Kapittel 31
Pattaya! Arge hadde hørt om
stedet. En gang på slutten av nittenfemtitallet hadde det som en gang var en
fiskerlandsby, mistet uskylden. Da hadde amerikanske soldater som var
stasjonert i Nakhon Ratchasima, eller Khorat, oppdaget stedet. Siden fulgte
amerikanske marinegaster etter fra den nærliggende Sattahipbasen i forbindelse
med Vietnam-krigen.
Han fikk gjøre det beste ut av
oppholdet. Fra Hua Hin hadde han ordnet med hotell. Golden Beach Hotel på Hat
Pattaya 2 viste seg å være et godt valg. Det lå sentralt i det området han kom
til å bevege seg i dersom han fulgte opp det Herbjørn Bø hadde bedt ham gjøre.
Han skulle late som han var forretningsmann med planer om å starte en liten
virksomhet, kanskje en restaurant eller en bar i Pattaya. Dessuten vanke i
barmiljøet på kveldstid og snappe opp navn på noen av de kvinnene som hadde
planer om å ta turen over til Amerika
Herbjørn Bø hadde gitt ham
adressene til noen dansker som hadde bosatt seg i Pattaya. Da han presenterte
seg på det først stedet, en restaurant på Thanon Hat Pattaya, ble han møtt av
bare godvilje. Ole Hanssen hadde giftet seg i Thailand for mer enn ti år siden.
Siden verken han eller kona, som var fra en landsby ti kilometer øst for
Pattaya, hadde noe ønske om å bo i Danmark hele året, ble det til at de
etablerte seg i Thailand. Siden hadde han bare vært hjemme noen få ganger, og
de få turene til Danmark hadde ikke akkurat styrket hjemlengselen.
”Ønsker du å starte en eller
annen virksomhet her, er du velkommen.” Ole Hanssen var velvilligheten selv.
”Vi er ikke mange skandinaver, og det hadde vært hyggelig om vi kunne lage et
lite miljø. Du må bare si fra til meg om du ønsker hjelp av et eller annet
slag. Vi begynner å kjenne systemet i Thailand nå, men det har tatt sin tid.
Jeg kan hjelpe deg med å unngå noen av de fallgruvene vi har falt i.”
Arge lurte på hvordan
lønnsomheten var. Han kunne ikke skjønne at det kunne bli mye igjen når
prisnivået var så lavt. Ole Hanssen mente at det ikke var noe stort problem.
”Du vet, kostnadene vi har er tilsvarende lave. Det viktigste er å ha et godt
kjøkken. Det blir fort kjent at et sted har god mat. Dessuten har vi en take
away-tjeneste. Folk får kjøpt ferdiglaget mat for en rimelig penge. Da blir det
lettere å ha friske råvarer hele tiden. På den måten greier jeg å holde på
kjøkkenpersonalet. Som du sikkert kjenner til, er dyktige kokker nøkkelen til
suksess i denne bransjen.”
Arge nikket. ”Du driver bare
denne restauranten?”
”Vi startet opp med restauranten
her. Take away-tjenesten driver vi fra lokalet ved siden av.” Han dro med seg
Arge og viste ham. De to som arbeidet der, var travelt opptatt med å helle
forskjellige matretter opp i plastposer og lukke dem med strikk.
Hanssen fortsatte. Han trakk Arge
i armen, og de gikk ut på gaten. ”I tillegg driver vi et par barer lenger bort
i gaten her. Ja, driver er vel ikke det rette ordet. Men vi har leieinntekter
av lokalene og får en provisjon av det som selges der. De som driver
virksomheten har ellers frie hender til å gjøre hva de vil. De skal jo også ha
det til å lønne seg.”
Det var vanskelig å unngå å legge
merke til at Hanssen ble unnvikende i blikket. Han ga ikke lenger inntrykk av
ha den samme energien som for et øyeblikk siden. I mellomtiden var de kommet
frem til den første baren. Hanssen presenterte ham for innehaveren, en kvinne i
førtiårsalderen. Hun var liten, vakker med regelmessige trekk. Hun utstrålte
kraft og energi.
Baren virket trivelig, og Arge
tenkte for seg selv at her ville han stikke innom en kveld. Da de igjen stod
utenfor, måtte han spørre. Selv om han visste svaret. ”Lønne seg, sa du? Så det
er ikke nok å tjene på serveringen?”
Nå var det tydelig at Hanssen var
beskjemmet. Han så ned og stemmen ble lav, nesten hviskende. ”Du har kanskje
hørt om girlie bars?” Arge nikket. Jo, han hadde da det. ”Det er sånn som alle
vet,” fortsatte han. ”Men vi snakker ikke så høyt om det. Det er en grei
virksomhet for de som driver barene. De fleste jentene leier gjerne et rom av
bareieren slik at de har et sted å bo. Om kvelden arbeider noen av dem i baren,
mens de andre er opptatt med å kapre kunder. De får en liten provisjon av alt
det som kundene kjøper av drikkevarer. Når kvinnene gjør avtaler om andre
tjenester får bareieren en provisjon for hver kunde. Kvinnene er på et vis
selvstendig næringsdrivende og betaler en sum for å bruke baren til
virksomheten sin.”
”Så det å leie ut barene er en
fast og sikker inntekt?”
”Jo, den delen av virksomheten
går etter måten bra.” Hanssen måtte innrømme det. ”Men som du skjønner, er det
ikke dette vi liker å snakke høyt om. På den annen side er det jo akkurat dette
som er Pattaya. Slik har det vært i flere tiår. Det er ikke noe utlendinger som
meg kan gjøre med det. Dessuten er det jo lovlig å drive barene på denne måten.
Hva jentene gjør i fritiden sin, er jo deres sak. Ikke sant?”
Arge måtte motvillig si seg enig
i det. Hvilken hensikt hadde det forresten å diskutere dette med mannen. Det
eneste som kunne komme ut av det, var at han ble uvenner med den joviale
dansken, og det passet ham svært dårlig akkurat nå. De skiltes, og Arge fikk
vite hvor den andre baren til dansken lå. Men det var lenge til kvelden, og han
bestemte seg for å tilbringe noen timer på stranden, Hat Pattaya.
Badetøyet lå oppe på hotellet.
Det gikk raskt å skifte. Han la håndkle, solkrem og vannflasken i en liten
ryggsekk, og fant en liggestol under en parasoll. En svak bris fra sjøen gjorde
det akkurat passe behagelig nå når solen hadde passert middagshøyden og vel så
det.
I grunnen var det fint å være
alene av og til. Å være en betrakter. Sånn sett likte han det arbeidet som lå
foran ham i Pattaya. Han tok på solbrillene og så seg om. Jo, på en hverdag som
denne var det stort sett turistene som dominerte. De var i alle fasonger, men
tenderte nok mot å bære på en del kilo for mye. Hva var det de kalte dressene i
de større størrelsene i herrebutikkene? Halvstaut, staut, og helstaut. Mange av
mennene i tredve-, førtiårsalderen hadde uten problemer gått rett inn i den
helstaute varianten. Parene var det som fanget mest av Arges interesse. Måten
de gikk på. Noen gikk ved siden av hverandre. Kanskje holdt de hverandre i
hånden. Det var de parene hvor enten mannen eller kvinnen gikk først, som hadde
det tydeligste kroppsspråket. De relativt bestemte og målrettede skrittene til
den som gikk ledet an, signaliserte hvem som hadde lederskapet i forholdet.
Iallfall der og da.
Menneskene kunne virke svært
kompliserte og til tider vanskelige, men egentlig, på bunnen, var de enkle dyr.
Av og til var det fristende å prøve å trekke konklusjoner av samspillet mellom
mennesker. For eksempel de parene som satt eller lå henslengt i strandstolene.
De fleste var turister, men det var også flere thaikvinner innimellom. De kunne
være gift med de mennene, men mange var der sikkert bare fordi de solgte
kroppen sin. Hva visste han? Likevel slo det ham at samspillet parene imellom
var ulikt. Det var et eller annet med holdningen. Særlig til kvinnene. Faktisk
var det en tydelig forskjell mellom de som var turister og de som var fra
Thailand. Det var ikke til å ta feil av. Tok han ikke feil, var det en mykhet
over bevegelsene til thaikvinnene, en mykhet som var rettet mot mannen de var
sammen med. På et vis lignet de på blomster som vendte seg mot solen, rent
bortsett fra at de mennene de var sammen med så absolutt ikke kunne
sammenlignes med solen, heller tvert imot. Men det var naturligheten i
bevegelsen han bet seg merke i. Den samme naturligheten var stort sett totalt
fraværende når det gjaldt de hvite kvinnene.
Mens han lå slik og lot tankene
flyte, måtte han ha duppet av. Iallfall stakk dagens siste solstrålene ham i
øynene da han åpnet dem, som de ville si at nå var tiden inne til å røre på seg.
Han var ikke helt sikker på om han hadde drømt eller ikke. Iallfall kunne han
ikke nå se de forskjellene han mente å ha sett når han betraktet parene som
satt under parasollene eller gikk langsmed stranden. Han slo det bort med at
det var vel en drøm.
Etter å ha vært oppom Golden
Beach Hotel med sekken, bestemte han seg for å starte runden med å besøke
barene. Det kunne være like greit å være tidlig ute. Da håpet han at han slapp
den verste pågangen fra kvinnene som arbeidet der. Det måtte vel kunne gå an å
ta en øl eller drikke mineralvann uten at de skulle mistenke ham for å ha andre
planer. Iallfall så tidlig på kvelden. Solen var ennå ikke gått ned.
Førstevalget var en av barene til
Ole Hanssen. Ikke den han hadde vært innom tidligere. ”En liten flaske Singha,”
sa han og satte seg på barkrakken ved ett av bordene. Hun som serverte, satte
seg like godt ved siden av ham da hun hadde plassert flasken og et glass på
bordet.
”Sàwàt-dii kâ,” sa hun, trolig
for å prøve ham ut.
”Sàwàt-dii khráp,” hilste han
igjen. ”Sàbai dii reu? Hvordan har du det?” spurte han.
Hun smilte. ”Sàbai dii. Jeg har
det bra.”
Hadde det noensinne vært noen is
mellom dem, noe han tvilte sterkt på, var den borte. Det var tydelig at hun
satte pris på at han hadde svart henne på thai.
”Jeg heter forresten Wilai.”
”Per Arge her,” han strakte ut
hånden.
”Hva gjør du i Thailand?” Hun så
nysgjerrig på ham fra siden.
Det skulle du vel gjerne visst,
tenkte han for seg selv. Høyt sa han: ”Jeg har planer om å flytte til Thailand
om ikke så lenge. Tilfellet ville at jeg arvet en slump penger, og så har jeg
hørt at flere skandinaver har slått seg ned her i Pattaya. Flere driver
restauranter. Andre driver barer, mens noen er i begge bransjene. Du vet vel
ikke om det er vanskelig å finne dyktige folk i Pattaya-området?”
”Nei, jeg tror ikke det. Det er
nok heller omvendt. Blir det noen ledige jobber, står folk i kø. Det pleier
aldri være noe problem.”
Arge senket stemmen. Så startet
han den lille diktafonen han hadde i lommen.
”Jeg har hørt at det ryktes at det skal være gode penger å tjene i
utlandet for tiden. Men det er kanskje bare løst snakk. Du skulle ikke vite noe
om det, du?”
Wilai lente seg mot ham over
bordet. ”Når du sier det, så var det akkurat det vi jentene snakket om tidligere
i dag. Jin, Saeng, Um, Sarai, Madee, Pathana, Suwai og jeg. Ja, vi arbeider her
i baren alle sammen. Vi kan tjene omtrent hundre tusen dollar hvis vi reiser
til USA og gir bort en nyre. Flere av oss lurer på om vi skal benytte
muligheten til å komme bort fra dette livet i Pattaya. Men ikke jeg. Nei, jeg
tør ikke ta sjansen.”
”Du vet ikke hvem som står bak
dette? Hvem som kommer med tilbudene?”
”Noen sier at det er utlendinger,
men jeg vet ikke. Folk sier så mye, og det er sjelden til å stole på. Hvis du
går rundt og spør, vil du helt sikkert få vite mer.”
Arge tømte resten av ølglasset.
”Du får ha takk for praten,” sa han. ”Det var hyggelig å treffe deg.”
”Jeg håper du kommer innom en
annen kveld,” sa Wilai og trykket ham i hånden. Arge merket at hun mente det,
men det var vel helst lommeboken hans hun var opptatt av. Han svingte nedover
Thanon Hat Pattaya og drev nedover gaten. Det slo ham at han kjente seg som
drivtømmer i vårflommen hjemme, slik han husket det fra barndommen ved Glomma.
Han grep seg i at sammenligningen haltet. Han tvilte sterkt på at
tømmerstokkene var blitt tildelt evnen å tenke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar