1001 godnatthistorier - 143. Historien om Sanna Spyflue

143. Historien om Sanna Spyflue

-          I dag var det mange fluer i barnehagen, sa M da fru Fantasia satte seg i fotenden av senga.

-          Kan hende så du Sanna Spyflue, spurte feen. – Hun er ikke helt som de andre fluene.

-          Hvordan da?

-          Det som er mest synlig, er at hun har så fin farge og er skinnende blank.

-          Hun er stadig opptatt med å pusse og stelle seg. Det er kan hende ikke så merkelig, for Sanna husker hvordan hun levde som larve. Hun holdt til på et stykke råttent kjøtt som noen hadde kastet fra seg. Der levde hun sammen med mange andre spyfluelarver helt til kjøttbiten var spist opp.

-          Luktet gjorde det også selv om hun og de andre var nøye med å vaske seg hver kveld før de fortsatte å spise. De hadde knapt nok tid til annet enn å spise og pusse seg før de måtte forpuppe seg. Alt gikk så fort at de ikke rakk å nyte sommeren.

-          Det var først da Sanna krøp ut av puppen at hun kunne slappe av og kose seg. Det første hun gjorde, var selvsagt å pusse og pynte seg. Så ventet hun en stund på at vingene skulle tørke opp og bli stive slik at hun kunne fly. Solfrid Sol var hjelpsom som alltid. Hun skjøv bort de få skyene som var på himmelen og Sanna Spyflue ble god og varm. Hun prøveslo med vingene for å kjenne at alt var i orden før hun fløy og satte seg på en blomst like ved.

-          Sanna visste ikke helt hva slags blomst det var, men det var både nektar og pollen å finne. Det var god mat for en sulten spyflue. Råttent kjøtt skulle hun i hvert fall ikke spise mer.

-          Sanna Spyflue forstår ikke hvorfor det er så mange mennesker som ikke liker henne. Hun gjør jo alt for å se vakker ut. Hvem andre er det som har slik fin metallfarge som henne? Sanna har speilet seg i duggdråper om morgenen mange ganger og vet det er sant.

-          Får hun sjansen til det, tar hun duggdråpedusj hver morgen. Helst dugg fra et roseblomstblad, for da dufter det rosenvann.

-          At mange fugler liker henne, er hun ikke glad for. Hun vet ikke hvor mange ganger hun har måttet gjøre piruetter i luften for å slippe unna Svante Svale. Sanna har sett hvordan det har gått med mange andre i familien som har blitt overmodige og fløyet for høyt. Selv holder hun seg nær bakken i blomsterhøyde. Hva har hun egentlig høyere å gjøre? Ingen ting.

-          Med alle farene som truer fra fugler og mennesker, er det godt å ha gode øyne.

-          Selv om Sanna har to øyne, ser de ikke ut som våre øyne. De er laget av massevis av småøyne som blir kalt fasetter. Slik kan hun se selv den minste bevegelse. Å fange en spyflue er derfor ikke lett.

-          Sanna har mye arbeide med alle fasettøynene sine. De må pusses rett som det er for at hun skal se klart, og det er litt av et arbeid.

-          Hvert eneste lite øye må pusses grundig. Mesteparten av dagen bruker hun derfor til å finne nektar og pusse seg.

-          Slik gikk dagene helt til hun møtte Sander Spyflue. Han spurte om hun ikke snart hadde tenkt på å legge egg. Han visste om en død mus som luktet riktig vemmelig. Noen hadde allerede vært der og lagt egg, så hun måtte skynde seg. Sanna ble med ham bort, men måtte holde seg for nesen, mens hun la eggene.

-          Åge Åtselbille ville jage henne bort, for han ville ha musa for seg selv, men Sanna lot seg ikke skremme av småbiller. At Åge grov ned musa, var bare fint for da rakk ikke så mange andre fluer å legge eggene sine der.

-          Sanna passet på å pusse og vaske seg godt etter at hun hadde lagt eggene. Larvene fikk greie seg selv, for nå var det tid for formiddagsmat, nemlig nektar fra løvetann.

Nikk, nakk, nektarute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselige borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?