260. Historien om Melker Melk
-
Har du drukket et glass melk i dag, spurte feen
da hun satte seg ned på senga.
-
Ja, det gjør jeg hver dag, svarte M. – Melkebart
får jeg også!
-
Melkebart! Er det hva du tenker på når du heller
i deg Melker Melk? Jeg snakket med Melker i dag. Du kan tro han er opptatt av
mye rart. Hvem skulle trodd det om en så enkel fyr som Melker? Det er derfor
han er hvit og ikke lett å gjennomskue; han er fylt av tanker. Han er ikke som
vann.
-
Jeg var, jeg er, jeg blir, tenker Melker Melk rett
som det er når han ikke har noe annet å gjøre.
-
Melker vet godt hva han var. Han var helt vanlig
grønt gress i blomsterenga. Det var før Kranselin Ku ble sluppet på beite. Hun
slafset i seg gress med den store tungen sin.
-
Melker likte det ikke, for tungen var ganske
klissete. Det var mye bedre å være i blomsterenga sammen med blomster og
insekter enn å havne i kumagen. Ikke nok med at han ble svelget og havnet i
mørke magen. Siden ble han gulpet opp og tygget en gang til.
-
Jeg er nødt til å tygge drøv, unnskyldte
Kranselin seg med, - ellers blir du aldri melk.
-
Det var harde tider for meg, stønnet Melker, -
men skulle jeg bli melk, måtte jeg bare finne meg i det.
-
Kalven til Kranselin fikk en melkeskvett eller
tre når jeg kom ut av juret. Det var det. Nå begynte jeg å tenke hva jeg skulle
bli. Som melk var det mange karrieremuligheter, men det gjaldt å velge fort.
Hvis de som bestemte hva som skulle skje med meg, somlet for mye, ble jeg rett
som det var sur, for ikke å si blåsur.
-
Helmelk var det enkleste å bli, men av en eller
annen grunn ble det mindre og mindre populært. Det var for mye fett i melken,
hørte jeg. Da kunne jeg velge om jeg ville bli lettmelk eller skummetmelk. Det
vil si det var noen som valgte for meg. Men fettet ble jo ikke borte for det! Det
ble brukt til fløte, smør eller andre fete saker.
-
Å bli til meierismør var på et vis drømmen da
jeg kom til meieriet. Vi som var så heldige, visste at vi ville oppleve mye.
Alt det fornemme pålegget vi ville komme i nærkontakt med i fine selskaper. Jo,
det var drømmen.
-
Av og til ble jeg til kaffefløte. Det likte jeg
ikke noe særlig, for Kaftein Kaffe var alt for varm etter min smak. Jeg husker
godt da kaffen ble skjenket i. Det luktet godt, men så var det bestandig noen
som spurt om de kunne få en fløteskvett. Huffameg så varmt det var!
-
Det beste av alt var nok å bli til kremfløte. Å
bli dengt og slått av vispen var noe jeg måtte gjennom. Det tålte jeg uten å
kny. Dessverre arbeidet vispen for lenge noen ganger, og plutselig var jeg
blitt til smør og skummet melk. Men når alt gikk som det skulle, ble jeg til
den fineste hvite krem.
-
Da visste jeg at Blondie Bløtkake ventet på meg.
Hun var skåret i stor skiver som ble dynket med saft av mye godt. Selv kunne
jeg bli blandet med moset frukt av ulike slag eller andre godsaker og lagt
innimellom lagene. På toppen ble jeg strøket utover slik at jeg dekket hele
toppen av kaken. Til 17. mai ble jeg pyntet ekstra fint.
-
Jeg husker det som det var i går da jeg ble tatt
ut av kjøleskapet og skulle settes på bordet. Nede på gulvet lå Fia Fillerye i
en krøll som vanlig. Hun lærte aldri å oppføre seg!
-
Selvsagt
spente hun ben under den som bar kaka og der lå jeg opp ned på gulvet. Mye av
kremen slikket Fia i seg.
-
Det var til pass for dem, sa Fia. – De burde ha
skjønt at de ikke kan tråkke på meg hver eneste dag! Hvem liker å bli tråkket
på? Iallfall ikke jeg!
Tråkk, trakk, trute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven
drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte.
Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar