fredag 24. mai 2019

En hjertesak - kapittel 21


Kapittel 21

Da Pen kom ned for å spise frokost ved nitiden, fikk hun en lukket konvolutt av servitøren som viste henne bort til bordet. Hun åpnet konvolutten. En svart Chevy Van med sotede vinduer venter på deg utenfor hotellet klokken 10 i dag, stod det. Pakk kofferten og sjekk ut av hotellet. Regningen blir betalt av meg senere. Brevet var undertegnet Carlos Mendoza.

Hun tok seg god tid med å spise. Kofferten hadde hun gjort klar tidlig på morgenen i tilfelle. Tilbake på rommet gjorde hun seg ferdig i badet og pakket ned toalettsakene. Hun leverte nøkkelen i resepsjonen og smilte til resepsjonsdamen før hun gikk ut døren.

Ute var det strålende sol. En lett bris rusket i palmekronene. Pen så seg rundt. Ingen svart bil å se. Hun var kanskje litt tidlig ute. Hun kunne like gjerne sette seg på benken der borte ved palmene. Solen varmet. Pen så opp i palmene. De minnet henne om Nang Rong. Åtte hundre tusen baht. Pengene kunne forandre hele livet hennes. Hun kjente seg lett i kroppen og enda lettere i sinnet.

Den kraftige motorduren brakte henne tilbake til virkeligheten. En stor svart bil stoppet ved siden av benken, og Carlos Mendoza kom ut. Han så alvorlig ut. ”Da kjører vi,” sa han. ”Håper du har hatt en god natt på hotellet. Vi skal hente noen andre på et hotell ikke så langt herfra.” Han åpnet bildøren for henne før han gikk rundt bilen og satte seg i førersetet.

De kjørte. Fem minutter etter stoppet Carlos Mendoza bilen foran hotell Bel Air. Litt overrasket så Pen at det var de to kineserne hun hadde møtt på flyet som stod og ventet. Kineserne var like forbauset.

Li Cheng og Wei Ling var mer enn forbauset. Li Cheng var lamslått. Inne i ham gikk det et ras av følelser og tanker. ”Du er ikke syk, vel,” spurte Wei Ling. ”Du er jo helt blek?”

”Det kan være noe jeg spiste til frokost,” stotret han frem. Jo, han kjente seg syk. Virkelig syk. Tankene kvernet rundt i hodet hans. Kan jeg greie dette, spurte han seg selv. Han satte seg i baksetet ved siden av Pen. Wei Ling tok plassen ved siden av Carlos Mendoza. Bilen kjørte.

Pen henvendte seg til Li Cheng. Spurte hva de skulle gjøre i Los Angeles. Han greide nesten ikke å svare. Så ble hun mer interessert i å følge med på det som for forbi utenfor bilvinduet. Li Cheng lirket frem en flaske fra innerlommen, åpnet korken og fuktet et stort lommetørkle. Raskt la han det over munnen og nesen til Pen. Hun prøvde å protestere, men så ble hun slapp i kroppen. ”Rull ned vinduene,” ropte Li Cheng. Lukten av kloroform spredte seg i bilen. Carlos Mendoza satte friskluftanlegget på full styrke og økte farten. Så kjørte han inn på en sidevei. På en liten avkjøring stod en sykebil. Mendoza låste opp bakdøren og trakk ut en båre. På den la de Pen. Han og Li Cheng løftet båren inn i sykebilen. Deretter satte alle tre seg inn. Den svarte Chevyen lot de stå.

Utenfor sykehuset stoppet Mendoza ved inngangen for øyeblikkelig innleggelse. To menn kom ut. De fikk raskt båren over på en tralle. Mendoza parkerte sykebilen like ved og ble med inn. De tre fulgte etter båren inn på en operasjonssal. Der ventet to leger. Mendoza presenterte dem for de to kineserne. Stephen Esdaile og Alistair Lewis håndhilste. Først på Wei Ling. Så på Li Cheng.

”Jeg vet ikke om Li Cheng vil være med på dette? Han er jo lege selv.” sa Mendoza henvendt til de amerikanske legene, ”men om han ønsker det, er det kanskje greit?” Han så spørrende på legene. Li Cheng rystet på hodet.

”Nei, vel. Men jeg kan kanskje fortelle hva som skal foregå videre?” Mendoza så på Wei Ling og Li Cheng. ”Donoren vil snart være klar. Vi har flere pasienter på andre operasjonssaler som venter. Vi kommer til å fjerne begge nyrene. To pasienter får en hver. Lungene kommer vi også til å nyttiggjøre oss. Vi har en kvinne som venter på nye lunger. En annen kvinne skal få overført et nytt hjerte. Etter at disse organene er operert ut, vil vi arrangere en ulykke. Den forulykkede vil bli sendt hit til sykehuset for en proforma konstatering av at døden har inntrådt. Hun vil bli begravd så fort som mulig. Familien i Thailand vil få beskjed senere om at det har skjedd en ulykke. Når de en ukes tid før har mottatt åtte hundre tusen baht, slik det var avtalt, vil de neppe gjøre videre undersøkelser. Om de gjør det, skal vi sørge for å roe familien ned. Der har dere opplegget vårt. Det vil selvsagt variere noe fra gang til gang. Vi tror at alle vil bli fornøyd. Bortsett fra donoren, selvsagt. Vel, hva synes dere?” Mendoza så på Li Cheng og Wei Ling. Det slo Li Cheng at han lignet en giftslange klar til hugg.

Li Cheng var blek. ”Det høres bra ut,” fikk han omsider frem. ”Men det er viktig at familien ikke begynner å uroe seg. Penger kan kanskje stoppe det meste, men dere er nødt til å ha handlingsplaner dersom det ikke er nok.”

Mendoza smilte. ”Dere kan være trygge på at dette skal vi greie. Det er jobben vår. Men nå er legene klare for inngrepene. Dere vil kanskje være til stede for å se på?”

Li Cheng så nølende på Wei Ling. Hun nikket svakt. Mendoza hentet et par stoler. Så begynte legene å arbeide. Li Cheng hadde gjort lignende operasjoner før, men det hadde vært på døde mennesker. Dette var annerledes. Han kjente inne i seg selv at han hadde ikke greid å føre kniven.

Lyden av kniven som skar gjennom levende kjøtt, var han vant med, men denne gangen var det annerledes. De to legene arbeidet raskt og effektivt. De organene de skulle fjerne, ble lagt på skåler og sendt ut. Til sist ble hjertet tatt ut. Så var det slutt. Li Cheng måtte gå ut på toalettet. Der ble han stående og brekke seg. Selv etter at det ikke var mer å få opp, ble han stående med krampaktige rykninger over toalettskålen. Han skyllet munnen grundig med vann før han satte seg ved siden av Wei Ling. Operasjonssalen ble ryddet. Noen portører trillet liket av Pen Srijunkhon ut. Hennes tid på jorden var forbi, tenkte Li Cheng med hodet mellom hendene.

torsdag 23. mai 2019

En hjertesak - kapittel 20


Kapittel 20

Wei Ling tok telefonen. ”Det er Monodee Tunakam. Hun vil snakke med deg.”

Li Cheng trykket på fjernkontrollen og dempet lyden på TV-en. ”Hallo,” sa han. ”Ja vel. Jo jeg skal spørre.” Han holdt over mikrofonen. ” Hun vil gjerne ha et møte med oss i morgen tidlig. Passer det?” Wei Ling nikket. ”Skal vi si ved 10- tiden. Der vi møttes sist? Hjemme hos deg? Da er det en avtale.” Han avsluttet samtalen og vendte seg mot Wei Ling.

”Monodee Tunakam har nevnt virksomheten vår for flere hun kjente. Mange er interessert i å bli med, og hun trodde ikke det ville bli vanskelig å få tak i donorer. Selv har hun snakket med flere kvinner som er villige til å ta reisen til USA eller Vesten, gi en nyre og så reise hjem med en liten formue i baht.”

”Hvor stor er etterspørselen etter organer i Vesten?” spurte Wei Ling. ”Nå har du vel fått et visst inntrykk av behovet?”

