Kapittel 38
Hver eneste av de siste fem
dagene hadde Arge brukt til å perfeksjonere ferdighetene i golf. Han var ikke
lite stolt av selv. Handikapet var betydelig forbedret. På tross av at
utgangspunktet nå var dårligere, hadde han slått både Wilson og Albriktsen de
siste gangene. Det eneste han hadde hatt å tenke på, var hvor han ville spise
på kvelden. De tre var blitt enige seg i mellom at vinneren skulle spise hvor
han ville på de andres bekostning. På kveldstid hadde de besøkt diverse
etablissementer i Hua Hin. Verken Arge eller Albriktsen holdt tritt med Wilson når
det gjaldt nattlige aktiviteter. Arge syntes han var blitt vaksinert i Pattaya
og valgte heller å være opplagt til neste dags golfrunde. Men nå så det ut til
at de bekymringsløse dagene med golf og uforpliktende aktiviteter om kvelden
gikk mot slutten.
Fredag kveld ble de to sittende i
baren på Sofitel. Albriktsen hadde fått vite av Peter Esdaile at han kunne
gjøre seg klar til å reise til Los Angeles om få dager. Han var derfor tynget
av alvoret. Arge var bekymret over at det ikke hadde vært livstegn fra Dona
Maria siden hun og Noi var ankommet USA. Stemningen var laber.
”Har det slått deg,” sa
Albriktsen, han tømte det lille som var igjen i glasset foran ham. ”Har det
slått deg hva tid er?” Han vinket på bartenderen og ba om et nytt glass.
”Både nei og ja,” svarte Arge.
”Hva tenker du på?”
”Vi sitter her nå. Du og jeg. Vi
venter. Og vi drøyer ventetiden her i baren.”
”Ja? Det er en tid for alt. Tid
for å vente. Tid for å le. Tid for å gråte. Tid for å elske og tid for å dø.
Hva så?”
”Har du sett en
svingstangkonkurranse noen gang?” Albriktsen livnet til i stemmen.
”I ungdommen var jeg aktiv
turner. Jeg vet hva du snakker om.”
”Før avspranget fra svingstangen
må turneren samle fart. Han pendler frem og tilbake før han begynner å rotere.
I begynnelsen står han nesten stille i øvre stilling før rotasjonene begynner.
Han er i en tilstand av ekvilibrium, likevekt, hvor alle muligheter er åpne.
Jeg mener: Tiden står på et vis stille. Før den igjen tar fart.”
”Jeg forstår hva du mener. Du
snakker om avgjørelsens øyeblikk. Når det er ingen vei tilbake. Å være eller
ikke være, som Shakespeares Hamlet uttrykker det. Egentlig snakker du ikke om
tid i det hele tatt. Du snakker om å leve.”
”Jeg gjør vel det,” svarte
Albriktsen.
”Det har forundret meg mange ganger.
Og nå er det du som forundrer meg. Hva er det egentlig vi holder på med akkurat
nå? Vi snakker om noe, men mener noe helt annet. Språket er en skrøpelig greie
når vi skal skrelle inn til den innerste kjernen. Du står foran kanskje ditt
livs viktigste avgjørelse. Hva du trenger, er noen som kan holde deg i hånden.
Nå. Noen som kan dele gleden og lindre smerten ved å leve. Men når det gjelder,
i det ytterste øyeblikk, er du og jeg alene. Vi er alene om å bli født. Vi er
alene om å dø. I avgjørelsens øyeblikk er vi bestandig alene.”
En uniformskledd mann kom mot
dem. Han viftet med et papirark. Mannen bukket og trakk seg tilbake. Ring
Esdaile, leste Albriktsen. Under var det rablet ned et telefonnummer. Han stakk
hånden ned i brystlommen på skjorten, skrudde på mobiltelefonen, tastet inn
PIN-koden og slo nummeret.
Telefonsamtalen ble svært kort.
”Operasjonen,” sa han til Arge. ”Om noen dager må jeg være i Los Angeles. Hvis
jeg fortsatt ønsker å bli operert. Om jeg ikke vil, må jeg si fra i dag.”
Arge bestilte en ny runde til
begge to av bartenderen. ”Bestemmelsen er din. Hvis du vil, kan vi sitte i
baren og helle innpå glass etter glass. Jeg følger deg. Hvis du vil, er jeg med
deg til Los Angeles. Det er opp til deg.”
”Førtini år,” sa Albriktsen for seg
selv. ”Om operasjonen blir vellykket kan Dorthe, Erik og Marianne ha glede av
meg i mange år. Særlig Erik og Marianne trenger en far i flere år ennå. Kanskje
jeg kan være en støtte for Noi også. Iallfall økonomisk.”
”Da har du altså bestemt deg? La
oss skåle for det.” Arge hevet glasset og klinket med Albriktsen. ”Vi avslutter
kvelden i baren og utsetter andre avgjørelser til i morgen. En skål for livets
lyse sider.” De klinket glassene mot hverandre igjen.
Arge og Albriktsen møttes i
spisesalen til frokost. ”Jeg har fremdeles ikke hørt noe fra Dona Maria,” var
det første Arge sa. ”Du skulle vel ikke blitt kontaktet av Noi, du?”
Albriktsen rystet på hodet. ”Nei,
men vi hadde så vidt jeg husker ingen avtale om at hun skulle ringe. Hvis jeg
skulle treffe henne, tenkte jeg jo at hun var sammen med Dona Maria. Da var det
jo ikke noe problem i og med at du skulle reise sammen med meg.”
Wilson kom og satte seg ved
bordet deres. ”Står til gutter? Blir det en runde eller to på golfbanen i dag?”
Han dultet lett bort i Arge. ”Du burde jo la oss få mulighet til revansje.
Verken Albriktsen eller jeg vil ha det sittende på oss at vi blir slått av en
nybegynner som deg. Vil vi vel?”
”Du må nok ha meg unnskyldt.
Kanskje en annen gang. Det er kommet ting i veien som gjør at vi sannsynligvis
reiser i løpet av dagen. Dona Maria og Noi er kommet til Los Angeles, men nå
har vi ikke hørt fra dem på flere dager. Dessuten er Albriktsen nødt til å
reise om kort tid. Det er den hjerteoperasjonen du vet.”
”Det var dumt. Sjeldent trivelig
har det vært å gå med dere på golfbanen. Dessuten har dere begge gått glipp av
nattelivet i Hua Hin. Jeg tenkte kanskje når disse to kvinnene hadde vært borte
noen dager til, at dere kunne få lyst til å oppleve noe annet? Det var synd.”
Arge greide ikke helt å skjule at
han ble stram i ansiktet. ”Det får bli en annen gang, det også. Men det var
virkelig trivelig på golfbanen. Og det var absolutt ikke fordi det var jeg som
trakk det lengste strået etter hvert.”
”Vel. Du får ha lykke til med operasjonen.”
Wilson tok Albriktsen i hånden. ”Send meg en melding når du blir utskrevet fra
sykehuset. Hvis vi holder kontakten, kan det være muligheter for å møtes på
golfbanen igjen. Et annet sted i verden, kanskje. Lykke til i hvert fall!”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar