Kapittel 29
Wei Ling og Li Cheng hadde slått
seg ned ved et ledig bord på en uterestaurant på Thanon Hat Pattaya.
Middagsheten var over, og solen var noen håndsbredder fra horisonten. De hadde
funnet et bra sted å bo i Soi 7, en av de mange smågatene som førte ned til
stranden. Leiligheten var ikke stor, men inneholdt det de trengte. I løpet av
de dagene de hadde vært i Pattaya, hadde Li Cheng ordnet med å installere
opplegg for ISDN. Det så ut til å fungere greit.
Imens hadde Wei Ling benyttet
tiden til å få en del kontakter i barmiljøet rundt Hat Pattaya. Med noen få
unntak passet hun på å presentere seg under et annet navn enn sitt eget. Mange
hadde hørt om muligheten for å tjene penger i utlandet via Monodee Tunakam i
Bangkok. Men de hun snakket med, ville gjerne ha mer nøyaktig informasjon.
En kvinne i førtiårsalderen
nærmet seg bordet de satt ved. Hun var ikke av den pågående sorten. Hun smilte
forsiktig til Wei Ling og hilste. Så presenterte hun seg for Li Cheng.
”Wongduen Praditduang,” sa hun. ”Jeg driver dette
stedet og eier et par barer lenger bort i gaten. Da jeg så dere sette dere her,
tenkte jeg at vi kunne snakke litt mer sammen. Jeg har jo allerede snakket med
henne.” Hun nikket mot Wei Ling. ”Du er kanskje mannen hennes?”
Li Cheng nikket.
”Jeg syntes det så slik ut. I
denne bransjen opparbeider man seg en del menneskekunnskap gjennom årene. Får
jeg lov til å sette meg ned?”
Han trakk ut en stol. ”Vær så
god. Bare sitt ned. Hyggelig å treffe deg. Det har vært mye å ordne siden vi
flyttet inn i ny leilighet. Mens jeg har vært opptatt, har Wei Ling gjort seg
kjent her i Pattaya. Siden hun har snakket med deg også, vet du vel litt om hva
vi driver med, for å si det slik?”
Jo, Wei Ling har nevnt det. Og
det er derfor jeg gjerne vil snakke med dere. Dere vet det sikkert, men det er
dårlige tider i Thailand akkurat nå. Jeg har køer av kvinner som ønsker å komme
hit og arbeide for meg. Problemet er at det ikke er så mange turister i Pattaya
som før. Japanerne har sviktet. Heller ikke fra Europa og Amerika er det så
mange som kommer. Derfor må jeg si nei til alle de som spør om de kan arbeide
hos meg. Det er vanskelig nok for de jeg allerede har i arbeid. Mange av
kvinnene i barene mine har alt for lite å gjøre, og flere tenker på å reise
hjem.”
Wongduen Praditduang snudde seg og pekte innover i
lokalet. ”Ta Oiy Pratoom for eksempel. Det er hun som står bak disken der
borte. Hun kommer fra Khorat og har arbeidet her i flere år. En av de beste jeg
har. Hyggelig mot kundene. Før, hvis hun ville, kunne hun gå ut med menn hver
eneste kveld. Noen ganger var hun sammen med utlendinger flere uker mens de var
på ferie her. Men nå? Kanskje det går en uke mellom hver gang. Slik er det med
mange. Jeg kan gjerne fortelle dere litt mer om Oiy. Hvordan det hadde seg at
hun havnet nettopp her i Pattaya?”
Li Cheng nikket motvillig. Enda en
betroelse! Han mislikte alt dette personlige som spesielt kvinnene ville dytte
på ham. Var det en slags unnskyldning for å tjene penger på turistenes
seksuelle behov? Han begynte å få disse tåredryppende historiene langt opp i
halsen og måtte anstrenge seg for å være høflig.
Wongduen Praditduang fortsatte. ”Jeg kjenner henne
godt, for vi kommer fra samme sted i Khorat. Hun er gift, men mannen hennes ble
tatt for å selge narkotika. Han fikk femten år. De har tre barn sammen. Hva
skulle hun gjøre i Khorat? Den økonomiske krisen i Thailand gjorde at mange
mistet arbeidet, og lønningene sank. Hun kunne få 100 baht om dagen for å
arbeide som gateselger, men det var ikke arbeid hver dag. Så kom hun til meg.
Tenkte at jeg kanskje kunne hjelpe. Hun spurte om jeg visste om det var arbeid
å få i Pattaya, og jeg sa hun kunne arbeide her hos meg. Hvis det ikke blir
bedre her, må hun og mange andre snart reise hjem. Så hørte vi om dere. Oiy
fikk et håp om at dere kunne hjelpe henne.”