Li Cheng smilte. ”Etterspørselen er mye større enn vi noen sinne har mulighet for å dekke. Det er flere års ventetid. Det betyr at behovet er der. Nesten uansett blodtype. Dersom vi kan legge frem medisinske data for donorene, skal det gå raskt å finne en mottaker. Jeg har undersøkt litt, og jeg er sikker på at det ikke vil være vanskelig å få laboratorier her i Thailand til å ta de nødvendige undersøkelsene. Når vi bare kommer i gang, kommer dette til å gå på skinner.”

Li Cheng skrudde opp lyden på TV-en. Det var nyhetene. Igjen hadde terrorister slått til et sted i Sydøst-Asia. ”Politiet har nok andre ting å være opptatt av nå enn narkotikasmugling og prostitusjon. Sånn sett er det gunstig for oss. Dersom de vi sender til utlandet har papirene i orden, er det ingen som vil grave i den lille virksomheten vår. Dessuten er det ikke vi som sender kvinnene til utlandet. De reiser av egen fri vilje på turistvisum. De har penger til oppholdet og hjemreisebillett, og alt er i den skjønneste orden.”

Morgenen etter våknet de litt sent og skyndte seg med frokosten. Det var dumt om Monodee Tunakam måtte vente på dem. Fem minutter før tiden stod de utenfor det lille reisebyrået. Li Cheng rettet på slipset og børstet støv av det høyre buksekneet. Så åpnet han døren. Wei Ling fulgte etter ham. Innenfor døren var det kjølig. Nesten kaldt.

De så seg om. Det var ingen der. Ingen svarte da Wei Ling spurte ”Hallo, er det noen her?” Da hørte de døren åpne seg bak dem. Monodee Tunakam var litt andpusten da hun unnskyldte seg: ”Jeg måtte ut et ærend. Så fikk jeg se dere utenfor.” Hun låste døren etter å ha hengt et skilt på utsiden og ba dem sette seg.

”Jeg ville ikke like at noen forstyrret oss nå. Vil dere ha en kopp te?” Da de nikket, hentet hun kopper og en tekanne i et annet rom. ”Bare sett dere ned.” Hun skjenket i koppene. ”Sånn. Da kan vi gå over til forretningene.” De to andre så på henne.

”Jeg har virkelig arbeidet disse dagene. Jeg har snakket med folk jeg kjenner i Phuket, Chiang Mai, Chiang Rai, Hua Hin, Ko Samui, Pattaya og flere andre steder. Alle ble nysgjerrige på opplegget deres, og noen tente virkelig på det. Jeg har fått flere navnelister med navn på kvinner som kan tenke seg å være med. Men jeg trenger flere opplysninger. Dere må fortelle meg mer.” Monodee Tunakam så spørrende på dem. Først på Wei Ling. Så på Li Cheng.

Det var Li Cheng som svarte. ”Det er svært begrenset hva vi kan fortelle. Forrige gang vi snakket med deg fikk du se en liste over sykehus i USA som vi samarbeidet med. Denne listen skulle du egentlig ikke sett. Det internasjonale transplantasjonsmarkedet er en meget følsom sak. I de fleste land i Vesten er det forbudt å selge organer til transplantasjon. Vi er derfor nødt til å holde en lav profil. Det er best for oss alle om du glemmer at du har sett sykehuslisten.”

”Det er greit. Jeg skal glemme listen. Men jeg må vite mer. Hva skal jeg si til de kvinnene som kan tenke seg å tjene penger på denne måten?”

”Opplegget vårt er enkelt, men som du sikkert skjønner, er det viktig at det er konfidensielt. Ingen av oss må oppbevare skriftlig dokumentasjon om det vi driver med. Alt papir om virksomheten må du brenne så fort som mulig. Det samme må du si til kvinnene. Dessuten er det viktig at dere som er innblandet i dette, må holde det for dere selv. Du må glemme navnene på kvinnene du hjelper med å reise. Kvinnene som reiser må ikke ta kontakt med noen av dem som har hjulpet dem. Slike som deg, for eksempel. De må heller ikke si noe om hva de skal gjøre i utlandet. De som skal motta pengene hjemme, kan få beskjed om at det kommer penger. Men de må ikke vite hvor pengene kommer fra. Ingen andre bør få vite noe om det.”

”Jeg skjønner,” nikket Monodee Tunakam. ”Det en vet, vet ingen. Det to vet, vet alle.”

