1001 godnatthistorier - 289. Historien om Peik Pekingeser

289. Historien om Peik Pekingeser

-          I kveld skal jeg fortelle om hva som hendte da Peik Pekingeser ble med Jens Jogger på tur i blautmyra, sa fru Fantasia da hun kom inn til M.

-          Jens Jogger? Har du ikke fortalt om ham før. Var det ikke han som tok med Jofrid og Joar Joggesko på løpetur i myra? Men hvem er forresten Peik Pekingeser?

-          Peik er en liten hund. Egentlig litt rar. Han ser mer ut som en vaskemopp enn en hund. Jeg har ham med her.

-          Så søt han er, sa M.

-          Jo, han ser ganske så nusselig ut. Likevel kan han være en liten hissigpropp noen ganger.

-          Peik var ikke særlig fornøyd da han hørte at Harry Harehund skulle være med på turen. Jens Jogger hadde pratet med Gregersen som eide Harry. Gregersen sa han eide Harry Harehund, men Harry visste godt at det egentlig var han som eide Gregersen.

-          Hvordan skal dette gå, jamret Peik. – Harry løper jo som et lyn. Hvordan skal jeg greie å holde følge?

-          Det går nok bra, var det noen som sa inne i skoskapet. Der stod Jofrid og Joar Joggesko. Den fine gullfargen de hadde da de stod i skobutikken, var nesten borte. De var blitt eldre, og som joggesko flest var de ganske sure. Myrjogging og sure sokker hadde gjort sitt.

-          Jens Jogger var ikke av de som somlet når han skulle ut på tur. Snart var de inne i tette granskogen. Der løsnet han båndet til hundene slik at de kunne løpe fritt. Harry Harehund løp foran og rundt omkring som vanlig mens Peik Pekingeser diltet bak Jofrid og Joar. Det luktet litt surt. For ikke å si veldig surt.

-          Ikke klag, sa Joar. - Du venner deg snart til lukten. Det har vi gjort.

Peik bare snøftet og prøvde å puste så lite som mulig.

-          At det går an å lukte så vondt, sa han til seg selv.

-          Heisann, hørte han noen rope like ved siden av seg.

-          Hvem er du? Jeg er Helga Hare. Vil du være med å leke? Du og jeg og Harry Harehund?

Peik bare snøftet.

-          Jaså? Så du er av den sorten? Vil du være med, så heng på, sa Helga og spratt av gårde.

Dermed forsvant både hun og Harry over alle hauger. Jofrid og Joar Joggesko sprang etter og Peik fulgte med så godt han kunne.

-          Pass opp i blautmyra, forsøkte Jofrid og Joar å si til Jens Jogger, men Jens så bare etter haletippen til Harry Harehund.

Derfor gikk det som det måtte gå. Begge joggeskoene ble sittende fast i et myrhull, mens Jens fortsatte i sokkelesten. Han merket ikke at han hadde mistet skoene før han kom over myra. Han så seg tilbake og fikk øye på Peik Pekingeser.

Peik snøftet der han stod like ved der Jofrid og Joar hadde forsvunnet ned i myrhullet.

-          Fy for en stank, sa han og bjeffet. – Det beste ville være om dere ble der nede slik som dere stinker. Våt er jeg blitt i den fine pelsen min også.

Jens Jogger kom tilbake til Peik og stakk hånden ned i myra og fisket opp de to joggeskoene.

-          Takk og pris at du ble stående, sa Jens til Peik. - Ellers hadde jeg nok ikke funnet igjen skoene mine.

Harry Harehund og Helga Hare hadde også kommet til myra.

-          Nå er det tid for en matpause, sa Jens Jogger. Han tok opp termos og matpakke og hundemat. Til Helga Hare hadde han en gulrot. Jofrid og Joar Joggesko ble hengt opp til tørk i en tørrfuru. Peik Pekingeser bare snøftet, så vondt syntes han de to luktet.

Snøft, snaft, snute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

1001 godnatthistorier - 288. Historien om Hartvig Harr

288. Historien om Hartvig Harr

-          Har du hørt om Gudbrandsdalslågen, spurte fru Fantasia før hun glattet på drømmekappen og satte seg på sengekanten.

-          Er ikke det den elven som går gjennom Gudbrandsdalen? Jeg tror jeg har sett den. Den ser ut som et grønt bånd der den renner nedover.

-          Det stemmer, sa feen. - Lågen er en vakker elv. Der bor forresten Hartvig Harr. Han er en fisk som selv mener han er kongen av Lågen.

-          Hvem andre har en slik flott ryggfinne som ser ut som en krone? Det er jo klart hvem som er kongen i elva. Mener Hartvig Harr.

-          Det er bare det at Ørjan Ørret ikke er helt enig. Ørjan mener at det er han som er kongen i Lågen.

-          Siden de er så uenige, kan de aldri stå på samme plassen i elva. Begge to er egentlig litt late og liker seg best bak store steiner hvor de ikke trenger å stå og svømme mot strømmen. Derfor blir det alltid litt kamp om hvem som kan stå bak den største steinen. Hartvig Harr har den fordelen at han liker å gå i stim sammen med andre i familien. Er de mange nok, må Ørjan Ørret gi seg og finne en annen plass i elva. Likevel blir de to stort sett enige uten mye slåssing. De vet at ingen av dem kan leve på land. På ett eller annet vis må de derfor leve sammen i Lågen.

-          Vinteren er en litt stusslig tid for Hartvig Harr. Ofte legger det seg is på Lågen, og det er ikke mye mat å finne. Men Hartvig vet at det bare er noen måneder til Vårhild Vår kommer. Hele vinteren gleder han seg til at hun skal komme på besøk. Da er det nemlig tid for det store vårtreffet i harrfamilien.

-          Fiskene i Lågen har ordnet det slik at gytetiden for harr er om våren mens ørreten gyter utpå høsten.

-          Dessverre er det noen vemmelig typer som kaller seg sportsfiskere som lurer seg ned til elva når våren kommer og isen går. Hva de har ved elva å gjøre, går over forstanden til Hartvig Harr. For Hartvig har truffet noen av dem. De pleier å lure ham til å bite på noen fluer som det ikke er mat i. Det er bare litt bust med en skarp krok. Hartvig er blitt tatt bilde av flere ganger før han blir sluppet ut i elva igjen.

-          Egentlig er det litt fint over vann, for det er så fin utsikt. Helt annerledes enn nede i elva hvor det ikke er mulig å se mer enn noen få meter foran seg. Likevel er Hartvig glad når han blir sluppet ned i elva igjen. Det går jo ikke an å puste over vann. Han gjør et sprett med halen for å vise hvor glad han er for å være i Lågen igjen.

Sprett, spratt, sprute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

1001 godnatthistorier - 287. Historien om Snytfrid Snylteveps

287. Historien om Snytfrid Snylteveps

Fru Fantasia rakk knapt å sette seg ned før M måtte fortelle noe.

-          I dag så jeg et merkelig lite insekt. Det var langt og tynt og så hadde det en lang hale som stakk ut bak. Hvem var det, mon tro?

-          Det høres ut som Snytfrid Snylteveps.

-          Ikke alle i snyltevepsfamilien har så lange eggleggingsbrodder som dette. Flere har ingen synlig brodd i det hele tatt. Det ser skikkelig skummelt ut med så lang brodd, men heldigvis stikker ikke snyltevepsene slik som Vigdis Veps gjør. Snyltevepsene bruker brodden sin til å legge eggene sine i andre insekter, larver eller egg. En gang så jeg en snylteveps legge egg i en maur.

-          Er ikke det litt dårlig gjort å legge eggene sine inne i andre insekter? Jeg synes Snytfrid Snylteveps kunne ordne opp i dette selv. For det kan jo ikke gå bra med Martin Maur om han får en snyltevepslarve inni seg?

-          Slik er livet for insektene. Noen insekter spiser planter. Andre spiser hverandre. Du husker vel historien om Eddie Edderkopp? Han som bygger store nett for å fange andre insekter.

-          Hvis du tenker etter, vet du at nesten alle spiser hverandre eller blir spist. Når du spiser en skive av Brørs Brød, er det også Vera Hvete du spiser. Vera kunne vokst til hun ble moden og hvetefrøene falt ned på bakken av selv og kunne spire neste vår. I stedet blir Vera høstet og malt til hvetemel og havner i brøddeigen.

-          Hva med Snytfrid Snylteveps? Hva spiser hun?

-          Livretten til Snytfrid er nektar. Derfor finner du henne i blomsterenga hvis du ser etter. Det er bare å sette seg ned mellom alle blomstene og sitte helt stille. Da kommer de flygende, insektene. Nesten alle insekter er redde for at de skal bli spist, og de flyr sin vei om de ser noe som rører seg. Om du vil lokke insektene til deg, er det bare å smøre et tynt lag med honning der du vil at de skal sette seg. Deretter er det bare å vente. Da skulle det ikke forundre meg om Snytfrid Snylteveps eller noen i familien hennes også kommer flygende. Jeg er helt sikker på at de blir veldig glade om de finner ekte honning ute i blomsterenga.

-          Å være Snytfrid er ikke lett bestandig. Hun må passe på den lange eggleggingsbrodden sin slik at den ikke går i stykker. Noen ganger misunner hun de snyltevepsene som har kort brodd. Likevel er det noen fordeler med å ha lang brodd. Da kan hun legge eggene sine i larver eller pupper som lever inne i trær eller under jorda. Med følehornene sine kan hun kjenne vibrasjonene fra larver som gnager ganger i døde trær. Du kan se Snytfrid noen ganger når hun løper opp og nedover en trestamme med følehornene inntil stammen. Plutselig stopper hun opp, bøyer opp bakkroppen og stikker brodden inn i treet.

-          Nå gjelder det å passe på slik at brodden ikke blir sittende fast. Det går som regel bra, og Snytfrid Snylteveps kan fornøyd fly videre til nærmeste blomst og forsyne seg med deilig blomsternektar.

Nekt, nakt, nute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?