En hjertesak - kapittel 39

Kapittel 39

Helgen hadde vært velsignet med godt vær i Los Angeles. Wei Ling og Li Cheng gikk noen turer i byens parker både lørdag og søndag. Ingen av dem var i stand til å nyte de fine dagene. De ventet. Møtet med legene og Mendoza skulle vært før helgen. Så var det blitt utsatt. De hadde ikke sagt hvorfor.

Li Cheng hadde brukt den ledige tiden på Internett. Det var viktig å vedlikeholde forbindelsen med personene i nettverket han nå hadde bygget ut i de fleste største byene i Thailand. Han var fornøyd. Alt så ut til å gå nesten knirkefritt.

Og så skulle denne skurken av meksikansk opprinnelse komme og ødelegge det hele. Li Cheng var ikke i tvil om at mannen hadde planer. Han hadde til og med vært så freidig at han presenterte dem helt åpenlyst. I de planene hadde Li Cheng og Wei Ling ingen plass. Hadde det bare vært mulig å komme med motforslag! For mannen hadde  jo rett! Sikkerhetshullene i det nåværende opplegget var for store. Det en, to eller tre vet, vet ingen. Men det hundre vet, vet alle. For sårbart, hadde Mendoza sagt. På sikt kunne det bli svært kostbart å lukke munnen til så mange mennesker.

Nå satt de to på en benk i utkanten av en park i nærheten av Bel Air og kjente de siste ettermiddagssolstrålene varme.

”Ideen din med å trekke Kina inn er god. Men hvorfor skulle du si det på møtet?” klaget Wei Ling. ”Kina er en moden frukt for alle som vil tjene penger. Landet er en tidsinnstilt bombe. Markedskreftene er på vei inn. Kriminaliteten er på vei oppover. Kommunistpartiet er på vei ut, selv om det tilsynelatende har en sterk stilling. Ikke rart at Mendoza tok tanken til seg.”

”Det var dumt av meg. Jeg innrømmer det. Men vi har iallfall kontroll over dataene som legene vi bruker. Jeg er den eneste som har passord for å få tilgang til informasjonen. Backup-kopiene ligger i en bankboks i Pattaya. Det vil ta flere år å bygge opp et slikt legenettverk. En kan jo ikke bare gå ut på gaten og spørre leger om de vil delta i illegale transplantasjoner.”

Wei Ling nikket. ”Hva hjelper det Mendoza om han kan levere varen dersom det ikke er noen som kan gjøre jobben? Vi får håpe at det er vi som har det sterkeste kortet på hånden.”

”Unnskyld. Kan dere være så vennlige å flytte dere? Vi er fra parkvesenet. Vi skal flytte denne benken her.” En stor svart bil hadde rullet opp bak dem. Dørene til varerommet var åpne. To menn i mørke klær kom mot dem. Før Li Cheng rakk å tenke på å gjøre motstand, hadde den ene mannen presset en fuktig klut mot munnen og nesen hans. Han forsøkte å vri seg til siden. Da så han at den andre mannen holdt Wei Ling over ansiktet. Det luktet kloroform. Han kjente seg svimmel. Alt ble svart.

Da han våknet, var det kanskje gått fem minutter. Kanskje to døgn. Han visste ikke. En uvirkelig følelse av bevegelse nådde frem til ham, men han kunne ikke kjenne at han rørte på seg. Han visste heller ikke om han lå, satt eller gikk. Kroppsfølelsen var borte. Han presset på for å åpne øynene. Trodde at øyelokkene gled opp. Mørke var alt han så.

Plutselig eksploderte alt i et kaleidoskopisk syn. Fargete symmetriske figurer flyttet på seg ut fra et sentrum som hele tiden var i bevegelse. Mens det fargesprakende synet utspilte seg et sted bakenfor netthinnen, så han med ett hele livet sitt fra et punkt langt utenfor hodet. Han var utenfor sin egen kropp, utenfor tiden, og så hele livet sitt som en enhetlig hendelse. Gleden sildret gjennom ham som en rislebekk vekket av et kraftig regnskyll. Han så seg selv som barn, ungdom og voksen. Var utenfor og inne i seg selv på samme tid. Uten å se, så han. Uten å forstå, forsto han. Alt så og forsto han i et forklaringens lys som kom både innenfra og utenfra.

Med ett gled øynene opp. En rekke lyspunkter gled forbi over ham. Han ble trillet gjennom en korridor. Det neste han la merke til var at kraftige lamper ble tent. Lyset blindet. Menn i grønne klær beveget seg rundt. En av de grønne mennene stoppet ved siden av ham. Alistair Lewis! De to mennene vekslet et gjenkjennelsens blikk. Li Cheng kjente opphisselsen stige mot hodet. Deretter bare en stikkende smerte.