis spirte han fort i varmen og kom opp av jorda. Snart stod han i en bølgende hveteåker og nøt solen og varmen.

-          En dag hørte William Hvete en lyd som av torden langt unna. Han så opp på himmelen, men det var knapt skyer å se. En støvsky dukket opp i det fjerne og tordenen ble sterkere. Det var en kjempeflokk med bison som kom løpende og de kom rett mot William.

-          Før William visste hva som hendte, var han tråkket ned og tresket. Hele åkeren var flat. Alt dette fortalte han til Tønnes da han var trygt tilbake i tønnen.

-          Tønnes Tønne var glad han stod innomhus. Hadde bøflene løpt over ham, ville han nok blitt knust til pinneved.

-          Årene gikk for Tønnes, og han var heldig. Da han ble gammel, reiste han tilbake til Norge hvor han var kommet fra. Han kom på museum hvor han står den dag i dag og forteller hva han har opplevd gjennom et langt tønneliv.

Tønn, tunn, tute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

1001 godnatthistorier - 124. Historien om Søren Søppelbil

124. Historien om Søren Søppelbil

-          Hvem er det som er stor og rød og er sulten hver gang han kommer på besøk, men aldri blir mett før han må gå igjen, spurte M da fru Fantasia slo seg ned på sengekanten.

-          Nei, det vet jeg ikke.

-          Det er Søren Søppelbil.

-          Søren Søppelbil har vært på besøk i barnehagen også, har jeg hørt, sa feen.

-          Ja, han brummer skikkelig når han kommer. Og så rumler det så rart i magen hans når han tømmer avfallet i seg.

-          Da skal jeg fortelle deg litt mer om Søren, for han har ikke alltid sett ut som han gjør i dag.

-          Da Søren Søppelbil kom på veiene for første gang, var han en helt alminnelig lastebil. Han forsynte seg av alt søppelet som folk kastet og kjørte det til fyllinga. Senere begynte han å ligne mere på den han er i dag, men han drev ikke med sortering av søppelet. Alt gikk på fyllinga.

-          I dag er Søren mye mer kresen på hva han spiser. Søren Søppelbil håper at han en dag skal slippe å kjøre til fyllinga. At alt som er av søppel kan resirkuleres på ett eller annet vis.

-          I det lange livet sitt har Søren hørt mange triste historier. Her kommer en av dem. Den handler om Peppe Pizza.

-          Peppe var glad og fornøyd da han var nystekt og kom ut av pizzaovnen i pizzeriet. Han mente selv at han var en lekkerbisken for pizzaelskere. For anledningen hadde han pyntet seg med tomat, oliven, litt skinke og et lett dryss av parmesanost. Men av en eller annen grunn falt han ikke i smak og havnet i restavfallet ved en feiltagelse. Dermed ble det søppeldynga. Peppe gråt og ba for seg, men likevel ble det søppeldynga.

-          Søren Søppelbil var så lei seg på Peppes vegne, men kunne ikke gjøre noe. Peppe ble bare kvernet ut og havnet ved siden av Brørs Brød. Brørs hadde ligget der en tid og hadde fått besøk av Møggel Mugg.

-          Brørs var en hyggelig kar, men ingen av dem likte Møggel. Hadde det ikke vært for Møggel, fortalte Brørs, så hadde han fått lov å være i brødskuffen hos Rasmussen til han ble spist opp. Det eneste lyspunktet var at Roger Rotte kom innom rett som det var. Roger likte seg på søppeldynga, for der var det bestandig mat å finne.

-          Da neste søppellass ble kvernet ut, forsvant begge to i dynga og ingen hørte noe mer fra dem.

-          Også for Mona Mobil holdt det på å gå helt galt, selv om hun var en smarttelefon. Da hun var ett år gammel, var det kommet nye modeller. Ved en feiltagelse havnet hun i søpla, og det var ingen som savnet henne. Hadde det ikke vært for at hun fremdeles hadde SIM-kortet inni seg, hadde hun også forsvunnet på dynga. Heldigvis var det noen som ringte til henne akkurat da hun var på vei mot Søren Søppelbil. Hun skrek alt hun kunne og ble fisket opp.

-          Etterpå havnet hun på gjenbrukstorget. Der traff hun mange andre som hadde vært utsatt for det samme. Enda ingen av dem var gamle og utslitte, var de blitt kastet. Nå lå de på gjenbrukstorget og ventet på nye eiere.

-          Mona ringte til Søren Søppelbil og fortalte det som hadde hendt. Hun kom også med livshistorien til mange av de som lå ved siden av henne.

Feen så på M som lå og glippet med øynene.

-          Nå tror jeg sannelig du er søvnig. De historiene får være til en annen gang.

Sop, sap, sute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

1001 godnatthistorier - 123. Historien om Inez Iberiasnile

123. Historien om Inez Iberiasnile

-          I kveld skal jeg fortelle om Inez Iberiasnile, sa fru Fantasia idet hun flyttet på puten.

-          Henne har jeg hørt om, svarte M. – Kommer ikke hun fra Spania?

-          Det stemmer. Alle kaller henne Iberiasnile, men egentlig heter hun Brunskogsnile til etternavn. Men det er ikke så nøye. At folk flest vet lite, er bare slik.

-          For mange år siden kom hun på ferie til Stord i Norge sammen med noen kasser hageplanter. Egentlig hadde hun ikke lov til å komme, men hun hadde greid å snike seg med. Etter hvert fant hun ut at Norge var et bra land å leve i, og hun bestemte seg for ikke å reise tilbake til Spania. Om det var Spania hun kom fra.

-          Sindre Skogsnile hjalp henne med å finne seg til rette. Sindre tenkte at det er da plass til en snileart til i Norge. Vi har ikke mange her, og det er bare hyggelig med besøk.

-          Dessverre for Sindre trivdes Inez så godt at det ikke ble rom til Sindre i bystrøk og grønnsakhager. Han ble trengt tilbake til skogen hvor han kom fra.

-          Sindre som elsket å ta turer til gulrotsenga til Gregersen for å hvile seg før han gikk bort i hodesalaten og forsynte seg av friske, grønne salatblader, måtte slutte med dette. Familien til Inez var over alt i hagen til Gregersen.

-          Det varte ikke lenge før Inez fikk tilnavnet mordersnile. Ikke fordi hun drepte noen, men fordi hun spiste andre døde sniler. Akkurat som det var noe galt i det?

-          Inez hadde lagt merke til at alle de som kalte henne for morder, ikke var så uskyldige som de trodde selv. Hva var det for eksempel Gregersen hadde til middag? Hun hadde nok sett det. Rett som det var lå Per Potet på middagstallerkenen sammen med deler av Kranselin Ku, Kyrre Kylling og andre dyr. Ingen av dem lignet på seg selv slik de var før, bortsett fra Per Potet. De var drept alle sammen. Likevel var det ingen som sa mordergregersen.

-          En dag mente Gregersen at han hadde funne på et lurt knep for å fange Inez og familien hennes og bli kvitt dem for godt.

-          En kveld etter middag satt Gregersen i hagen. Han hadde plassert et glass med en skvett øl fra E. C. Dahls bryggeri i gresset. Kaftein Kaffe var kommet på bordet sammen med Serina Serinakake. Gregersen lå og halvsov i stolen da Kaftein skvulpet for å fortelle at noen forsynte seg av ølet.

-          Synderen var Inez Iberiasnile som hadde kjent lukten av øl og krøpet ned i glasset. Gregersen helte henne ut med resten av ølet, men siden kom han på tanken at han kunne bruke øl til å fange iberiasniler.

-          I butikken dagen etter kjøpte Gregersen to hele kasser med Lysholmer Spesialøl fra E. C. Dahls Bryggeri. Han helte en liten skvett ned i isbokser av plast, skar en liten åpning øverst på hver side og grov boksene ned der hvor iberiasnilene pleide å gå. Det slo ikke feil. Hver morgen var boksene fulle av sniler. Det varte ikke lenge før ryktene gikk. Noen uker senere var butikkene tømt for Lysholmer Spesialøl. Det var ikke noe annet å gjøre på bryggeriet enn midlertidig å stoppe produksjonen av ingefærøl.

-          Slik levde Inez Iberiasnile (som ikke var en iberiasnile, men derimot en brunskogsnile) i sus og dus i flere uker. Helt til lagrene av ingefærøl var slutt.

-          Da kom protestene fra Trøndelag. Hva skulle folk drikke til Inderøysodd når ingefærøl ikke var å oppdrive? Vann? Nei, det gikk ikke an.

-          Det ble et liv og røre uten like.

-          Ting roet seg ikke ned før høsten var der og Inez Iberiasnile krøp inn i komposthauger og under løv og Kong Vinter kom med snø og kulde.

Snill, snall, snute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?