En hjertesak - kapittel 35

Kapittel 35

Arge la fra seg mobilen og reiste seg opp i sengen. Hvorfor hadde Dona Maria ikke ringt før og fortalt om planene? Han var rådvill og fortvilet. Dona Maria hadde sagt at hun og Noi nå var på flyplassen, og at flyet til Los Angeles gikk om en halvtime. Det var tidlig morgen i Pattaya, og han kunne ikke ringe til Herbjørn Bø før om noen timer.

Det var ingen ting han kunne gjøre. Absolutt ingen ting. Spillet var i gang. Brikkene ble nå flyttet i stort tempo. Det som plaget ham, var at han ikke kjente spillereglene. Han, Herbjørn Bø, Dona Maria og Noi var selv brikker i et kynisk spill. Hans eneste fordel var at han var en av nøkkelbrikkene. Han hadde ikke blitt med på dette opplegget som Herbjørn Bø hadde trukket ham inn i, hadde det ikke vært for muligheten han øynet til å sette motspilleren, hvem det nå var, sjakk matt.

Men hvor mange brikker skulle slås over ende før dette målet var innen rekkevidde? Han måtte ut. Ut og gå. Få tankene vekk fra sirklene som ble trangere og trangere. Han gikk ned til stranden og blikket gikk ut over Ao Pattaya. Så stille, så stille. På stranden, Hat Pattaya, var bare noen joggere ute så tidlig om morgenen.

Stedet var en idyll. Ingen tvil om det. Bildet han så foran seg hadde gått rett inn i en hvilken som helst reisekatalog for turister som drømte om sol og varme og hvite strender. Hvilken evne menneskene hadde til å idyllisere sine omgivelser. Og godt var det. Evnen til å beundre en edderkopps intrikate spindelvev hvor solen kastet reflekser fra de utallige duggdråpene på trådene i nettet en tidlig morgenstund, uten å tenke på hvilken dødelig felle det var for de insektene som uforvarende ble sittende fast i de klebrige trådene. Den evnen var nødvendig for å klare seg gjennom rekken av hverdager. Man måtte selv arbeide for å skape høydepunkter som kunne kaste solskinn over dagene.

En time brukte han på å gå frem og tilbake på stranden. Sandalene bar han i hånden, for det var lettere å gå i vannkanten enn i den tørre sanden. Tankene svirret rundt i hodet som sommerfugler en solvarm dag, og han lot dem fly. Det slo sjelden feil at tankenes frie flukt fikk ting til å falle på plass når de, som sommerfuglene, måtte slå seg ned på en blomst eller en kvist etter å ha virret tilsynelatende formålsløst frem og tilbake.

Slik også nå. Han var avslappet og rolig da han slo kontornummeret til Herbjørn Bø. Stemmen som svarte, bar preg av at det var tidlig morgen i Norge. Arge fortalte det siste som hadde skjedd i Thailand. Så kom turen til Herbjørn Bø. Det ble en lang telefonsamtale. Det irriterte Arge at Herbjørn hele tiden henviste til konfidensielle kilder.

”Hvordan kan jeg få utrettet noe her nede med alt det hemmelighetskremmeriet du legger opp til? Jeg må jo få noen navn utover Li Cheng og Wei Ling?”

”Jeg vet ikke mer enn det jeg nå forteller deg. Det er kineserne som ikke vil si noe mer. Hvilke grunner de har for det, kan vi bare gjette. Hva de har fortalt, er at de første transplantasjonene alt er foretatt. Og flere er på gang. Etter min oppfatning er de nødt til å ha andre kontakter enn de formelle gjennom thailandsk politi. Vi vet at de har tilgang til passasjerlistene på fly fra Bangkok til utlandet. Men det er helt klart at de må ha kontakter sentralt plassert i miljøet i USA. At de vil beskytte disse kildene er tydelig, men de burde ha mer tillit til oss som etterforskere, mener nå jeg. Jeg har mine mistanker om hvorfor de er så tilbakeholdne, men det holder jeg for meg selv. Iallfall foreløpig.”

”Så du mener at jeg fortsatt skal gå her og vente på at noe skal skje?” Arge var irritert nå.

”Du fortsetter med å bygge ut navnelisten som du er i gang med. Det betyr at du fortsatt kan nyte nattelivet i Pattaya.”

”Du skulle vært her selv og sett hva som foregår. Jeg kjenner meg som en mannsgris som går på Viagra og som en pervers kikker. Skal jeg fortsette med dette, tviler jeg på om jeg noen sinne vil få et normalt seksualliv, bare så du er klar over det!”

”Hvis du vil ha litt variasjon foreslår jeg at du kontakter Albriktsen. Du kan jo starte med at Noi har reist og høre om det er noe nytt om den hjertetransplantasjonen han venter på. Ikke sant?”

”Det er i hvert fall bedre enn å delta i nattelivet her i Pattaya. Å bli så garvet at du ikke reagerer på det, tror jeg er en umulighet. Men jeg får forsøke å gjøre det beste ut av det. Vi snakkes!” Arge stakk mobiltelefonen i lommen og pustet ut.

