1001 godnatthistorier - 816. Historien om Surkel Surstrømming

 

816. Historien om Surkel Surstrømming

-          Surkel Surstrømming er svensk og han er stolt av det, sa fru Fantasia da hun satte seg på sengekanten ved siden av M.

-          Jeg håper du tok ham med deg, spurte M.

-          Jeg tenkte på det, men Surkel sa at jeg kan hende burde la være. Derfor er han ikke med her i kveld.

 

-          Hvorfor ikke det?

-          Surkel sa at noen mener at han lukter.

-          Kan han lukte så ille, da?

-          Ja, noen mener at han lukter helt forferdelig.

-          Noen mener at svenskene begynte å lage surstrømming fordi det var lite salt på 1500-tallet. I stedet lot de østersjøsilda gjære. Siden surstrømming holdt seg lenge, ble den vanlig soldatmat sammen med ertesuppe. Det er de som er sikre på at svenskene vant mange kriger nettopp fordi de hadde med seg surstrømming. Når svenskehæren hadde vinden i ryggen, flyktet motstanderne på grunn av lukten.

-          Det der tror jeg ikke helt på, sa M.

-          Ikke greit å vite, svarte feen. – Iallfall er det sant at hele store kjøpesentre er blitt evakuert når noen har åpnet en boks med surstrømming. En boks med surstrømming skal ha kul på lokket fordi gjæringen fortsetter litt inne i boksen. Det har hendt at bokser med surstrømming har eksplodert når de er blitt tatt med i flybagasjen.

-          Noen sier «har du salt, har du alt. Har du ikke salt, har du surstrømming».

-          Det er synd du ikke har med deg Surkel. Han kunne sikkert ha mye artig å fortelle.

-          Det tror jeg nok, svarte feen. – Det hele begynte vel den gangen en stor stim med sild rotet seg inn i Østersjøen og ikke fant veien tilbake. Etter hvert glemte da at de var vanlig sild og begynte å kalle seg selv for strømming. Hadde strømmingen visst at de skulle bli fisket opp og bli til surstrømming, er jeg sikker på at de hadde greid å finne veien ut i Skagerak og Nordsjøen igjen. Men da de fant ut det, var det allerede for sent. Det var ingen vei tilbake.

-          Nå skal jeg fortelle en stor hemmelighet, sa feen. – Du må bare ikke fortelle dette til noen andre.

-          Det lover jeg, svarte M.

-          Akkurat som for lenge siden da soldatene spiste surstrømming og ertesuppe når de skulle ut i krig, så er det mange svenske idrettsstjerner som spiser surstrømming før konkurranser. Mange svensker har vært gode til å spille tennis. Hemmeligheten var at de la en eim av surstrømming over hele banen som slo ut motspillerne. Det samme gjaldt i slalåm hvor en som het Stenmark vant i mange renn. Hemmeligheten var surstrømming. Bare lukten fikk andre slalåmkjørere til å miste konsentrasjonen. En svensk langrennsløper som het Sixten Jernberg, spiste bestandig surstrømming før konkurranser. Det slo nesten aldri feil at han vant etter et godt måltid med surstrømming før konkurransene. Finske skiløpere hadde sisu eller kraft og utholdenhet, mens svenskene hadde surstrømming i skisporet.

-          Hm, sa M. – Nå tror jeg det er nok med surstrømming. Nå vil jeg sove.

Strim, strøm, strute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 815. Historien om Polonius Polfarer

 

815. Historien om Polonius Polfarer

-          I dag snakket jeg med Polonius Polfarer, sa fru Fantasia da hun kom inn til M som akkurat lukket munnen etter den andre kveldsgjespen. Dyna hadde hun trukket oppunder haken.

-          Polonius? Det er han som har vært både på Nordpolen og Sydpolen?

-          Det stemmer. Han fortalte at på den siste turen til Sydpolen, hadde han forfrosset nesetippen sin.

 

-          Det var helt forferdelig kaldt og sur vind fra nord da han kom frem til Sydpolen. På Sydpolen er det bestandig nordavind akkurat som det på Nordpolen bestandig er vind fra syd. Polonius skulle absolutt ta et bilde av seg selv, og da var han nødt til å ta av seg ansiktsmasken sin. Mer skulle det ikke til før nesetippen var hvit som snø.

-          Det var da jeg tenkte hva er det egentlig jeg holder på med, sa Polonius til seg selv før han snudde den hvite nesetippen mot nord, tok på seg kuldemasken og tok fatt på den lange veien tilbake.

-          Jeg har nådd målet mitt, men hva skal jeg gjøre nå? Det var på tilbakeveien at jeg bestemte meg for å tenke annerledes. Sola lyste hele dagen slik den gjør ved Sydpolen halve året. Skiføret var glimrende og det glitret i alle regnbuens farger når solstrålene ble reflektert fra snøkrystallene.

