Kapittel 28
De skulle vært ute og spist for
noen timer siden. Endelig var de klare. Men så ringte Herbjørn Bø igjen. Arge
holdt akkurat på å knyte skolissene. ”Håper jeg ikke forstyrrer,” sa han.
”Nei. Ikke i det hele tatt.” Arge
greide ikke å skjule misnøyen.
”Jeg har nettopp fått melding om
at Li Cheng og Wei Ling er blitt observert i Pattaya.”
”Ja vel. Og hva vil du at jeg
skal gjøre med det?” Nå var Arge lettere irritert. ”Jeg kan jo ikke kontakte
dem på noen måte.”
”Det er riktig. Men det er en
ting du kan gjøre. Du er mann, og du er turist. Du kan ta en runde i barene i
Pattaya og forhøre deg litt blant kvinnene som arbeider der. Vi tror at noen av
dem har hørt om at de kan gjøre store penger dersom de reiser utenlands. Det
ville være til stor hjelp for etterforskningen vår om du kunne hjelpe oss med
en del navn. Du vet vi kan ikke sette frimerke på alle kvinnene som reiser fra
Don Muang til utlandet.”
”Hva vil Dona Maria si til det,
tror du?”
”La meg få snakke med henne før
vi bryter samtalen. Jeg kan forklare henne hvor viktig dette er. Det dreier seg
om å stenge av et område for organisert kriminalitet.”
Arge begynte å le. ”Du kan vel
ikke være så naiv at du tror på det, Herbjørn? Skoleeksempelet er jo forbudstiden
i USA som skapte gangsterveldet i mellomkrigstiden. Siden det har myndighetene
i Norge og mange andre land gitt rene gavepakker til organisert kriminalitet i
form av restriktive holdninger til alkohol og narkotika. Samfunnet har betalt
med økt politiinnsats og har fått mer vinningskriminalitet tilbake, mens
organisert kriminalitet håver inn milliardbeløp. I Norge prates det jo høyt om
at alle som tjener penger på å smugle alkohol, stemmer på Kristelig folkeparti.
Og nå snakker du om at man skal stenge dette med organtransplantasjoner for
organisert kriminalitet?”
”Du kjenner meg vel så godt at du
vet hva jeg mener? Men det er iallfall det ledelsen forteller oss. Det er det
som er den offisielle holdningen utad. Uansett er det for store ting til at du
og jeg kan gjøre noe med dem. Hvis du tror at du kan endre denne virkeligheten,
er det du som er naiv.”
”Ja vel. Så er jeg naiv.” Det var
et snev av oppgitthet i stemmen til Arge.
”Kanskje vi skulle komme til
saken? Reiser du til Pattaya?”
”Ja, jeg skal gjøre det. Dersom
du mener det er viktig. Men betingelsen er at du snakker med Dona Maria. Om jeg
ikke tar feil, så har det Pattaya et noe anløpent rykte. Det er ikke akkurat
stedet hvor en mann reiser alene hvis han ikke har helt bestemte hensikter.”
”Jeg regnet med at du ville si
ja. Vi har laget et lite opplegg for deg. Jeg kan gjerne ta det for Dona Maria
etterpå. Opplegget går ut på at du har planer om å flytte til Thailand for godt
og etablere en liten virksomhet der nede. Vi har undersøkt litt og vet at
ganske mange skandinaver har etablert seg i restaurant- og reiselivsbransjen
der nede. I den forbindelse bør du jo gjøre en del undersøkelser, og det er det
som er jobben din i Pattaya.”
”Det høres jo greit ut. Og så?”
”Om det passer sånn i sammenhengen,
kan det jo tenkes at noen av bareierne du kommer i kontakt med har hørt at
kvinnene som arbeider hos dem snakker om å reise til utlandet. Men husk at det
er viktig at du er diskret. Dersom du hører om dette, trenger du bare merke deg
navnet til baren. Så skal vi sørge for at thailandsk politi besøker de barene
du har vært innom og får tak i navnene på de som arbeider der. Da har vi
muligheter til å koble disse navnene mot passasjerlistene kinesisk politi får
tilgang til.”
”Og det er det hele?”
”Ja. Mer komplisert er det ikke.
Hvis det ikke er noe du lurer på, kan jeg kanskje få snakke med Dona Maria?”
Herbjørn Bø tok en liten pause. ”Da får du ha lykke til. Ha det bra!”
”I like måte. Her skal du få Dona
Maria.” Arge rakte henne telefonen og sank tilbake i sofaen. Hun sa ikke så
mye, men det hørtes ikke som hun hadde noen innvendinger. Litt etter la hun på
røret.
”Da er det greit,” sa hun. ”Mens
du er borte, holder jeg kontakten med Noi. Herbjørn Bø mente det var viktig.
Jeg sa at jeg hadde tilbudt meg å bli med henne over til USA hvis hun fant på å
reise. Han mente jeg burde snakke mer med Noi om det. Hvis Albriktsen reiser,
kan jo du slå følge med ham. Det har dere to snakket om, har dere ikke?”
”Jo, vi har nærmest avtalt det.
Det var ingen i familien hans som kunne stille opp på så kort varsel. Jeg tror
han satte pris på at jeg foreslo å bli med ham. Så du har ingen
motforestillinger til at jeg reiser til Pattaya?”
”Skulle jeg ha det?”
”Nei, jeg vet ikke akkurat. Men
jeg kan liksom ikke helt se meg selv vandre rundt i barene der. Jeg har jo lagt
merke til det de få gangene jeg har kommet noen meter bort fra deg i området
ved Wat Hua Hin på kveldstid. Alle blikkene og tilropene fra kvinnene som
arbeider der, ga meg en sterk følelse av å være jaget vilt. Det var ikke
spesielt behagelig.”
”Du følte deg ikke smigret en
gang? Vi kvinner er jo ofte utsatt for slikt når vi går alene.”
”Hadde det bare vært meg de var
ute etter, så kanskje. Men det var mer enn tydelig at det var innholdet i
lommeboken min de ville ha. Det var rett og slett ubehagelig, skal jeg si deg.”
Dona Maria så på klokken. ”Da
blir det ikke noen bytur på oss i kveld. Jeg tror de fleste restaurantene er i
ferd med å stenge. Vi får heller spise her på Sofitel. Er du klar, så går vi
ned i hotellrestauranten med en gang.”
”Bare vent et øyeblikk, så skal
jeg knyte slipset.” Han fant frem et blått silkeslips i garderobeskapet og
stilte seg foran speilet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar