En hjertesak - kapittel 30

Kapittel 30

Om morgenen hadde Noi bestemt seg. ”Jeg reiser tilbake til Hua Hin,” sa hun. ”Jeg må snakke med Li og Su. Det er fint å være sammen med deg, men det varer ikke mer enn en uke eller to, gjør det vel?”

”Nei, det gjør nok ikke det.” Albriktsen måtte gi henne rett. Det eneste som syntes å vare, var varmen. ”Da tar vi kanskje båten som går ved tolvtiden?” sa han. ”Hvis du har lyst, rekker vi å ta et bad først. Jeg kan hente dykkermaskene våre og badetøyet oppe i bungalowen, så kan du vente her på stranden så lenge.”

Litt etter gled de side om side over den hvite korallsanden. Vannet var noe uklart innerst inne. De passerte et lite belte med store svarte sjøpølser. Bare for moro skyld dykket Albriktsen ned, tok opp den største han fant og holdt den foran dykkermasken til Noi. Hun skvatt til og grep tak i ham. Han begynte å le slik at masken ble fylt av vann. Noi svømte raskt videre og saknet først farten da de var forbi området med sjøpølser. Han la merke til at hun nå passet på å holde seg nær ham mens de svømte over korallene og betraktet de fargerike fiskene som pilte frem og tilbake.

På båten spurte han om hun fremdeles ville bo på Sofitel. Noi nølte litt før hun sa ja. ”Men jeg må snakke med Li og Su. Det er det første jeg må gjøre.”

Da de skiltes på kaien, tok Albriktsen de få tingene hun hadde med seg. Deretter gikk Noi opp i byen. I baren hvor hun arbeidet, var det stille. Su var oppe i andre etasje. På ett av soverommene fikk hun vite. Der hadde hun rullet ut madrassen og lå og hvilte på rommet som hun delte med åtte andre.

”Er det deg?” gjespet Su. ”Vi begynte å tro du hadde reist din vei siden vi ikke hørte noe. At du kanskje hadde funnet en rik europeer og blitt med ham? Vi har hørt at du bor på Sofitel, ett av de beste hotellene i byen. Du vet, det er ikke mange av oss som har vært inne der.”

”Det er slutt. Det ble ikke noe av. Jeg er nødt til å tjene penger, eller så må jeg dra hjem. Jeg tenkte at du kanskje hadde hørt noe mer om mulighetene for å reise til Amerika.” Noi så spørrende på Su.

Su lot blikket vandre rundt. ”Egentlig har jeg fått streng beskjed om ikke å fortelle dette videre. Men hvis du lover?”

”Ja, jeg lover å holde tett. Helt sikkert. Hva er det dere har fått vite?”

Su trakk litt på det. ”Jeg tror forresten Li har fri i dag. Hva om vi går bort til henne? Så kan du få vite av oss begge hvilke planer vi har?” Hun reiste seg, rullet sammen madrassen og satte den inntil veggen. ”Kom, så går vi.”

Avstanden til baren hvor Li arbeidet var ikke stor. Hun lå også og slappet av. De tre ble enige om å gå ned til stranden fremfor å sitte inne. Der var det stort sett utlendinger siden det var hverdag. Slik sett kunne de snakke uforstyrret.

Li hadde vært hos legen, doktor Wisuth Boonkasem. Alle prøvene hadde vært negative. ”Jeg har også vært der,” sa Su. ”Men jeg får ikke resultatene før om noen dager. Uansett går det sikkert greit.”

”Og så,” spurte Noi. ”Hva har dere tenkt å gjøre etterpå? Hva har dere fått vite?”

”I utlandet er det mange muligheter,” fortsatte Li. ”Og vi kan tjene mye mer. Kanskje ti ganger så mye på å gjøre det samme som vi gjør her. Om kvelden kan vi gå med menn. Eller det er danseshow på nattklubber. Hvis vi vil, kan vi arbeide om dagen også. Det er mange tilbud. Hvis vi bare vil.”

”Hva slags tilbud er det du snakker om?” Noi ble usikker og så fra den ene til den andre.

”Å, du vet godt hva vi mener.” Su greide ikke å skjule at hun var lettere irritert. ”Folk som vil ta bilder. Film. Vi bare gjør det vi pleier å gjøre og så er det folk som fotograferer og filmer. Noen ganger gjør vi det med mange tilskuere som ser på. Det er massasje. All slags massasje. Kundene bestemmer hva de vil ha. Og vi tjener store penger. Vi er der noen år. Så reiser vi hjem. Vi har penger og kan starte opp for oss selv. Med et eller annet.”

”Men hva med å selge en nyre? Åtte hundre tusen baht? Vet dere noe om det?” Noi var utålmodig. ”Det er det jeg vil vite noe om.”

”Når vi reiser, har vi først planer om å undersøke om vi skal satse på å gå med menn. Og alt det andre. Kanskje vi prøver litt bare for å se. Dersom vi ikke liker det, kan vi selge en nyre. Vi har fått et telefonnummer vi kan ringe om vi er interessert i det.” Su så på Li. ”Ellers har vi lyst til å se hvordan det er ute i verden. Hvem vet? Det kan være vi synes det er så bra at vi ikke kommer tilbake på mange år. Vi vet noe om hvordan det er å være i Thailand uten penger, gjør vi ikke, Li?”

Li nikket og så på Noi. ”Vi kan snakke sammen når vi vet mer. Du kan få mobilnummeret mitt. Eller så kan jeg ringe til deg hvis jeg får nummeret ditt.”

”Da hører jeg fra dere før jeg bestemmer meg. Men jeg tror nok helst at jeg vil selge en nyre. Jeg er jo ikke vant med dette andre, slik som dere.”

Su dultet borti Noi. ”Det er vel ingen sak. Du har sikkert gjort det mange ganger med mannen din, har du ikke? Dette er mye enklere. Du bare kler av deg og legger deg ned. Hvis du ikke synes det er godt, kan du bare late som. Mennene skjønner det ikke likevel hvis du bare stønner og sier at det er godt. Menn er dumme sånn. De er så opptatt av å få det til selv at de ikke skjønner at du ikke er med. Noen ganger kan det være godt også. Bare vent, så skal du se.”

Noi likte seg ikke helt. ”Jeg tror jeg må gå,” sa hun. ”Det er noen som venter på meg på Sofitel. Jeg har noen ting jeg skal hente der. Jeg går rett opp fra stranden i stedet for gjennom hovedinngangen fra Thanon Damnoen Kasem. Takk skal dere ha. Vi sees senere.”

Noi vinket til de to venninnene og gikk inn i hagen rundt Sofitel. Hver gang hun kom inn der slo det henne hvor velstelt det var. Den grønne plenen. Buskene som var formet som elefanter, flamingoer i flukt og andre dyr. Hagen og stillheten der inne ga henne ro. Hun ble sliten av tanken på å treffe et valg. Heldigvis hadde hun enda en tid å gjøre det på. Hun ville snakke med Albriktsen. Høre hva han mente. Hun var så oppslukt av sine egne tanker at hun ikke la merke til at Wilson sammen med nordmannen var på vei ut gjennom hovedinngangen. Hun banket på rommet hans, men da ingen svarte, gikk hun inn på sitt eget rom. Hun kunne like godt legge seg ned for å hvile litt.

Preben Albriktsen hadde ventet på Noi i flere timer før han gikk ut med Wilson. Til sist hadde han gått ned i resepsjonen og funnet noen aviser. Han var litt urolig og fikk ikke med seg mye av innholdet. Et klapp på skulderen fikk ham til å skvette til.

”Å, er det deg,” sa han da Wilson slengte seg ned i stolen ved siden. Han la fra seg avisen. Egentlig mislikte han å se mannen, men han tok seg sammen og presterte et lite smil.

”Hyggelig å se deg igjen,” svarte Wilson og la armene bak nakken. ”Det er noen dager siden sist. Hvordan har du hatt det?”

”Ikke så rent galt. Vi har vært noen dager på Ko Singtoh. En fin øy. Ja, du har kanskje vært der selv?”

”Nei, jeg har faktisk aldri kommet så langt. Er vel mer et bymenneske enn deg. Når jeg er fri og frank, kan jeg tenke meg andre ting enn å se vakker natur på dagtid og gå tidlig til sengs.”

”Jeg har forstått det,” sa Albriktsen, litt knapp i stemmen.

”Du likte ikke at jeg forsvant den kvelden og lot deg bli igjen i baren med det kvinnemennesket? Vi er da ikke på speidertur, er vi vel? Vi er i Thailand, og da får vi ta for oss av det landet har å by på. God mat, eksotisk frukt og andre herligheter som vi knapt ser hjemme. Ta deg sammen, mann! Du er ikke i Norge nå. Du kan slappe av og nyte livet.”

”Jeg har jo forstått at det er det du holder på med.” Albriktsen la armene i kors.

”Vi kan iallfall ikke bli sittende her!” Wilson tok ham i armen og reiste seg. ”Bli med ut på byen. Jeg har en liten avtale med noen jeg traff forleden. Slå deg sammen med oss i stedet for å sitte på Sofitel og sture.”

Albriktsen reiste seg motvillig, og de gikk ut. En vaktmann fulgte dem med blikket da de passerte gjennom hovedinngangen. ”Jeg skjønner at du ser litt ned på meg, men hva er det som er galt med det jeg gjør? Se på alle gateselgerne her. Jeg kjøper et eller annet. De får penger til et måltid mat eller noe annet de trenger. En kvinne i en bar tilbyr meg en tjeneste. Jeg betaler henne. Hun er fornøyd. Jeg er fornøyd. Hva er galt med det? Hvorfor skal du være så forbannet moralsk?”

”Der setter du fingeren på noe.” Albriktsen livnet til. ”Det der har egentlig ikke bare noe med moral å gjøre. Det bare er oss. Oss nordmenn. Det er noe med den norske folkesjelen, hvis du skjønner hva jeg mener?”

”Nei. Men jeg har jo forstått at det er noe spesielt med deg.” Wilson dyttet ham spøkefullt i siden.

”Norge er et lite land. Byene er små. Når noen snakker om at Oslo er en storby, er det bare for å hevde seg i Europa. Vi sitter på et vis på hver vår tue og holder øye med naboen. Vi skal helst dele på godene. Det er ikke noe galt i det. Men når vi får tak i en godbit, gjemmer vi oss bort for å ha den for oss selv. Det er ikke helt akseptert å være rik i Norge. Du skal helst skjule rikdommen. Du skal skjule at du trives alt for godt, at du har det virkelig bra med deg selv og andre. Da hever du deg over de andre. Det sentrale i den norske folkesjelen er at hvis noe er godt, så er det syndig, galt eller det som verre er. Og så sitter vi der, i lønnkammeret vårt, med den fordømte samvittigheten og plages og plages. Derfor fortjener vi at sommeren er kald og at vinteren kommer tidlig. Mens hundretusener flykter til sol og varme i den kalde årstiden, er det noen som er standhaftige. De finner frem ski og annet vinterutstyr og sier at de elsker vinteren. Men de er i fåtall. De fleste murer seg inne bak TV-apparatet om vinteren. Ser på fotballkamper og skirenn bak hauger av potetgull og stabler av ølflasker mens de venter på at våren skal komme.”

”Jeg oppfatter hva du sier,” sa Wilson.

”Da er det kanskje klarere for deg, når jeg nå har fortalt deg litt om den norske folkesjelen, at dette ikke er noe jeg styrer selv?”

”Du trenger å slappe av. Du er ikke i Norge nå. Tror du jeg er et umenneske bare fordi jeg koster på meg noen gleder når jeg er på ferie? Jeg kan si deg at mye av det som foregår i denne byen, er av en slik art at du neppe kan forestille deg det. Hit kommer mer eller mindre impotente mannfolk, i sin såkalt beste alder, med en passende forsyning av Viagra i stresskofferten. De drar på kongresser, firmaturer eller såkalt gutteturer. Hva tror de at de driver med? Her foregår seksorgier rundt på de fine hotellene. Disse mennene fråtser i kvinner som er villige til å gjøre alt. Bare de får penger. Og etterpå skryter de av bedriftene sine.” Wilson trakk pusten. ” I forhold til dette er jeg en sjenert og forsiktig novise. Men jeg skal ikke nekte for at jeg har visse behov. Det er ikke annerledes enn å spise et godt måltid mat, er det vel?”

Albriktsen måtte smile for seg selv. ”Jo, det kan ha noe for seg, det der. Saken er bare den at jeg knapt nok har hjerte for det, en gang. Du vet, det er denne hjerteoperasjonen som jeg venter på. Jeg har ennå ikke fått beskjed om å reise.”

”Da kan du ha godt av å slappe av i hyggelige omgivelser.” Wilson trakk ham med inn et lite lokale. Midt mellom alle bordene var det et lite dansegulv. Et rødt, pulserende diskolys roterte i taket. Det var halvmørkt i rommet. Wilson viste ham til et bord med to stoler og gikk selv bort til bardisken og vekslet noen ord med en kvinne som stod der og skjenket i til gjestene.

Albriktsen så seg om. Det var en god del menn rundt bordene. På dansegulvet beveget flere par seg tett omslynget. Det slo ham at det var så godt som ingen av mennene som var sammen med kvinner av sin egen nasjonalitet. Alle mennene var godt voksne. Noen var på hans egen alder. Det var tydelig at på dette stedet hersket kjøpers marked.

Så var Wilson der. Han kom i følge med to kvinner. Den ene satte seg på fanget til Albriktsen, og før han rakk å si noe, begynte hun å stryke ham i nakken. ”Det er Pim,” sa Wilson. ”Hun vil gjerne bli kjent med deg.”

Albriktsen kjente at han stivnet til. Han anstrengte seg for å være hyggelig. Med en kvinne på fanget på dette stedet, visste han hva som ble ventet av ham. Han fikk noe å drikke. Etter en halvtimes tid klaget han over magesmerter, unnskyldte seg overfor Wilson, og sa at han måtte gå. Pim så forurettet etter ham som om hun ikke helt hadde forstått hva han sa. Men hun signaliserte at  hun intuitivt visste hvorfor han gikk.