1001 godnatthistorier - 117. Historien om Lina Lin

117. Historien om Lina Lin

-          Hvilken fin duk som ligger på bordet inne i stua, sa fru Fantasia og pekte.

M reiste seg opp i senga.

-          Det er en helt vanlig hvit duk, sa hun.

-          Nei, sa feen, - det er en linduk. Den er laget av lin og kommer fra Lina Lin.

-          Lina Lin har blå blomster, og det sies at mennesker brukte lin til å lage stoffer for hele tretti tusen år siden.

-          Her har jeg forresten med meg en linblomst. La oss høre hva Lina har å fortelle selv.

Feen drysset litt stjernestøv over blomsten og plutselig åpnet hun munnen og tok til å snakke.

-          God kveld, M, sa Lina. – Hyggelig å hilse på deg.

-          I like måte, svarte M.

Lina Lin så seg om.

-          Jeg hørte at dere snakket om linduken inne i stua. Det er riktig at den kommer fra meg.

-          Går det an, måtte M spørre. – Den ser jo ikke ut som deg i det hele tatt. Dessuten er den jo hvit.

-          Du skjønner, sa Lina. – inne i stilken min har jeg lange tynne fibre som det går an å spinne til tråd.

-          Da folk skjønte dette, begynte de å veve meg til stoffer og lage klær av meg. Når jeg var ferdigvevet, la de meg ut i sola for at jeg skulle bli blek og hvit.

-          I pyramidenes tid i Egypt, for mange tusen år siden, gikk de som hadde penger til det, kledd i hvite linklær.

-          Noen har fortalt meg at jeg også er med i amerikanske sedler som er laget av en firedel lin og tre firedeler bomull.

-          Hvem skulle trodd det når vi ser en åker full av linblomster.

Lina så spørrende på M.

-          Noen ganger ber jeg Valborg Valmue om å komme på besøk. Hun pynter opp i alt det blå med rødfargen sin.

-          Siden jeg har kjent menneskene i mer enn tretti tusen år, har jeg fortalt dem litt av hvert. Menneskene har kommet og gått, men jeg har vært her hele tiden, også lenge før det var noen mennesker i det hele tatt.

-          Når jeg er ferdig med å blomstre, arbeider jeg med å lage frø, linfrø. De er blanke og fine fordi jeg passer på å pusse dem før de slipper ut av frøkapselen.

-          Når folk har treg mage, har jeg fortalt dem at da kan de spise meg. Så blir magen og fordøyelsen like god igjen.

-          Jeg har også sagt at de kan presse meg til olje. Den oljen kan brukes til litt av hvert, også til maling. Den malingen blir hetende linoljemaling.

-          Kunstmalere har bestandig satt pris på meg. Først bruker de meg som lerret fordi jeg er så fin å stryke maling utover når jeg først har fått et lag med grunningsmaling.

-          Etterpå blir jeg brukt i malingen sammen med terpentin og fargestoffer. Er jeg heldig, kommer jeg på Pall Palett. Han og jeg er gode venner fra gammelt av. Vi har samarbeidet i hundrevis av år. Hadde det ikke vært for oss, hadde ikke Leonardo da Vinci kunnet male Mona Lisa.

-           Jeg husker ennå hvordan hun smilte til meg da Leonardo kilte henne under haken. Hun måtte til og med le, men da sa Leonardo strengt til henne at han kunne ikke male henne mens hun lo. Men smile kunne hun gjøre.

-          Jeg er helt sikker på at hadde det ikke vært for meg, ville ikke Mona Lisa blitt så berømt, sa Lina Lin.

-          Hvis man ser godt på maleriet av Mona Lisa, er det lett å se at jeg har vært der. En ting er at hun smiler. Det andre er at malingen har sprukket opp litt. Slik er det med linoljemaling – den sprekker opp etter en del år.

-          Men smilet er altså der fordi Pensilla Pensel og jeg kilte henne under haken da vi skulle legge på litt ekstra skygge.

Skygg, sjakk, sjute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?