”De navnelistene du nevnte. Har du dem?” Wei Ling brøt inn.

”Jo, jeg har lagt dem i safen i bakrommet. Mange flere enn jeg kunne forestille meg var interessert. Over 200 navn har jeg fått. Navn, telefonnummer og adresser. Alt som er nødvendig for å kontakte kvinnene personlig.”

”Det som er viktig for oss, er at disse kvinnene nylig har gått, eller går, til lege. Jeg tenker på blodprøver. Dersom de kommer til Vesten og ikke er friske, må de reise tilbake. Det er derfor i deres egen interesse å ordne med det. Når kvinnene kommer til sykehusene hvor de skal donere nyren, må de gå gjennom nye og grundigere blodprøver. De blodprøvene tas for å plukke ut aktuelle mottakere, men også for å sikre at de ikke har sykdommer som overføres med blodet. Du kan kontakte kvinnene. Fortell dem at de må ha papir på at blodprøvene er i orden.”

”Det betyr at de første kan reise så snart de har legeattest?”

”Ja,” svarte Wei Ling. ”I USA og Europa venter de bare. Når du får svar fra kvinnene som vil reise at alt er i orden, kan du bare booke flybilletter. Bare pass på at flybillettene må ha åpen retur.”

”Er det noe mer jeg må gjøre?” Monodee Tunakam trakk seg i den høyre øreflippen.

Li Cheng kremtet. ”Når du har booket flybillettene, kan du bare gi beskjed til oss. Bare vi får de personlige opplysningene som du har, skal vi ordne med innkvartering når kvinnene kommer frem. Det er det hele. Da hører vi kanskje fra deg om ikke så lenge?”

Monodee Tunakam nikket. ”Om noen dager tenker jeg at jeg tar kontakt igjen. Flere av kvinnene har det de trenger for å reise. Det er egentlig bare å snakke med dem og booke flybilletter.”

”Det høres bra ut. Da snakkes vi.” Li Cheng tok henne i hånden. Det samme gjorde Wei Ling.

Ute på gaten var det varmt og trykkende. Det hadde nettopp regnet. I det fjerne hørtes buldringen av en tordenbyge. Fuktigheten dampet opp fra fortauet. Li Cheng og Wei Ling hadde ikke gått langt før svetten begynte å piple frem og tøyet klebet til kroppen.

Det var Wei Ling som foreslo det. ”Vi bør være i USA når kvinnene kommer over. Ikke for at vi skal ta dem imot akkurat, men vi bør snakke med legene som mottar ”varene”, synes du ikke? Særlig nå i starten er det viktig at alt går bra. Når vi har listene fra Monodee Tunakam, reiser vi. Det skulle vel gå like greit å organisere donorarbeidet, eller hva vi skal kalle det, der borte som her fra Bangkok, tror du ikke?”

”Ikke noe problem. Alt jeg trenger er lagret i databaser som jeg har tilgang til fra Internett. Jeg er enig. Det er viktig å følge opp i startfasen. Når vi kommer hjem, skal jeg snakke med noen av legene i California og si at vi kommer over.”

På Don Muang to dager senere, om morgenen, ble flyet til Los Angeles via Tokyo ropt opp. Wei Ling og Li Cheng reiste seg og gikk mot utgangen.

Også Pen Srijunkhon reiste seg. Hun både gruet seg og så frem til å komme til Los Angeles. Gledet seg fordi hun endelig øynet en mulighet for en bedre fremtid for seg selv. Gruet seg fordi hun var usikker på hva hun ville møte. Men årene i Pattaya hadde gjort noe med henne. Hun var nesten villig til å gjøre hva som helst for å komme bort fra Pattaya. Åtte hundre tusen baht skulle hun få for å gi fra seg en nyre. Det var nok til at hun kunne starte opp en liten butikk hjemme i Nang Rong. Bare tanken fikk gleden til å sildre inne i henne. Endelig kunne ting ordne seg for henne.

Hun fikk sete ved vinduet. Et ektepar satte seg ved siden av henne. De snakket kinesisk hørtes det ut til. Pen hilste på dem på engelsk, og de svarte på engelsk. Det viste seg at de også skulle til Los Angeles. I forretninger, sa de. Pen sa hun skulle i en slags forretninger, hun også. Hun hadde fått et godt tilbud og hadde planer om å bygge opp en liten butikk når hun kom tilbake til Nang Rong i Buriram-provinsen om noen uker. Så tok det ene ordet det andre. Det bare glapp ut av henne. Hun fortalte om den voldelige ektemannen som ikke var fornøyd med henne. Når hun kom hjem fra arbeidet om kvelden og han var full, hendte det at han banket henne opp fordi hun ikke tjente nok penger. Så tvang han henne til å prostituere seg for å skaffe penger til brennevin. Han tok henne med til Pattaya og skaffet henne arbeid på en bar. Selv tok han pengene. Ga henne bare litt til mat og klær og det aller nødvendigste. Før hun summet seg, hadde hun fortalt livshistorien sin til ekteparet ved siden av seg. Men hun hadde ikke sagt hva hun skulle gjøre i Los Angeles. Det hadde hun fått streng beskjed av Monodee Tunakam om å tie med.

I Tokyo var det flybytte, og Pen så bare det kinesiske ekteparet da det på ny var ombordstigning og ved bagasjebåndet i Los Angeles. Selv om reisen hadde vært lang, slo det henne at hun på en måte var hjemme; hun hadde reist fra Krung Thep, englenes by som Bangkok het på thai, til Los Angeles, som, trodde hun, måtte bety omtrent det samme.

Det tok litt tid gjennom fremmedkontrollen. Ved utgangen så Pen seg om. Avtalen var at en mann med hvit bredbremmet hatt og svart dress skulle vente på henne. Hun hadde navnet hans også. Hun satte fra seg kofferten og ble stående, rådvill.

”Ser De etter noen?” Hun hørte en myk stemme bak seg og snudde seg. Dressen var mørk. Hun løftet hodet og så inn i et brunt ansikt, la merke til den svarte barten og den hvite hatten.

”Ja,” svarte hun.

”Mitt navn er Carlos Mendoza,” sa mannen. Han lespet svakt. ”Det er kanskje meg du ser etter?”

Hun nikket. ”Jo, det var navnet jeg fikk vite før jeg reiste.”

”Jeg har en bil rett utenfor,” sa han. ”Bare følg meg. Jeg skal ta kofferten.”

Hun fulgte etter. Mendoza stoppet foran en rød Porsche og åpnet døren for henne. Kofferten la han i baksetet. Bilen startet med en dyp brumming. ”Avtalen er at jeg skal kjøre deg til Bright Star. Det er et hotell ikke langt fra sjøen. Der vil du bli kontaktet i løpet av kvelden og få nærmere instruksjoner. Dersom det er noe du lurer på, kan du spørre meg nå, eller du kan ringe dette telefonnummeret.” Han ga henne et kort. ”Du kan bruke telefonen på hotellrommet. Vi dekker alt av utgifter. Når du har slappet litt av på rommet, kan du bare gå ned i restauranten og spise en bedre middag. Det er mulig at du vil møte en av våre folk i restauranten allerede. Uansett vil du bli kontaktet i morgen tidlig.”

Mendoza hjalp Pen ut med kofferten, sørget for at hun fikk nøkkelen til rommet og fulgte henne bort til heisen. ”Femte etasje,” sa han. ”Ha en hyggelig ettermiddag.”

Pen grøsset svakt. Det var noe slangeaktig over måten mannen beveget seg. Så gikk hun inn i heisen.

Omtrent på samme tid ankom Li Cheng og Wei Ling hotell Bel Air. Li Cheng hadde bestilt et rom hvor han kunne koble seg opp mot Internett. Han fant frem listen han hadde fått av Monodee Tunakam og tok tre telefoner til sykehus i Los Angeles-området. Deretter ringte han et mobilnummer.

”Carlos Mendoza her,” lød det i den andre enden.

Li Cheng sa navnet sitt. ”Er varene mottatt?”

”Varene er mottatt og er klare til levering i morgen,” var svaret. ”Jeg henter dem i morgen tidlig. Da kan jeg komme innom hotellet ditt og ta deg opp. Jeg har forstått at du gjerne vil sette deg inn i prosedyrene våre? Vent utenfor hotellet ved titiden og se etter en stor Chevy Van med sotede vinduer. OK?”

”Det er i orden.” Li Cheng la på røret. Han så mot Wei Ling. ”Da er vi litt nærmere virkeligheten.”

På hotell Bright Star satt Pen og så ut over sjøen. Carlos Mendoza hadde nevnt at hun kanskje ville bli kontaktet på kvelden, men ingen hadde henvendt seg til henne. Noen skyer høyt oppe i vest forgyllet himmelen. Solskiven lå og duppet ute i havet. Den var stor og rød og lignet på et åpent sår i himmelen. Hun kunne følge hvordan den sank i bølgene langt der ute. Om et minutt eller to ville den slukne og mørket ville komme østfra. Hun tenkte på fremtiden. Hva hun skulle bruke åtte hundre tusen baht til når hun kom hjem til Nang Rong. Pen følte at alt ville ordne seg. Inne i seg kjente hun roen spre seg. Alle disse årene i Pattaya. Hun hadde greid seg. Men heller ikke mer. Om noen år ville hun være for gammel. Hva skulle hun da gjøre? Nå hadde hun sjansen til å komme bort fra det livet som hun mislikte så sterkt. I morgen ville alt ordne seg til det beste. Det var hun sikker på.

onsdag 22. mai 2019

En hjertesak - kapittel 19


Kapittel 19

Noi satt utenfor baren. Klokken nærmet seg fem om ettermiddagen. Det var fremdeles varmt. Hun og Su hadde fri. De så på folk som drev forbi på gaten. Noi tenkte på nordmannen hun hadde møtt. Engelskmannen hadde hun egentlig ikke likt. Hun hadde spurt Su hva hun syntes. Han var grei nok, var svaret. Nei, engelskmannen var ikke noe særlig. Grei nok. Der var hun enig med Su. Nordmannen var annerledes. Hun husket ikke navnet hans. Bare at det var vanskelig å si. Kom han innom i dag? Hun håpet det. Han var hyggelig å snakke med. Og han hadde brydd seg om henne. Ikke slik som engelskmannen om Su. Nei, han hadde virkelig brydd seg. Noi tenkte lyse og varme tanker. Hun kjente seg faktisk litt lykkelig. Tross alt.

Det var Su som så dem først. De gikk ved siden av hverandre. Engelskmannen snakket og pekte. ”Han har vært i Hua Hin tidligere,” sa Su. ”Wilson skulle vise den andre mannen rundt i byen. Det var det han sa i går da jeg var sammen med ham.” Noi så opp. Engelskmannen gestikulerte og viftet med armene. Den andre mannen hadde allerede fått øye på henne og vinket. Hun vinket tilbake. Engelskmannen ble stående for seg selv og se på et tempel på den andre siden av gaten mens nordmannen skyndte seg nedover mot henne. Han smilte.

”Du husker meg igjen?” spurte han. ”Det er noen dager siden jeg var her sist. Wilson og jeg har vært ute på noen av øyene to dager. Ellers hadde jeg kommet innom. Jeg fikk ikke sagt fra til deg. Vi hadde jo en avtale. Hvordan står det til med deg?”

”Bra,” nikket Noi, ”men jeg husker ikke helt hva du heter. Navnet var så vanskelig å si.”

”Preben,” svarte han. ”Preben Albriktsen. Du får si Preben. Det siste er etternavnet.” Wilson var nå kommet bort til bordet. Han hilste kort på Su. Han hadde et ærend, sa han. ”Vi får heller treffes i morgen,” henvendte han seg til Albriktsen. ”Kanskje vi kan ta et slag golf? Vi snakkes.” Så gikk han.

Su reiste seg og gikk inn i baren. ”Jeg kan kanskje sette meg her,” sa Albriktsen og pekte på den ledige stolen. ”Bare sett deg,” svarte Noi og rødmet lett.

”Hvis du har lyst, kan du bli med meg og spise middag på Sofitel. Det skal være litt underholdning senere på kvelden. Så følger jeg deg hjem når det er ferdig der borte. Jeg setter pris på å være sammen med deg, og det ville være hyggelig om du sa ja.”