Hun tok en liten pause, og Li Cheng
avbrøt henne. Han så seg om. ”Før vi sier mer, tror jeg det er fornuftig om vi
går inn. Det kan være folk som hører hva vi snakker om. Du har kanskje et sted
hvor vi ikke blir forstyrret?”
Wongduen Praditduang nikket og
gikk inn i restauranten. Hun åpnet døren til et lite kontor. Den fuktige varmen
slo mot dem. Det hjalp litt da viften startet, men de hadde ikke sittet der
lenge før svetten silte.
Li Cheng fortalte kort om
tilbudet han formidlet. Han passet på å si at han bare var en mellommann, og at
det var svært viktig at minst mulig av personlige opplysninger ble spredt
videre. ”Dersom du vil være med og formidle kvinner til opplegget vårt, er det
viktig at du ikke sier navnene våre videre. Jo mindre folk vet, jo bedre er
det. Du får tusen dollar for hver kvinne som reiser. De kvinnene som du sender
til oss, må ha legeattest på at de er friske. De må ikke være HIV-positive
eller ha andre alvorlige sykdommer. Dessuten må vi ha blodtype på attesten. Når
vi har fått navn og adresse fra deg, tar vi kontakt direkte.”
Wongduen Praditduang tørket
svetten av pannen før hun åpnet munnen. ”Hvor mange nyretransplantasjoner kan
det være snakk om? Jeg bare tenker på hvor mange dere har behov for. Jeg
kjenner mange her i Pattaya som driver barer, massasjesalonger og restauranter.
Vi har et stort uformelt kontaktnett andre steder i Thailand. Hvis vi har behov
for hjelp, er det bare å ta en telefon.”
”Hvis vi kunne få femti navn,
ville vi komme langt.”
Li Cheng så at hun smilte. Det
var ikke vanskelig å se hva hun tenkte. En ny mulighet for å tjene penger. Selv
kjente han en tyngde forplante seg fra hodet og ned i kroppen.
Da Wongduen Praditduang reiste seg, var det med en ny
letthet i kroppen. Det var den lettheten som utsikten til å tjene mye penger
gir et menneske. Også det la Li Cheng merke til.
”Jeg trenger noen dager, sa hun.
”Ikke mer. Mange av kvinnene har alt legeattester. Da møtes vi om et par dager?
Dere kan bare komme innom her. Jeg er nesten alltid til stede.”
Li Cheng og Wei Ling reiste seg
også. De sa farvel og fortsatte sakte nedover Thanon Hat Pattaya. Det begynte å
li på ettermiddagen, og mange mennesker, flest turister, drev frem og tilbake.
Li Cheng tok mobiltelefonen opp fra lommen. Det var en beskjed på mobilsvar.
Den var fra Carlos Mendoza, og den var svært kort. Stemmen sa at Li Cheng måtte
ringe så snart som mulig. Det var viktig.
Tilbake i leiligheten i Soy 7
tastet Li Cheng inn nummeret til Mendoza. Det ringte syv ganger før noen løftet
av røret. ”Carlos Mendoza!” Stemmen i den andre enden var skarp og lettere
irritert.
Li Cheng sa hvem han var og hva
det gjaldt. At han ringte på grunn av mobilsvarbeskjeden. Nå var det med ett en
fløyelsmyk stemme som fløt inn i øret.
”Vi har fått tilgang til ny
informasjon,” sa Mendoza. ”Jeg kan ikke si noe mer i telefonen. Vi er nødt til
å ha nye møter. Hvis dere hadde kunnet komme over til Los Angeles om ikke så
lenge?”
Li Cheng innvendte at de hadde
det travelt med å bygge opp et nett av kontakter i Pattaya. Men hvis det var så
viktig, kunne de helt sikkert ta turen over om en ukes tid. ”Ellers kan jeg
ikke skjønne at vi har mer å snakke om,” sa han. ”Den avtalen vi gjorde var vel
så absolutt til fordel for dere, var den ikke?”
”Som sagt. Det gjelder ikke
avtalen.” Stemmen til Mendoza var nå silkemyk. ”Jeg kan ikke si annet enn at
det er viktig at dere kommer. Begge to. Gi meg beskjed når dere har ordnet med
flybilletter.” Så la han på røret.
Li Cheng ble stående med
telefonen i hånden. Hva kunne det være mannen ville? Et sted inne i ham begynte
en lett uro å røre på seg. Noe sa ham at et eller annet var galt. Han tok en
rask runde og kontrollerte at ingen hadde åpnet de bærbare PC-ene. Han bestemte
seg for å lage en tilsvarende felle, et pålimt hår, øverst på ytterdøren. Men
han ble ikke roligere av å ha tatt denne bestemmelsen. Snarere tvert imot.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar