1001 godnatthistorier - 121. Historien om Martin Maur

121. Historien om Martin Maur

-          Hvem er det som kryper på drømmekappen din, spurte M.

Fru Fantasia rettet blikket dit hvor M pekte.

-          Sannelig er det ikke Martin Maur. Hvorfor har han blitt med meg, mon tro, Kan hende har han en historie å fortelle?

Feen drysset litt stjernestøv over mauren.

-          Hei, sa Martin.

-          Hei, sa M.

-          Så fint du har det her. Eget rom og egen seng og all ting. Slik er det ikke i maurtuen hvor jeg kommer fra.

Martin Maur viftet med følehornene.

-          Der må vi henge i fra morgen til kveld og natten med. Jeg husker da jeg kom ut av egget og var larve. Det var en deilig tid. Jeg trengte ikke å tenke på noen ting uten å få i meg nok mat. Etter at jeg kom ut av puppen, ble det annerledes.

-          Til å begynne med var jeg ganske hvit og fikk ikke lov til å gå ut av maurtuen. Etter at jeg hadde fått farge på hele kroppen, begynte arbeidet.

-          Vi fikk ikke lov til å gå hvor vi ville. Sjefsmaurene hadde merket opp en sti som vi måtte være i nærheten av.

-          Det var greit nok, for ellers hadde det ikke vært så lett å finne tilbake til maurtuen. Likevel stoppet jeg mange ganger når jeg gikk bort fra stien og satte meg ned for å tenke. Var dette det livet jeg ønsket meg, eller ville jeg gjøre noe annet?

-          Men jeg kom aldri noen vei med å tenke. Jeg kom ikke lenger enn til at jeg tenkte at jeg skulle tenke. Så kom noen og skubbet i meg, og det var bare å følge i duftsporet etter de andre. Jeg forstod at tenking ikke er noe for maur. Hvis alle maurene satte seg ned for å tenke, hva ville da skje hjemme i maurtuen? Det er det som hender av og til i små maurtuer. Maurene setter seg ned og tenker i stedet for å arbeide og neste år er tuen borte.

-          Bare de store maurtuene blir igjen. De hvor det ikke er lov å tenke for mye.

-          Sist vinter var en hard tid i maurtuen vår. Vi hadde bygd den stor og høy og tettet igjen de fleste dørene før snøen kom. Vi hadde mat nok og krøp dypt ned i tuen for å holde varmen sammen.

-          Utpå senvinteren hørte vi noen hakke seg gjennom det ytterste, frosne laget. Egentlig visste vi at det var Goggen Grønnspett. Han var alle maurenes skrekk med den lange tungen sin.

-          Vi hadde hørt mange historier om ham, men trodde ikke de var sanne før han dukket opp hos oss.

-          Soldatmaurene stormet ut for å stoppe Goggen, men alle sammen fikk samme skjebne. De endte opp i magen til Goggen. Vi andre krøp dypere og dypere ned i tuen. Så dypt at vi kom unna faren.

-          Men da våren kom, var tuen vår et sørgelig syn. Hull over alt.

-          Vi arbeidet hele våren med reparasjonene. Det var da jeg tenkte litt igjen: Jeg ville ha ferie. Det var derfor jeg ble med fru Fantasia da hun kom forbi. Kan jeg få lov til å bli her noen uker, spurte Martin Maur og smilte pent.

Og slik ble det. Martin Maur fikk seg noen uker velfortjent ferie sammen med M. Han fulgte med henne over alt og de ble bestevenner. M måtte bare love ikke å fortelle om Martin til noen. Da ferien var over, fulgte hun Martin Maur tilbake til tuen.

Rett som det var senere gikk M ut i skogen, satte seg ned ved maurtuen og så på Martin og vennene hans og hva de drev med.

Mikk, makk, mute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?