Noi ble enda litt rødere før hun nølende svarte. ”Du vet hvorfor jeg arbeider i denne baren. Jeg skulle gjerne svart ja, men jeg er nødt til å tjene penger. Den tiden jeg har vært i Hua Hin har jeg bare brukt penger. Dersom det ikke går bedre for meg, må jeg reise hjem. Su har sagt at det er dumt av meg å bruke mye tid på utlendinger som ikke vil betale.”

”Så Su sier det. Og du sier det samme?” Noi nikket. ”Hvis det er problemet, så er problemet løst. Si hva du må ha. Du får pengene mot at jeg får lov til å være sammen med deg om dagen og kvelden. Natten kan du få for deg selv. Er det en avtale?”

Noi så usikkert fremfor seg. ”Jeg må ha ett tusen fem hundre baht,” sa hun nølende. Albriktsen tok frem lommeboken. ”Jeg skal være her tolv dager til. Kanskje lenger. Her er tyve tusen. Er det greit?” Han telte opp tyve sedler.

”Da trenger du ikke tenke mer på å gå med menn. Du er sammen med meg disse dagene. I kveld blir du med meg til Sofitel. Om du vil, kan jeg prøve å ordne med et rom til deg på hotellet. Avtale?”

Noi lo. ”Avtale!” svarte hun. ”Vet du hva? Jeg liker deg. Du er ikke som de andre mennene som jentene i baren snakker om.”

”Hva vet du om det?” svarte Albriktsen. ”Du kjenner meg ikke. Hvorfor skulle jeg være annerledes? Hva vet du? Kanskje jeg bare later som?”

”Jeg vil at du skal fortelle om deg selv,” svarte Noi. ”Slik at jeg kan få vite at jeg har rett.”

”Ja vel. Hva er det du vil vite?”

”Alt,” sa Noi. ”Du skal fortelle meg alt.”

”Hvordan skal jeg kunne fortelle deg alt? Om to uker har jeg trolig reist. To uker er for lite om du vil vite alt om meg. Dessuten kan vi ikke snakke om meg hele tiden. Jeg kan fortelle deg noe, men ikke alt.”

Noi la hånden på hjertet hans. ”Jeg kjenner det banker. Du skal fortelle meg det som er i hjertet ditt. Det er det som er alt. Ingen ting annet betyr noe. Gjør det vel?”

Albriktsen kjente en varme bre seg i kroppen. Var det det som var alt? Et øyeblikk kjente han tankene pile som rotter fra et synkende skip. På hvilke arenaer hadde han levd livet sitt? Det tok litt tid før han summet seg og svarte.

”Det har jeg ikke tenkt på, men jeg tenker. Vet du, for meg er det alt det andre som har betydd noe. Kanskje bortsett fra en kort periode da jeg var ung. Men det er så lenge siden at jeg tror jeg har glemt det. Vil du holde hånden din der?” Han la hånden hennes tilbake over hjertet. Kanskje du har rett? Jeg kjenner en varme bre seg utover. Kanskje det er hjertet som betyr noe? Jo, jeg skal fortelle deg, Noi. Jeg skal fortelle. Alt.”

En time gikk. Skyene i vest fikk en dypere rødfarge. ”Nå vet du mer om meg.” Han tiet.

”Ja,” sa Noi.

”Men jeg vet ingen ting om deg?”

”Nei,” smilte Noi. ”Ingen ting. Ingen ting vet du.”

” Jeg vet ikke en gang hvorfor du heter Noi. Et rart navn, egentlig?”

”Nei, det er ikke rart i det hele tatt. Dessuten er det ikke det jeg heter. Det virkelige navnet mitt er Akana. Akana Kurakorn. Men da jeg ble født veide jeg bare to kilo, så mamma og pappa kalte meg Noi. Det betyr liten.”

”Fortell mer.”

”Jeg var det første barnet. Kjærlighetsbarnet. Siden gikk det ikke så bra. Jeg fikk tre søsken. En dag forsvant pappa. Han ble bare borte. Han kom aldri igjen. Jeg var ti år. Mamma måtte arbeide lange dager. Jeg sluttet på skolen for å passe søsknene mine. Etter fem år giftet mamma seg på nytt, men da var jeg for gammel for mer skole. Da jeg var femogtyve år, møtte jeg den store kjærligheten. Trodde jeg. Hjertet ble så stort inni meg at det nesten ikke var plass til det. Senere skjønte jeg at jeg bare ville bort hjemmefra, men da var det for sent. Vi hadde to barn. En dag kom han ikke hjem, mannen min. Senere hørte jeg at han bodde i Khorat. Men hva bryr det meg? Han var ingen god mann. Hjertet blødde ikke. Det bare lukket seg litt.”

”Det var ikke alt?” spurte Albriktsen.

”Nei,” svarte Noi. ”Det var ikke alt. Kjenner du at hjertet mitt banker?” Hun la hånden hans over brystet.

”Ja,” sa Albriktsen lavt. ”Jeg kjenner.”

”Nå skal jeg fortelle deg alt.”

Hun så ham inn i øynene. Albriktsen ble svimmel av dypet som åpnet seg i de svarte pupillene.

Hadde han sittet der en evighet og lyttet. Eller var det bare et øyeblikk? Noi lente seg tilbake. La armene bak nakken. Et lite, stort menneske fra en annen verden enn den han kjente. Noen hadde rørt pannen hans med tryllestav. Tiden hadde stått stille. Men det var blitt mørkt ute.

Som på et felles signal reiste de seg. Noi stakk armen sin under hans, og de gikk. I gatene var mange turister ute i samme ærend som dem. Det var tid for å spise en bedre middag, men man hadde det ikke travelt. Albriktsen la merke til at mange, spesielt kvinner, stirret utilslørt misbilligende på ham. Først skjønte han ikke hvorfor, men da de skiftevis så på ham og Noi, skjønte han hvorfor. Dem om det! Hvordan kunne de vite hvilke planer han hadde for kvelden? Men det var tydelig at kvinnene visste hva han hadde fore.

Likevel mislikte han blikkene. Han hadde heller ikke likt da Wilson forsvant med Su da de var sammen i baren kvelden i forveien. Kanskje han var naiv slik engelskmannen mente nordmenn var? Hva var det Wilson hadde sagt? Var det ikke noe om at i vår alder måtte man ta til takke med de godene som dukket opp på veien? Så hadde han smilt. Albriktsen likte ikke det smilet. Da Wilson dro med seg Su, skjønte han hvorfor.

Middagen på Sofitel var utsøkt, men etterpå kunne Albriktsen ikke huske hva han hadde spist. Han var mer opptatt av Noi som satt på den andre siden av bordet. Hotellet var så godt som fullt, men Noi hadde fått et ledig rom i øverste etasje.

Ved nabobordet til venstre satt en mørkhåret dame. Albriktsen kunne ikke la være å se på henne av og til. Hun hadde en gullgul kjole som stod til det mørke håret. Huden var gyllenbrun. Hun måtte være fra Syd-Europa. Mannen som satt rett bak ryggen til Albriktsen, snakket spansk med aksent. Albriktsen snudde seg for å se på mannen. Da han vendte seg tilbake, var han litt brå og veltet rødvinsflasken og kom til å søle på gulvet. Uten å tenke seg om sa han unnskyld på norsk. Overraskelsen var stor da mannen bak ham svarte på norsk. Dermed var samtalen i gang.

Det ble til at de slo bordene sammen og spiste desserten sammen. De presenterte seg for hverandre og før kvelden var omme hadde de avtalt at de skulle tilbringe den neste dagen sammen. Så gikk de hver til sitt.

Dona Maria hadde kledd fort av seg og lå og ventet på Arge som frotterte seg etter en rask dusj. ”Hva synes du om Noi,” spurte hun.

”Noi?” Arge så spørrende på henne ut gjennom døren. ”Jeg la egentlig ikke særlig merke til henne. Jeg var mer opptatt av Preben Albriktsen. Men hva tenker du på siden du spurte om Noi?”

”Jeg bare likte henne. Det var noe med henne. En slags utstråling kanskje. Jeg vet ikke.”

”Ja vel? Da har jeg noe å glede meg til i morgen. Men skal vi få noe ut av morgendagen, kan det kanskje være fornuftig å få noen timers søvn?

Arge slukket lyset, la seg ved siden av Dona Maria og lukket øynene.