Gjøre det beste ut av det, tenkte han. Har jeg ikke allerede gjort det? Jeg trenger noen dager fri. Hvis jeg kjøper billett på VIP-bussen fra Pattaya til Hua Hin, kan jeg være der sent i kveld. Jeg bør ha tilstrekkelig med navn på listen min. I tillegg har jeg notert Su og Li som allerede er i Los Angeles.

En rask tur opp til buss-stasjonen, og billetten var kjøpt. En time senere hadde han pakket de få tingene han hadde med i en liten koffert og satt tilbakelent i flysetet på bussen, lykkelig over at Pattaya lå bak ham. Stod det til ham, kom han aldri mer tilbake for å oppleve nattelivet i denne byen.

I Hua Hin ble han sluppet av i krysset mellom Thanon Phetkasem og Thanon Neap Khehat rett ved Wat Hua Hin. Derfra var det noen hundre meter til Sofitel. Vel fremme gikk han rett til sengs. Men først hadde han lagt igjen beskjed til Preben Albriktsen at de to måtte treffes, helst på morgensiden ved frokosten. Hvis det passet, da.

Da Arge kom ned i spisesalen neste morgen og lette seg frem til det faste bordet, satt det allerede noen der. Det vil si det var en tallerken med en toastskive der. Han så seg rundt, og der kom Albriktsen gående med en kaffekopp.

”Hyggelig å se deg igjen.” Albriktsen satte fra seg koppen. ”Det er en stund siden sist. Hvordan har du hatt det disse dagene?”

”Jeg har vært i Pattaya. Oppdraget var å få innpass hos Pattayas løse fugler, kan du si. Det ble en god del natteliv. Jeg har samlet en del inntrykk som jeg neppe kommer til å glemme så lenge jeg lever.”

”Jo, jeg har da hørt om Pattaya. For noen år siden, var det en del kongresser der, og jeg kjenner personlig folk som deltok. De kunne fortelle ganske saftige historier. I den senere tid ble kongressene på det stedet kuttet ut, og det var ikke vanskelig å gjette hvorfor. Så Pattaya har neppe forandret seg noe særlig etter hva jeg kan skjønne.”

”Nei, det tror jeg at jeg kan underskrive på. Men det var en ting jeg skulle spørre deg om. Du har ikke hørt noe fra Noi?”

Albriktsen så opp. ”Er hun ikke her i byen? Hun har ikke reist, vel? Jeg vet hun hadde noen planer, men håpet innerst inne at hun skulle ombestemme seg.”

”Hun tok fly fra Bangkok til Los Angeles i går morges. Hun reiste sammen med Dona Maria. Så hun sa altså ikke noe til deg.”

Albriktsen så plutselig fem år eldre ut. ”Hun hadde kanskje en følelse av at jeg ville stoppe henne hvis hun sa hun skulle dra. Og det er mulig at det var akkurat det jeg ville gjort. Stoppet henne, bedt henne bli og hjulpet henne med å finne en ordning som hun kunne leve med. Hun reiste med Dona Maria, sa du?”

”De er fremme nå. Dona Maria sendte en tekstmelding. Hun tilbød seg å være med over. Akkurat som jeg har tilbudt meg å bli med deg.”

”Da kan vi møtes der borte! Muligens alt om noen dager. Peter Esdaile har kontaktet meg og sagt at nå begynner legene i Los Angeles å komme a jour igjen. Det var ikke sikkert jeg trengte å vente så lenge, sa han. Hva var det forresten du sa at Noi skulle i Los Angeles. Vi pratet jo mye om det, men jeg tror hun var litt usikker.”

”Jeg fikk visst ikke nevnt det,” svarte Arge. ”Men Dona Maria ble med for å være en støtte for Noi etter operasjonen. Hun skal donere en nyre. Det var det hun hadde bestemt seg for, sa Dona Maria.”

”Det er jo heldigvis en bagatell. Iallfall når det gjøres på anerkjente sykehus i USA. Kanskje Noi er frisk og rask allerede når vi kommer over.” Albriktsen var tydelig lettet.

”Forresten. Du vil ikke bli med meg og Wilson og ta et slag golf? Du trenger noe annet å tenke på etter Pattaya. Alt du trenger av utstyr kan du leie på golfbanen. Å få tankene over på noe annet vil være bra for deg.”

Når du sier det, tror jeg at jeg sier takk for tilbudet. Jeg har faktisk grønt kort, men handikapet er så stort at det tror jeg er best å holde hemmelig.”

”Vi har bestilt en drosje hit om en halvtimes tid. Der er det god plass til en til.” Albriktsen klappet Arge på skulderen. ”Da sees vi i resepsjonen ved halv titiden. Avtale?”

Han snudde seg og gikk inn i heisen. Arge ble sittende. Kaffen var blitt kald, og han hadde ennå ikke smakt matbiten.