146. Historien om Mons Muslingkreps
-
I kveld skal jeg fortelle om en liten fyr som du
helt sikkert ikke har hørt om, nemlig Mons Muslingkreps.
Fru Fantasia satte seg ned og åpnet hånden.
-
Her er han. Se så liten han er.
-
Ett år er lenge. Ti år er mer. For ikke å snakke
om hundre og tusen år. Men Mons Muslingkreps har vært her enda lenger. I hele
fem hundre millioner år har han krabbet omkring inne i skallet sitt. Det er
sikkert derfor han blir så gammel. Ingen har vel brydd seg om den lille karen
som gjemmer seg inne mellom to skall, akkurat som et skjell.
-
I muslingkrepsfamilien er det noen som ikke er
større en 0,2 millimeter, mens de største kan bli hele 30 millimeter eller 3
centimeter lange.
-
Siden Mons Muslingkreps liker å grave seg ned i
bunnslammet i sjøen og finne maten sin der, er det ikke mange som ser ham. Det
er nok derfor han har vært her så lenge.
-
Mons har sett det meste som er å se i verden,
men han snakker ikke så høyt om det. Flere ganger har Mons krabbet opp på land,
men det er i vann han liker seg best.
-
Den gangen da dinosaurene levde, fulgte Mons
Muslingkreps nøye med. Det var en farlig og skummel tid for smådyr som ham.
Dinosaurene så seg aldri for når de trampet omkring. Mons husker dem som det
var i går.
-
De var ikke like fredelige alle sammen. Mons
Muslingkreps hadde sett utallige slåsskamper. Derfor syntes han det var
tryggest å være i sjøen. Han tenkte bare på hvor mange ganger muslingkreps var
blitt trampet på av kjempeøglene.
-
Det var knapt trygt å være noe sted. Aller
skumlest var de store dinosaurene som spiste kjøtt. Når de gikk løs på
hverandre var det ikke trygt å være noe sted.
-
Jammen er jeg glad jeg ikke levde den gangen, sa
M. - Tenk om jeg hadde gått tur i skogen og så hadde hodet til en kjempeøgle
tittet frem innimellom trærne. Da tror jeg at jeg hadde blitt forferdelig redd.
-
Eller hva med en tyrannosaurus rex på bytur?
Ikke vet den at den skal gå på venstre side av veien heller. Den bare tramper i
vei uten å bry seg om noen ting. Kanskje er den sulten også?
-
Da kan du sikkert skjønne at Mons Muslingkreps
foretrakk å trekke seg tilbake til sjøen, sa feen. - Riktignok var det
dinosaurer der også, men de svømte i hvert fall omkring og trampet ikke i hytt
og pine.
-
Mons har sett dyr, fisk og insekter komme og gå.
De spiste hverandre og ble selv spist før de forsvant. Mons har bestemt seg for
at han i hvert fall skal være her i fem hundre millioner år til og er sikker på
at han skal greie akkurat det. Det gjelder bare å gjemme seg inne i skallet
sitt når det er fare på ferde.
-
Mons Muslingkreps er av det nysgjerrige slaget
og er spent på hva fremtiden vil bringe. I noen tusen år nå har det dukket opp
noen merkelige skapninger som går på to bein. Det spesielle med dem er at de
vil finne ut alt mulig. De nøyer seg ikke med å spise og sove som alle andre
normale dyr. Dessuten vil de sette navn på alt de ser. Når de gjør det, tror de
at de har funnet ut det meste. Rare greier, synes Mons. De brukte litt lang tid
på å lære seg å gå, men nå ser han dem nesten over alt.
-
Mons Muslingkreps lurer rett som det er på
hvordan menneskene skal greie seg når de ikke har et skall å krype inn i når
det er farer som truer. Det er jo ikke helt normalt ikke å ha to skall som en
kan trekke seg inn i, tenker Mons hver kveld før han sovner.
Skall, skallikke, skallute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven
drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte.
Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar