1001 godnatthistorier - 101. Historien om Olram Ost

101. Historien om Olram Ost

-          Vet du hva jeg fant utenfor barnehagen da jeg kom forbi i kveld, spurte fru Fantasia.

-          Nei, sa M.

-          En matpakke som ikke var spist opp! På en av skivene var det gulost. Det hadde nok ikke Olram Ost likt, kjenner jeg ham rett.

-          Lite ante vel Olram Ost om hvilken skjebne som ventet ham da han kom fra meieriet til ostedisken i butikken.

-          Ostedisken var et fint sted å være. Kjølig og godt var det, selv om det var sommervarmt i butikken. Han brydde seg ikke så mye om han lå sammen med gammelost, muggost, roquefort, pultost og mange andre spesielle ostetyper. Det gjorde ikke noe når han var pakket inn i plast. Etter å ha betraktet de andre ostene, hadde Olram bestemt seg. Han ville ikke bli gammel og muggen som flere av de andre han var blitt kjent med i disken.

-          Det var forskjell på oster forstod Olram ganske raskt. Det var de ostene som ble skåret med ostehøvel og så var det de som ble skåret med kniv. Ikke fordi de ville det, men fordi det ikke gikk an å skjære dem med noe annet. De var rett og slett for myke, eller for i si det rett ut. De var noen blautfisker! Dessuten luktet noen av dem!

-          Olram hadde nok merket det. Særlig var det en av de der litt blaute typene som kalte seg Port Salut. Han kunne ikke en gang snakke norsk fordi det ikke var fint nok. Men lukte, det gjorde han. Selv om han var pakket inn i plast.

-          Av Juul Geitost hørte Olram om Oskar Ostehøvel. Oskar var litt nøye på hvilke oster han skar. Blaute typer som camembert og brie holdt Oskar seg unna. Noen i ostedisken, særlig muggostene, syntes at Oskar var litt for overlegen og skarp i munnen.

-          Hvis han ikke er skarp, hvordan kan han ellers skjære? Det får være måte på å være gammel og muggen, sa Olram og Juul i kor.

-          Da Olram Gulost og Juul Geitost ble solgt, ble de raskt nærmere kjent med Oskar Ostehøvel. De var enige om at Oskar var en beleven fyr. Han skar tynne og fine skiver. Ikke noe slinger i valsen der, nei. Hver skive ble like fin og tynn.

-          Hadde det ikke vært for Oskar, hadde ingen av dem blitt kjent med verken Knas Knekkebrød eller Leif Lefse. For ikke å snakke om alle de andre de etter hvert kom i kontakt med.

-          Smurf Smør var en av dem. Da de var på meieriet hadde de skilt lag, men nå møttes de igjen. På brødskiver, kjeks og knekkebrød.

-          Smurf Smør var ekte meierismør. Inne i kjøleskapet var han hard og tøff og helt umulig å smøre utover en skive.

-          Derfor måtte han ut av kjøleskapet før Olram og Juul. Da hendte det at de to vennene snakket om at Smurf egentlig var en blautfisk, han også. Han kunne ikke skjæres med ostehøvel og var faktisk ganske vemmelig og klissete, men siden de tre stadig møttes og hadde nær kontakt, var de to ostene forsiktig med å snakke om dette når Smurf Smør hørte dem.

-          Knas Knekkebrød , Brørs Brød og Leif Lefse, derimot, satte pris på at Smurf var myk og lett å smøre.

-          Vi har det jo så hyggelig når vi kommer sammen, enten det er på matfatet eller i matpakke. Så mange flotte turer vi har hatt sammen. Er vi heldige, treffer vi Kartein Kakao også.

Fru Fantasia stoppet brått å fortelle.

-          Hvem kan ha kastet den gulostskiven utenfor barnehagen, spurte hun og så strengt på M. -Gulost som er så godt.

-          Kanskje det var kommet mugg på den, prøvde M å si. – Det har jeg sett noen ganger i kjøleskapet. Og så glemte Oskar Ostehøvel å si fra?

-          Ja, det kan jo hende.

Knost, knast, knute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?