-          Hva er det som virkelig betyr noe, tenkte jeg for meg selv. – Er ikke det aller viktigste alle de små øyeblikkene som kommer etter hverandre som perlene på en snor? Ja, akkurat! Som perlene på en snor.

-          På den lange veien tilbake gledet jeg meg over hvert fraspark som førte meg lenger og lenger bort fra polpunktet.

-          Vel tilbake i Norge var det meste som før. Det var bare jeg som var litt annerledes. Når jeg gikk i skogen, forsøkte jeg å kjenne etter når jeg satte foten i bakken, hvor forskjellig det var å ha en stein eller en moseflekk under foten. Jeg kjente hvordan det luktet annerledes i granskogen enn der det var myr på alle kanter. Hva var vel finere enn å finne et markjordbærsted og putte ett og ett jordbær i munnen og la det rulle bakover på tungen for å nyte smaken? Det var en enda bedre følelse enn å nå frem til Sydpolen, og jeg kunne ha den gleden så lenge det var markjordbær å finne.

 

-          Hvert eneste øyeblikk ble nesten magisk, fortalte Polonius.

-          Det er akkurat slik det er å bruke fantasien, sa feen til M. Det er som å drysse stjernestøv over virkeligheten og se at alt forandrer seg.

-          Jeg gleder meg til jul, sa M. – Enda det er lenge til. Bare jeg tenker på jul, kjenner jeg duften av ferske pepperkaker. Og så får jeg nesten ikke sove natten før julekvelden. Men når gavene er pakket opp, er det nesten slutt.

-          Det var akkurat slik det var for Polonius også da han kom til Sydpolen. Hadde det ikke vært for at han bestemte seg for å glede seg over turen tilbake, er det ikke sikkert han hadde maktet å gå så langt. Jeg passet på å gi ham en stor pose med stjernestøv. En dæsj med stjernestøv hjelper godt i motbakkene sa jeg til ham før vi skilte lag.

Dæsj, dasj, dute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 814. Historien om Sist Silt

 

814. Historien om Sist Silt

-          Nesten ingen gjør så lite av seg som Sist Silt, sa fru Fantasia og satte seg ved siden av M i fotenden av senga. - Han er så liten at det knapt går an å se ham om han ikke slår seg sammen med mange andre av samme sorten.

 

-          Sist Silt liker å reise og gjerne sammen med Leirulf Leire. Av en eller annen grunn liker Sist seg best i ferskvann mens Leirulf gjerne reiser helt ut til sjøen hvor det er saltvann. Sist slår seg gjerne ned i innsjøer og der elvene flyter stille og rolig, mens Leirulf farger elvene brune eller grå helt ut til havet.

-          Når det blåser sandstormer i ørkener, er det gjerne Sist Silt som er den som flyr høyest. Noen ganger liker han å fly ut fra Afrika og over Atlanterhavet, men så blir han plutselig borte når vinden stilner.

 

-          Borte blir han likevel ikke. Han bare synker ned i havet og legger seg på bunnen. Det er ikke så farlig, for Sist har god tid. Han tenker ikke i timer, dager og år, men i millioner, ja, hundrevis av millioner av år. Noen ganger blir han liggende så lenge på havbunnen at han blir til stein. Det gjør ikke så mye, for Sist vet at han en gang kommer opp i dagen igjen. Til og med Mount Everest, verdens høyeste fjell, lå på havbunnen for bare 30-40 millioner år siden.

-          Det fine med å være Sist Silt er at han ikke trenger å lage noen planer for fremtiden. Det som skjer, det skjer, uten at han trenger å gjøre det aller minste. Da er det helt annerledes for alle fiskene han treffer underveis i elver og sjøer. Alle som en er de opptatt av hva de skal spise. Det er det eneste de tenker på.

-          Gjennom sitt lange liv har Sist Silt opplevd det meste av det som er å oppleve. Han har bygget opp store elvedeltaer utenfor verdens største elver. Han har sett det meste av gullet som er blitt fraktet med elver, men har aldri forstått hvorfor gull er så viktig at mange nesten ble gale da de hørte at det var gull i California og Canada. Men moro var det å oppleve det. Sist Silt holdt til både i Yukon og Klondike, to elver nordvest i Canada. Dessverre for gullgraverne fant de ikke særlig mer gull enn at de kunne overleve. Noen ble rike, men de fleste var fattigere da de dro derfra.

-          Men Sist Silt ble stadig vekk flyttet på, særlig av de som vasket etter gull i elver og bekker. Etter gullrushet ble det igjen stille rundt Yukon. Alt ble nesten som før med varme somre og isnende kalde vintre.

-          Jeg er glad jeg er Sist Silt, sa han til seg selv. – Aldri fryser jeg og aldri svetter jeg. Jeg har nesten alltid vært her på jorda og kommer alltid til å være her.

Silt, salt, sute, og så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?