152. Historien om Bella Bekkeblom
-
Nå tror jeg Vårhild Vår er på vei, sa fru
Fantasia da hun kom inn i soverommet til M.
-
Det lukter vår ute. Snøen smelter i
sørhellingene og småbekkene har det travelt med å komme ned til sjøen. Jeg så
til og med at Bella Bekkeblom stod og skinte gult nede ved Bertil Bekk.
-
Hun stod i vannkanten sammen med hele familien
mens Bertil Bekk klukket fornøyd ved siden av. Bella liker best å stå med
føttene i vannet. Det er derfor hun er tidlig ute når Vårhild Vår smelter snøen
og setter fart på Bertil.
-
Mange barn liker å plukke Bella fordi hun er så
vakker, men Bella liker best å stå der hun er. Blir hun satt i vase innendørs,
får hun nesten aldri nok vann og begynner å henge med hodet.
-
Bertil Bekk og Bella er gode venner. Likevel
sier Bella rett som det er til Bertil at han må ta det mer med ro. Det hender
at det blir så mye vann i Bertil at det står over hodet til Bella. De liker hun
ikke, selv om hun elsker å bade. Når Bertil flommer over på den måten, drar han
med seg mye grums slik at Bella blir skitten over hele seg. Da må hun vente
helt til Reidar Regndråpe kommer og vasker henne i ansiktet, men det er ikke
bestandig at Reidar rekker frem før hun er avblomstret.
-
Heldigvis kjenner Bella Bo Bekkeørret. Bo vet å
hjelpe henne.
-
Selv om Bo ikke er store karen, har han en stor
og bred hale. Han stiller seg rett nedenfor Bella og slår noen kraftige slag
med halen og vips så er Bella like smilende og glad som før. Som takk rister
hun ned en steinflue til Bo som ikke sier nei takk til godbiten.
-
Vårhild Vår er over alt på denne tiden av året.
Hun følger med på det som skjer. Hun forteller at Kjell Kjerrakaill har begynt
å røre på seg i de lyse vårnettene. Selv om Konrad Konstabel er på vakt, hender
det at han greier å lure seg unna.
-
Det har vært dårlig med laks for Kjell der han
står nede i Steinkjerelva, og han begynner å bli veldig sulten. Vårhild har
hørt hvordan det rumler i magen hans. Først trodde hun det var torden, men det
var ingen skyer på himmelen.
-
Kjell er en luring. Han kan stå helt stille når
det er folk i nærheten, men så fort man snur ryggen til ham, kan han forsvinne.
I hvert fall når det begynner å rumle i magen hans.
-
Bella Bekkeblom takker for tipset og varsler Bo
Bekkeørret.
-
Det går ikke lang tid før de hører noen plaske i
vannet lenger ned. Selvsagt er det kjerrakaillen som er på vei oppover.
-
Bertil Bekk kan ikke hjelpe mye, for han er
blitt mye mindre enn for noen dager siden. Før var han brun av jord. Nå er han
klar og gjennomsiktig slik at det er lett å se Bo Bekkeørret hvis han svømmer
omkring.
-
Bo er helt fortvilet for Kjell Kjerrakaill
kommer nærmere og nærmere. Han spør Rulle Rullestein om han kan hjelpe, men
Rulle svarer at når kjerrakaillen er på jakt etter fisk snur han på hver eneste
stein på veien oppover.
-
Han snur og vender på oss rullestein slik at det
er bare småfiskene som kommer unna. Noen ganger blir vi til og med kastet opp
på tørt land.
-
Da er det Bella Bekkeblom kommer på noe. Hun har
oppdaget at da Bertil Bekk herjet på det verste, grov han ut jorden mellom
røttene hennes slik at hun nesten ikke maktet å holde seg fast.
-
Kom hit, sa hun til Bo. - Gjem deg under meg, og
Kjerrakaillen vil ikke finne deg.
-
Som sagt, så gjort.
-
Rett etter kom Kjell Kjerrakaill forbi dem. Han
knirket og plasket mens han kastet rullestein til alle kanter.
-
Nå hørte de to vennene politibilen som kom med
fulle sirener. Det var ikke vanskelig for Konrad Konstabel å finne rømlingen
som snart var tilbake på plassen sin i Steinkjerelva. Der står han den dag i
dag. Hvis du går dit ned, kan du se selv.
Selv, salv, sute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven
drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte.
Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar